Oppdatering: Om å bli sett gjennom psykfargede briller

All tekst forsvant herfra da jeg endret tittelen på Ipaden.
Nå har jeg lagt inn en gammel oppdatering:

Oppdatering 23.5.11:
Jeg brente alle versjonene av min klage til fylkeslegen da jeg ga opp å bli sett og hørt og valgte å trekke meg helt bort fra helsevesenet.
Nå har jeg fått en kopi av klagen jeg sendte, og det er en merkelig opplevelse å sammenlikne den med fylkeslegens svar. Klagen er på tre sider, og to av disse sidene består av spørsmål.
Og nå lurer jeg enda mer på hvordan fylkeslegen så gjennom sakspapirene.
Jeg venter med å legge ut en scannet kopi av klagen og tar bare med noen sitater, med her-og-nå merknader i parentes.
***
”Jeg sender klagen for å finne ut om jeg kan være uenig med [Overlegen] uten å bli behandlet som grensepsykotiker”.
(I sin avvisning av klagen påpekte  Fylkeslegen at uenighet kan være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner)
” [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bytter på helt andre premisser, og stiller helt andre krav til terapeuten. (vedlegg)
    Jeg har foreslått for [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988, og [Overlegen] har påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg avviste ham og psykiatrien”.
”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt suicidal av å bli behandlet som ’grensepsykotiker’ uten å bli informert om at jeg var det.
    Jeg vet at jeg har vist mange av symptomene på ’grensepsykose’, men jeg ser dem som symptomer på at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene og erfaringene mine som følelser og fantasier.”
”Jeg krever ikke at [Overlegen] skal være enig med meg, men jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”
(Jeg tar med et utdrag av spørsmålene mine:)
”Hva er realitetene?”
”Hva fantaserer jeg om?”
”Hvordan ser [Overlegen] om det er samsvar mellom mine følelser og realitetene?”
”Hva projiserer jeg på [Overlegen]?”
”Hvordan har jeg ’til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun forsøker å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer’?”
”Hvordan er ’betydelig assosiasjonsrikdom’ et problem for en oversetter og skribent?”
”Hvor mange terapitimer mener [Overlegen] at jeg hadde med ham?”
”Er ’incestoffer’ en sykdom?” (Det er faktisk oppgitt som diagnose)
”Er seksuelle overgrep i oppveksten ’i virkeligheten’ et forhold?”
”Vet [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt til ham og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?”
”Hvorfor hadde jeg ’i virkeligheten’ fritt valg av terapimetode/terapeut? Fastlegen formidlet [Overlegens] forklaring, men jeg skjønte den ikke.”
”Ville det være nødvendig å sende denne klagen dersom [Overlegen] bare hadde hjulpet meg ’dersom hun ønsker det’?
***
Nå begynner jeg endelig å legge dette bak meg – jeg har sammenliknet min klage med Fylkeslegens svar uten at det utløste en spykule, og godt er det, for jeg kan ikke fordra å spy.
    Og de siste restene av floker omkring helsevesenets lovlige spykiske (jeg lar trykkfeilen stå) helsevern ser ut til å ha løst seg opp.
Jeg mangler bare ett siste dokument; det kom ikke med i bunken med kopier fra poliklinikken. Det er det brevet som er nevnt i ”Realitetene”, der jeg etter sigende skal ha skrevet at jeg følte meg sviktet og at det var et overgrep å ikke gi meg valium.
    Vi blir ikke sviktet av mennesker vi ikke har tillit til. Og slik jeg husker det, hevdet jeg at det var et overgrep at ikke [Overlegen] realitetstestet sine forestillinger om min manglende funksjonsevne før han insisterte på at jeg ”frivillig” skulle innlegges på psykiatrisk klinikk.
    Hadde jeg fått færre problemer om jeg hadde gått med på en slik frivillig innleggelse? Aner ikke. Alternativet jeg valgte i stedet – å avtale et møte med [Overlegen]  for å informere om funksjonsevnen min, var i hvert fall fullstendig mislykket – hans tolkning av dette møtet som siteres i ”Realitetene”.  

Ubesvarte spørsmål: Hvordan ble en klar melding om ikke å PÅFØRE skyldfølelse forvandlet til en oppfordring om ikke å FÅ det?

Epost med lenke til dette innlegget er sendt til
Astrid.borchgrevink.lund@erfaringskompetanse.no


Overskriften er: «En lenke med to spørsmål:» 
Og her er teksten:

Kjære Astrid Borchgrevink Lund
Jeg vil gjerne ha svar på spørsmålene jeg stiller til deg og Eva Svendsen i dette blogginnlegget: http://ingridvaa.blogspot.com/2012/03/ubesvarte-sprsmal-hvordan-ble-en-klar.html

Vennlig hilsen Ingrid Vaalund


20.09.13: Jeg har ennå ikke fått svar





16.08.11 publiserte jeg innlegget Hvordan gjør jeg en «ikke»? 

Der var det et spørsmål til Astrid Borchgrevink Lund i Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse som jeg gjentar her: 

Hvordan kunne en klar melding om ikke å påføre skyldfølelse bli forvandlet til en oppfordring om ikke å få det?

Og et spørsmål til Eva Svendsen: 

Hva mener du om at budskapet ditt ble satt på hodet?

Jeg vil fremdeles gjerne ha svar på disse spørsmålene. 

