Oppdatering 10.3.11

Jeg har avtalt et møte med Pasientombudet i begynnelsen av juni. Det haster ikke, og såpass tid trenger jeg til å gå gjennom mapper, komme gjennom opplevelsesfasen og få klarhet i hva jeg vil.

Foreløpig vil jeg det jeg ba om i ønsket om et meklingsmøte som ble avvist av Konfliktrådet, eller få fastslått at mekling ikke er relevant i kontakt med helsevesenet.

I en kommentar til forrige oppdatering skrev jeg: «Og jeg er spent på hva helsevesenet kommer til å vise når det gjelder denslags psykisk helsevern, ikke minst hvilke rutiner det har for å identifisere og hindre systemvold og sykgjøring.»

Det vil jeg ikke ta initiativ til å sjekke. Slik jeg ser det, er det de som har makt i en situasjon som har ansvar for å sjekke maktpersoners atferd overfor medmennesker med avmakt.

Avslutter med en strøtanke: På et vis er jeg  i en juklerødsk situasjon: En psykiatrisk diagnose som var hogd i stein, synes å ha blitt irrelevant … uten at de som stilte diagnosen og opprettholdt den har ansvar for vurderingene de gjorde den gangen, og uten at den er blitt gjenstand for en faglig revurdering.

Det er noe her jeg ikke fatter: I mitt yrke som oversetter, forventes det at vi tar ansvar for og lærer av feil vi har gjort. Men om jeg gjør feil, er det sjelden noen som skades.  Når psykiskhelsevernere gjør feil, påføres mennesker som allerede har problemer nye skader …  hvem tar ansvar for og lærer av de feilene? Filtreres pasientenes reaksjoner på (ubevisst og velment) manipulering og maktmisbruk gjennom vissheten om at «alt er bra, det er bare pasienten som er gal»?

PS:
Der fant jeg  noe jeg har lett etter: Innlegget om Havarivesenet i «Marias Metode»

Reklamer

Oppdatering 08.03.11

Jeg fikk fotostatkopi av mappa fra psykiatrisk poliklinikk i dag, og er på gråten over usynliggjøringen og sykgjøringen den inneholder.

Innholdet bekrefter at det rette svaret på «Må du virkelig gjøre dette?» og «Kan du ikke bare legge det bak deg?» er  «ja» og «nei». Det skal jeg skrive mer om senere.

I neste uke skal jeg reise bort alene i noen dager og gå grundig gjennom denne mappa. Men først blir det en ny runde med «scanne og spy». Da jeg gjennomgikk en slik prosess i uke 8, var ryggen merkbart mindre stiv etterpå, og jeg er spent på om dette også hjelper på ryggen.

Jeg tenker mye på et dikt av Stein Mehren nå for tiden, fra «Det opprinnelige landskap «, Aschehoug 1976:

Jeg spør ikke lenger så ofte
hvem jeg er
Jeg viser det
så andre kan vise meg
hva jeg betyr for dem
-Jeg blir eldre, kanskje

tyngre
og kanskje mer fri alder
Det letter
å løsne litt på sin ungdom
Fortid og fremtid
synes å nærme seg meg, men

tydes og leves bare i
nuet
søker ikke svar
men dypner i det som er
å være
spørsmålet etter en annen

gjennomstrømmer det som var
kommer og blir
og finner meg litt lettet
av å bli litt tyngre
mens jeg forsøker å finne de andre
og kanskje lever litt av meg selv ……

Diktet er mitt mest presise svar på: «Må du virkelig gjøre dette?»

Jeg tenkte også mye på dette diktet i 1987 -88 og utover, og i mappa fra Psykiatrisk poliklinikk ser jeg nå hvor tydelig jeg viste hvem jeg var. Den gangen viste Helsevesenet svært tydelig at jeg betydde «Et tungt tilfelle».

Hva kommer Helsevesenet til å vise meg nå?

Oppdatering 7.3.11:

TUSEN TAKK til kompetanseutvalget og pasientombudet for rask og klar respons.

