UBESVARTE EPOSTER. ep 1

La meg begynne med et spørsmål til de som har greie på sånt: Hva er vanlig skikk og bruk   når det gjelder besvarelse av eposter … for institusjoner som mottar offentlige midler?

Jeg tenker som så at som skattebetaler har jeg rett til å få svar på mine henvendelser til institusjoner som drives for mine (og alle andres) skattepenger. Og for meg er «Beklager, dette kan/vil vi ikke forholde oss til» et helt greit svar.

Det jeg ikke syns er greit, er å ikke få svar i det hele tatt. Mangel på respons har i årevis trigget en miasme av skyld og skam:  «Da er det vel meg det er noe i veien med». Og jeg tror ikke at jeg er alene om å reagere på den måten, det er derfor jeg blogger om dette.

At privatpersoner ignorerer eposter de ikke vil forholde seg til syns jeg er helt greit – det gjør jeg også noen ganger, når jeg får henvendelser fra fremmede.

Og jeg syns ikke det er greit når det gjelder eposter til institusjoner som drives med offentlige midler. Nettopp fordi det trigger miasmen av skyld og skam. Jeg har ga opp forsøk på å være tankeleser for mange år siden, så jeg vil ikke spekulere i årsakene til at institusjoner gjør dette.  Men jeg kan identifisere handlingen – eller rettere sagt mangelen på handling – som usynliggjøring. Og det er en hersketeknikk.

Et eksempel på ubesvart epost fins i Korrespondanse med Den katolske kirkens etiske råd.

Biskop Bernt Eidsvig har senere beklaget at søsteren min og jeg ikke fikk svar, og jeg er så slem at jeg allikevel kommer til å rippe opp i dette igjen og igjen og igjen når jeg trenger et eksempel på institusjonell usynliggjøring.

En annen institusjon som ikke har svart på en epost, er Støttesenter mot incest i Oslo. Vel, jeg fikk et svar i mars i fjor: «Tusen takk for bidrag til Ikke Stikka. Dette vil jeg se nærmere på sammen med redaksjonen på neste møte. Kommer tilbake til deg ang bruk og eventuelt møte». Vedkommende kom aldri tilbake.

Dette er henvendelsen som Støttesenter mot incest aldri kom tilbake til:

«Jeg tilbyr «Ikke stikka» å bruke min artikkel «Straffen for å tie er livslang» i jubileumsskrivet sitt … (Kanskje en tydeligere kopi fins i SMIs arkiver?)

Samt fritt valg av alt som står i bloggene We are the whole elephant og Før meg til deres øgle Vi er hele elefanten (her blir det lagt ut mer etter hvert som jeg får tid) …

Og fritt valg av alt jeg skrev som står i Jentespranget i 1987 og 1988.

MEN det er en betingelse: «Ikke stikka» får bare bruke dette stoffet hvis det også publiserer vedlegget: «Hvor ble det av radikalpsykiatrien?»

Og jeg ber om et møte med personalet for å snakke om innholdet i dette vedlegget, der jeg tar ansvar for feilene jeg gjorde og spør om SMI mener at det ble gjort noen feil i forhold til meg.

Vedlegget kommer til å bli publisert i bloggen min etter hvert, og jeg vil helst at det skal skje etter et møte med personalet, der vi har hatt en god dialog om ansvar, og om SMIs tiltak for å hindre usynliggjøring

Det er svært sent, så jeg fikser lenker og sånt i morgen, nå vil jeg bare legge ut dette.

Egentlig hadde jeg tenkt å ta kontakt med SMI enda en gang og høre om de virkelig ikke var interessert i en dialog før jeg la ut  «Hvor ble det av radikalpsykiatrien?» Nå gidder jeg ikke. Denne skammen er ikke min skam.


Etterskrift: ep.2 av ubesvarte eposter skal handle om
Reklamer

NEGATIV ER DET NYE SLEM

Jeg har mange problemer med vår tids bruk av begrepene ”positiv” og ”negativ”, og det største er kanskje at dette er subjektive, dømmende ord. Det fins ingen objektive kriterier for å vurdere om noen har en positiv eller negativ innstilling – målestokken er de kollektive sannhetene til en VI, uansett hvilken VI det er snakk om.


Det er ”negativt” å si ting som VI ikke vil høre, som vekker ubehag hos OSS.

Når en kollektiv sannhet i en familie er at ”vi har det så hyggelig sammen”, for eksempel, er det negativt å si ”jeg har det ikke hyggelig”.

På en arbeidsplass der ”Dette greier vi” er en kollektiv sannhet, er det negativt å si ”Jeg tror nok at vi trenger mer tid”.

Denne mekanismen kan ha store konsekvenser i det offentlige – tenk om «negative» stemmer var blitt hørt før gjennomføringen av store reformer som har vist seg å være ikke helt vellykkede?

Mitt alternativ til ”positiv” og ”negativ” er ”konstruktiv” og ”skadelig”.

Åpner vi for muligheter, eller stenger vi av? Bygger vi opp eller river vi ned? Kartlegger vi reelle problemer som kan løses, eller dekker vi over dem, later som om de ikke fins og gir dem videre til framtiden?

Det kan være ubehagelig å være konstruktiv. Å si ”jeg har det ikke bra i denne situasjonen” kan bli møtt med benektelse i en gruppe med et skadelig handlingsmønster: «Du er negativ, alt er bra, det er bare dine reaksjoner som er feil.»

En konstruktiv gruppe ville kanskje reagere med: «Når du ikke har det bra, er det en grunn til det, og vi skal finne den grunnen og se hva vi kan forandre.»

Det kan være lettvint og skadelig å være «positiv»: Å benekte sine egne sanser, rette seg etter gruppepress og bare se og oppleve det VI vil se og oppleve … det er så positivt som bare faen, det. Og ikke særlig sunt.


Sist endret 14.04.15

Lenke til en artikkel om «poisonous pedagogy»:

Hvordan gjør jeg en "ikke"?

Et av fyndordene 
til grunnleggeren av ikkevoldskommunikasjon er 
 «Du kan ikke gjøre en ikke».

Jeg kom til å tenke på det da jeg leste denne artikkelelen 
 i erfaringskompetanse.no:



Og jeg limer inn mine kommentarer til artikkelen her:
(jeg fikk ikke lagt dem inn etter artikkelen, 
så der er det bare en lenke hit) 


Fin artikkel. Og jeg har samtidig et stort problem med overskriften: «Ikkje få skuldkjensle».

Hvordan gjør jeg en «ikke»? Har jeg gjort en feil hvis jeg allerede har fått skyldfølelse?

Slik jeg ser det, er «ikke» like skyldutløsende som «hvorfor?».

Jeg ser at denne oppfordringen er lagt i Eva Svendsens munn av Astrid Borchgrevink Lund.

Det Svendsen sier er: «Men det som ser ut til å gjelde alle, er at dei ikkje må bli møtt med spørsmål om kvifor du ikkje gjorde slik eller slik i den gitte situasjonen. Dette skaper berre skuldkjensle.» Og det er en oppfordring til de som skal hjelpe, og ikke til de som trenger hjelp.

Jeg har et spørsmål til Astrid Borchgrevink Lund: Hvordan kunne en klar melding om ikke å påføre skyldfølelse bli forvandlet til en oppfordring om ikke å få det? (Jeg kunne spurt «Hvorfor forvandlet du en klar melding …», men så slem er jeg ikke.)

Og et spørsmål til Eva Svendsen: Hva mener du om at budskapet ditt ble satt på hodet?