***


Her er det opprinnelige innlegget



Et av fyndordene 
til grunnleggeren av ikkevoldskommunikasjon er 
 «Du kan ikke gjøre en ikke».

Jeg kom til å tenke på det da jeg leste denne artikkelelen 
 i erfaringskompetanse.no:





Og jeg limer inn mine kommentarer til artikkelen her:
(jeg fikk ikke lagt dem inn etter artikkelen, 
så der er det bare en lenke hit) 



Fin artikkel. Og jeg har samtidig et stort problem med overskriften: «Ikkje få skuldkjensle».

Hvordan gjør jeg en «ikke»? Har jeg gjort en feil hvis jeg allerede har fått skyldfølelse?

Slik jeg ser det, er «ikke» like skyldutløsende som «hvorfor?».

Jeg ser at denne oppfordringen er lagt i Eva Svendsens munn av Astrid Borchgrevink Lund.

Det Svendsen sier, er: 

«Men det som ser ut til å gjelde alle, er at dei ikkje må bli møtt med spørsmål om kvifor du ikkje gjorde slik eller slik i den gitte situasjonen. Dette skaper berre skuldkjensle.» 

Og det er en oppfordring til de som skal hjelpe, og ikke til de som trenger hjelp.

Jeg har et spørsmål til Astrid Borchgrevink Lund: Hvordan kunne en klar melding om ikke å påføre skyldfølelse bli forvandlet til en oppfordring om ikke å få det? (Jeg kunne spurt «Hvorfor forvandlet du en klar melding …», men så slem er jeg ikke.)

Og et spørsmål til Eva Svendsen: Hva mener du om at budskapet ditt ble satt på hodet?

UBESVARTE EPOSTER. ep 1

La meg begynne med et spørsmål til de som har greie på sånt: Hva er vanlig skikk og bruk   når det gjelder besvarelse av eposter … for institusjoner som mottar offentlige midler?

Jeg tenker som så at som skattebetaler har jeg rett til å få svar på mine henvendelser til institusjoner som drives for mine (og alle andres) skattepenger. Og for meg er «Beklager, dette kan/vil vi ikke forholde oss til» et helt greit svar.

Det jeg ikke syns er greit, er å ikke få svar i det hele tatt. Mangel på respons har i årevis trigget en miasme av skyld og skam:  «Da er det vel meg det er noe i veien med». Og jeg tror ikke at jeg er alene om å reagere på den måten, det er derfor jeg blogger om dette.

At privatpersoner ignorerer eposter de ikke vil forholde seg til syns jeg er helt greit – det gjør jeg også noen ganger, når jeg får henvendelser fra fremmede.

Og jeg syns ikke det er greit når det gjelder eposter til institusjoner som drives med offentlige midler. Nettopp fordi det trigger miasmen av skyld og skam. Jeg har ga opp forsøk på å være tankeleser for mange år siden, så jeg vil ikke spekulere i årsakene til at institusjoner gjør dette.  Men jeg kan identifisere handlingen – eller rettere sagt mangelen på handling – som usynliggjøring. Og det er en hersketeknikk.

Et eksempel på ubesvart epost fins i Korrespondanse med Den katolske kirkens etiske råd.

Biskop Bernt Eidsvig har senere beklaget at søsteren min og jeg ikke fikk svar, og jeg er så slem at jeg allikevel kommer til å rippe opp i dette igjen og igjen og igjen når jeg trenger et eksempel på institusjonell usynliggjøring.

En annen institusjon som ikke har svart på en epost, er Støttesenter mot incest i Oslo. Vel, jeg fikk et svar i mars i fjor: «Tusen takk for bidrag til Ikke Stikka. Dette vil jeg se nærmere på sammen med redaksjonen på neste møte. Kommer tilbake til deg ang bruk og eventuelt møte». Vedkommende kom aldri tilbake.

Dette er henvendelsen som Støttesenter mot incest aldri kom tilbake til:

«Jeg tilbyr «Ikke stikka» å bruke min artikkel «Straffen for å tie er livslang» i jubileumsskrivet sitt … (Kanskje en tydeligere kopi fins i SMIs arkiver?)

Samt fritt valg av alt som står i bloggene We are the whole elephant og Før meg til deres øgle Vi er hele elefanten (her blir det lagt ut mer etter hvert som jeg får tid) …

Og fritt valg av alt jeg skrev som står i Jentespranget i 1987 og 1988.

MEN det er en betingelse: «Ikke stikka» får bare bruke dette stoffet hvis det også publiserer vedlegget: «Hvor ble det av radikalpsykiatrien?»

Og jeg ber om et møte med personalet for å snakke om innholdet i dette vedlegget, der jeg tar ansvar for feilene jeg gjorde og spør om SMI mener at det ble gjort noen feil i forhold til meg.

Vedlegget kommer til å bli publisert i bloggen min etter hvert, og jeg vil helst at det skal skje etter et møte med personalet, der vi har hatt en god dialog om ansvar, og om SMIs tiltak for å hindre usynliggjøring

Det er svært sent, så jeg fikser lenker og sånt i morgen, nå vil jeg bare legge ut dette.

Egentlig hadde jeg tenkt å ta kontakt med SMI enda en gang og høre om de virkelig ikke var interessert i en dialog før jeg la ut  «Hvor ble det av radikalpsykiatrien?» Nå gidder jeg ikke. Denne skammen er ikke min skam.


Etterskrift: ep.2 av ubesvarte eposter skal handle om