***

Jeg venter fremdeles på å få se mappene mine.

Den jeg hadde forventet å se 2. mars, som jeg ba om å  få se i et brev datert 19.01.11, er fremdeles ikke utlevert til Nye Fastlege – Ex-fastlege glemmer stadig å ta den med når de skal møtes.

4. februar skrev jeg til Psykiatrisk poliklinikk og ba om å få se mappa derfra. Jeg har ikke fått svar på den henvendelsen, men ga en utskrift av eposten til fastlegen 2.3 og ba ham gi den videre til overlegen for PP.

Jeg har ikke fått respons på eposten jeg sendte til lovutvalget 26. februar.

Jeg ba SMI Oslo om et møte 25.2 for å drøfte noe jeg ennå ikke har blogget om. De skulle «komme tilbake», men har ennå ikke gjort det.

Avfloking I

Et brev jeg ikke har fått svar på.

Merknad 26.05.14:

Jeg nevner Freud i dette brevet med tanke på hvordan han sluttet å tro at pasienter hadde vært utsatt for reelle seksuelle overgrep (forførelselsteorien) og utviklet driftsteorien i stedet (Ødipus og alt det der.)
Sigmund Freud and the Cover-Up of «The Aetiology of Hysteria»

Det er nedstemmende at det psykiske helsevernets motstand mot å se sammenhenger mellom vold mot barn og psykiske problemer synes å være enda større nå enn da jeg nektet å «innse» i 1988 jeg hadde hatt et seksuelt forhold i oppveksten – og fikk en borderlinediagnose.

19.01.11

Dr [Primærlege]:

Det er 22 år siden [Overlege DPS] begynte å veilede deg i å behandle meg som ”grensepsykotiker” uten at jeg ble informert om diagnosen.

Og det er 18 år siden fylkeslegen forsikret at jeg hadde klar valgfrihet, at overlegens veiledning var i henhold til Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen, og at uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner. Etter dette rømte jeg fra helsevesenet og holdt meg borte i mange år.

Både Lov om psykisk helsevern og terapikunnskapene til overlegen stammer fra et freudsk verdensbilde, så jeg tviler ikke på at veiledningen hans var lovlig. Jeg tviler heller ikke på at dere gjorde det dere mente var riktig, i den oppriktige hensikt å hjelpe meg. Men hjelpen påførte meg store integritetsskader på toppen av de jeg allerede hadde etter barndommens overgrep.

Jeg var ofte sint da jeg ble behandlet som grensepsykotiker uten å vite om diagnosen, og det var nok den sunneste reaksjonen den gangen. Men nå går jeg til fysikalsk behandling, og samtidig som fysioterapeuten løsner på stive ryggmuskler, løsner det mye forvirring og hjelpeløshet fra den tiden … og en del spørsmål som bare du kan svare på.

Om du ikke vil forholde deg til det som skjedde for så lenge siden, forstår jeg det godt, det er derfor jeg sender dette brevet hjem til deg. Men jeg ville sette stor pris på om du vil møte meg, gjerne etter kontortid, og svare på noen av spørsmålene mine … og stille spørsmål til meg, hvis du har noen.

Fysioterapeuten har sagt seg villig til å være med som nøytralt vitne i et eventuelt møte. Hvis du vil drøfte denne henvendelsen med ham før du tar stilling til om du vil treffe meg, er det helt greit fra min side.

Uansett hva du velger, kommer jeg til å sende en anonymisert versjon av spørsmålene og kommentarene mine til et lovutvalg som er oppnevnt for å utrede regler om tvang innen psykisk helsevern, for det som skjedde etter at jeg ble ”et tungt tilfelle” er et klart eksempel på hvordan mangel på alternativer skaper indirekte tvang.
Jeg stiller bare tre spørsmål nå, resten får du hvis du vil.

Fins mappa mi fremdeles, og kan jeg i så fall få se den?
Jeg har et sterkt behov for å ta ansvar for alt jeg skrev, så jeg trenger også å få utlevert skriveriene mine – eller få kopi av dem.
Dette har jeg vel rett til, men det er opp til deg om du overlater den til den nye fastlegen min.

Hvor ble det av grensepsykosen min?
I fjor fikk jeg en saksrapport fra NAV. Sykmeldingsperioden i 1990/91 er med, men ikke grensepsykosen som var din diagnose den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke funnet den.
Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen år siden i en klam sky av angst for igjen å bli behandlet som grensepsykotisk uten å vite det, så det var nesten et antiklimaks at diagnosen hadde fordampet.

Da jeg endelig tok mot til meg og fortalte fastlegen om mine år som ”grensepsykotiker”, var det en stor lettelse at hans umiddelbare reaksjon var: ”De har nok ikke sett hvor resurssterk du er.”

Jeg sa til ham at jeg hadde inntrykk av at du så resursene mine før du ble veiledet i å vite noe annet, og det har jeg også sagt til fysioterapeuten. Og de første spørsmålene mine handler om hvordan du kom til å vite at jeg var ”et tungt tilfelle”.

Din opprinnelige respons da jeg fortalte om barndommens presteovergrep var svært fin. Du sa at du bare kunne tenke deg en slik situasjon i lys av ting du selv hadde opplevd, som mobbing på skolen. Det er den beste måten å bli møtt på når man forteller om overgrep.

Overlege Alltidrett, derimot, gjorde det verst tenkelige: Han begynte straks å definere virkeligheten for meg – blant annet visste han at jeg hadde «hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten». Hans atferd utløste sterke posttraumatiske reaksjoner som han behandlet som overføring. Så behandlet han grensesettingen min som ”omnipotent kontroll” og veiledet deg i å gjøre det samme.

Enkelte som vet hva som skjedde mener at Alltidrett må være psykopat, men jeg tror heller at han er en velmenende, relativt uintelligent mann – uten nevneverdig selvinnsikt og kommunikasjonsevne – som setter likhetstegn mellom Freuds teorier og ”realitetene”. Og som gikk i baklås da jeg avviste hans freudske verdensbilde og stakk hull i den freudske kvasilogikken hans.

I årene da jeg stadig frontkolliderte med usynlige ”realiteter” i helsevesenet, trodde jeg at jeg hadde de samme rettighetene der som en lovbryter har i rettsvesenet:

Rett til å vite hva jeg er mistenkt for.
Rett til anklager som er så presise at de kan bevises/motbevises.
Rett til eget forsvar.
Rett til å ta ansvar for egne handlinger

Men disse rettighetene synes ikke å være i samsvar med lovlig psykisk helsevern.

Jeg har tatt opp igjen arbeidet med den boka som jeg fortalte overlege Alltidrett om i 1990, med en litt annen vinkling. Den gangen var det en bok om incestutsatte kvinners møte med helsevesenet, nå er det en utforsking av valgfrihet når det gjelder psykisk helsevern i Norge, med utgangspunkt i at ”frihet er anledning til å ta ansvar for ditt eget liv”. Der vi ikke har anledning til å ta ansvar, har vi ikke valgfrihet. Og mitt tredje spørsmål er:

Kan du vise at jeg hadde anledning til å ta ansvar for mitt eget liv i kontakt med deg etter at du fikk vite at jeg var «et tungt tilfelle» i 1987?

Hilsen [pasient Alltidfeil]

ETTERSKRIFT 15.2:

Den nye fastlegen har sagt at mappa mi skal bli overlevert til ham.
(Jeg fikk den omsider, og det tok lang tid)

Denne bloggen erstatter boka jeg nevner på slutten av dette brevet.

Etterskrift 24.2:

Jeg har bestemt meg for å ta kontakt med konfliktrådet og be om mekling. Kortversjonen er at jeg i et meklingsmøte vil si til legene noe jeg sa direkte til dem flere ganger: at jeg godtar alle deres påstander om meg som deres tolkninger av virkeligheten, men jeg greier ikke å sette likhetstegn mellom disse tolkningene og «realitetene», så jeg foreslår at vi enes om å være uenige.

De hørte ikke at jeg sa det; de var vel for opptatt av å beskytte seg mot min omnipotente kontroll. (Mer om den i en annen sammenheng)

Etterskrift 26.8:
Konfliktrådet avviste mitt ønske om mekling.  

    Nå leser jeg Avishai Margalits «The Decent Society», som er oversatt til svensk som   «Det anständiga samhället : för en värdighetens politik».
   Ifølge Margalit er et anstendig samfunn et samfunn med institusjoner som ikke nedverdiger folk.
   Og jeg ønsker meg et psykisk helsevern som ikke nedverdiger kundene sine. Men det er en annen historie.
   

Avfloking III: It is not paranoia if it has happened before

Oppdatering 21.03.13: Det har skjedd utrolig mye i de to årene siden jeg skrev dette. Nå legger jeg det ut på nytt, lettere redigert for klarhetens skyld. (Jeg aner ikke hvorfor det ble skrevet på engelsk.)


August 25, 2013: So much has happened since I wrote this «detangling» 2 1/2 years ago. I have no idea why it was written in English, but since it was, I’ll be linking to it in my other blog. Insertions that I make today, for clarity, will be marked in brown.



Feb. 8th, 2011


It is not paranoia if it has happened before


I left my latest GP appointment in a tangle of unease and discomfort and a disheartening  feeling that I’d done something wrong.

When I came I was so proud of the achievements I had recorded (in Norwegian)  in “Avfloking  1” – I had worked for months to get to this point, and when I told Young GP about it, I got all tangled up. I realized that I was having a post-traumatic stress reaction, so I just got out of there before things got worse, and I managed to curb my impulse to phone or write to try to clear up misunderstandings.

It took lots of detangling before I could look objectively at what happened.

Short version: I’d broken the “thou shalt not be aware”  taboo. When that happens, all the shit mostpeople refuse to see sticks to the taboo breaker. (see “Integrity is our mental skin”)

More than 20 years previously I had broken that taboo by being aware that I did not trust the local psychiatric area supervisor, and refusing to learn to trust him in therapy. Then I was borderlined (link to post in Norwegian) to the brink of suicide, and if I had killed myself, I would have confirmed the diagnosis. 

I do not suspect Young GP, whom I like and trust, of borderlining me. But I do think that he is bright-siding me.  And  I do realize that I am making his situation more difficult by dwelling on the integrity damage that two of his older colleagues, whom he meets regularly and probably likes and trusts, caused years ago. (One is still the psychiatric area supervisor, ex-GP is the district medical officer)

Well, I liked and trusted ex-GP too, until the psychiatric area supervisor taught him that “she must be allowed to realize that she can come short”, without checking how far I had come. 

Let me repeat that I do not suspect Young GP of anything but wishing I were more positive –  and maybe less tangled.

I can sort out tangles, but I can’t do “positive” any more, not if I wish to lose weight, exercise, get my blood pressure down and soften and strengthen my stiff back.

What I can do, is “realistic”.

Look at it this way: If I had been in a traffic accident, and my body was badly mangled, no one would expect me to put the damage behind me, not dwell on it, be positive, and look to the future. But when it comes to invisible integrity damage, that seems to be what the Health Services expect and want.

It would be patently ridiculous to diagnose and treat a mangled body as “depression”. But that was the diagnosis my mangled integrity got at a physical  rehab centre last year. When I asked the MD there why he  couldn’t diagnose “stress” or “exhaustion” or «long-term effects of abuse», he said that NAV – The Norwegian Labour and Welfare Administration – did not accept that as a diagnosis. 

Young MD has given me the diagnosis “Widespread muscular pain”. Well, I do have that, and I’m on the waiting list to see a specialist on Fibromyalgia. (have been for a year and a half)

So … I have two diagnoses, and none of them fit the problem. 

And the problem is invisible in the health services. 






Avfloking II

anonymiseringer i [klammer]

2.2.2011
Hei, [Fastlege]
Nå har jeg vært 50 % sykmeldt i 3 måneder, og jeg vil gjerne si litt om hva jeg driver med  i tillegg til fysioterapi.
     Prosessen likner på den som beskrives i boka ”Når livet setter seg i kroppen” av Eldri Steen og Liv Haugli – det handler om å se på muskelproblemer som psykosomatiske plager, og å jobbe med de opprinnelige integritetsskadene som skapte muskelspenninger.       
     Og det aller vanskeligste ved denne prosessen er å finne den indre roen som gjør det mulig å tillate fortrengte, bortgjemte følelser og reaksjoner å slippe til – det er derfor jeg sa sist vi snakket sammen at det noen ganger er viktig å ikke ta seg sammen.         
     Nå er det i ferd med å løsne mye sorg, og jeg begynner endelig å få tilbake den kontakten med ”Barnet som ikke vil dø” som jeg beskriver i vedlegget.
     Jeg sørger over eldgamle greier, og over den jeg var da jeg skrev ”Barnet som ikke vil dø”, som jeg mistet da [Kommunelege] ble veiledet i å gi meg lov til å innse at jeg kunne komme til kort. 
     Før jeg ble «et tungt tilfelle» i 1987, samarbeidet [Kommunelege] og jeg om å behandle muskelspenningene mine som psykosomatiske problemer, samtidig som jeg jobbet med å ta ansvar for å ha fortrengt mitt indre barn og reparere integritetsskadene etter gamle overgrep.
     Jeg ante ikke hva jeg hadde mistet før jeg nå så smått begynner å finne veien tilbake til den jeg var for mer enn 20 år siden. Men jeg trenger ro og tid. Jeg syns det er flaut å innrømme det,  men det tok meg hele tre år å vikle meg ut av forvirringen etter det psykiske helsevernet jeg fikk i forrige århundre. Nå er jeg på vei ut av den, tror jeg, men jeg trenger en lang sørgetid.
     Den beste kuren mot bitterhet og stress er å slippe til innestengt smerte og sorg, men det er ikke lett. 
I det siste har jeg tenkt mye på begrepet overføring … som helsevesenet brukte for å overprøve synspunktene mine og grensesettingen min i forrige århundre.
     Ifølge «Store Norske»  er overføring «et uttrykk lansert av S. Freud for å betegne det forhold i psykoterapi at pasienten overfører følelser som tidligere gjaldt f.eks. foreldre eller overordnede på terapeuten; det kan da oppstå en sterk emosjonell tilknytning til terapeuten.»
     Jeg hadde slått opp med Freud, men det ble ikke registrert. Det ble heller ikke den ikke-freudske terapien jeg valgte. Sånt kommer ikke til å bli registrert så lenge psykisk helsevern bygger på et freudsk verdensbilde – det har jeg omsider innsett.
     Reaksjonene mine kunne se ut som overføringsreaksjoner fra en freudsk synsvinkel, men fra min synsvinkel fikk jeg posttraumatiske stressreaksjoner da min psykiske helse ble vernet på en (lovlig og freudsk korrekt, for all del) måte som krenket grensene og integriteten som var blitt krenket da jeg var barn.
     Da jeg sa dette til [Overlege DPS], ble han uprofesjonelt rasende: «Dere incestofre er opphengt i krenkelser!» Det er selvsagt ikke dokumentert. Men han hadde rett – det er det vi er. Og gamle integritetsskader kan ikke repareres når integriteten krenkes i psykoterapi.
Så til poenget: Fysioterapeutens dyktige behandling av ryggen min har løsnet på gamle reaksjoner, og prosessen har vært reneste sjelevandringen bakover i livet mitt.
     Kortversjonen er:
RYGGEN: Å vokse opp som det friske barnet  til en Munchausen-by-proxy-mor ga meg en innebygd automatbryter som stengte av for egne behov. Det har jeg jobbet intenst med i det siste. Og i det siste har det også slått meg at jeg har grunn til å være stolt over at jeg greide å sette grenser for [Overlege DPSs] freudske behov for tillit og enighet. … selv om det førte til at jeg fikk sterke posttraumatiske reaksjoner og årevis med lov til å innse at jeg kunne komme til kort.
SKULDRENE: Da jeg var 7, ble jeg revet bort fra hjemmet mitt i India og alle jeg var glad i, og plassert i Norge, der velmenende voksne stadig spurte om ikke det var deilig å være hjemme igjen. Det falt meg ikke inn å si: «Hallo? Jeg var 18 månder gammel sist jeg var i Norge! Jeg er ikke hjemme, jeg er hjemløs!» Men jeg visste at dette måtte jeg finne ut av alene, det var ingen som kunne hjelpe meg.
     Jeg hadde ikke engang ord som kunne beskrive problemet mitt. Min løsning den gangen var å lage «hemmeligheter» – bygge opp små gravhauger omkring et dødt insekt eller en blomst og pynte med blomster og steiner. Et barnehjerte har sin egen klokskap – den gangen markerte jeg fortrengt smerte med en grav og pyntet den. Nå, 54 år senere, får det barnet jeg den gangen var omsider anledning til å gråte. 
     Jeg visste også at jeg var alene om det da forfølgerpresten kom inn i livet mitt, og mange andre ganger gjennom oppveksten. Og det har vært en tungt og vondt å erkjenne hvor lenge jeg var alene om å vikle meg ut av helsevesenets tillatelse til å innse at jeg kan komme til kort.
     Støtten fra deg og fysioterapeuten og og familie og venner har vært svært viktig, men det fantes ingen Hercule Poirot som kunne trå til med sine små grå hjerneceller og sortere i forvirringen – det måtte jeg gjøre selv.
KORSRYGGEN: Verden er delt inn i ‘oss’ og ‘du’, der den eneste ‘du’ i verden er meg.
     Hva skal jeg kalle dette? De normales autisme overfor den som er annerledes? ”Det eneste som teller, er det vi kan og vet, annet finnes ikke.”
     Da jeg var 12, var jeg internatelev på en fransk nonneskole i København. (En lang og komplisert historie, som så mye i livet mitt.) Skal vi se … det var 7. gang jeg byttet skole siden 1. klasse, og det tredje språket jeg ble undervist i. Etter en måned ble jeg kalt inn til rektor, som hadde karakterkortet mitt foran seg og påpekte at jeg bare hadde fått «knapt tilfredsstillende» i skriftlig dansk. Det var ikke bra nok, og jeg måtte virkelig skjerpe meg!
     Jeg sa ikke: «Hallo? Jeg har fått ‘meget tilfredsstillende’ og ’tilfredsstillende’ i alle de andre fagene, og det er godt gjort med tanke på alle kultursjokkene jeg har vært gjennom de siste fem årene. Du får heller sammenlikne min skiftlige dansk med den til andre som bare har  skrevet dansk i en måned.»
     Liknende ting har jeg opplevd ofte som barn. Jeg ble fysisk straffet av en britisk lærer som trodde at jeg tullet da jeg ikke kunne  divisjon – men på min forrige skole i Norge var vi ikke kommet lenger enn 2+2=4. Ved det sjette skolebyttet var jeg tilbake i Norge igjen, og da ble regnestykkene mine merket som feil fordi jeg gjorde dem på feil måte.
     Så da jeg var 40 fikk jeg sterke posttraumatiske stressreaksjoner da min avvisning av Freud ble behandlet som følelser og overføringsreaksjoner, og ikke som synspunkter. Det står mye sykgjørende og sårende i de gamle notatene til [Overlege DPS], og det som gjør aller mest vondt er den konsekvente avvisningen av tenkeevnen min: ”Når hun føler for noe, mener hun at det er slik.” Det var den eneste gangen ordet ”mener” forekom etter at jeg ble et tungt tilfelle.
LYSKEN: Jeg gikk og haltet i flere dager før det gikk opp for meg at denne muskelstrekken hadde noe med bakkekontakt å gjøre. Med behovet for å kartlegge hvor jeg står nå, i forhold til meg selv og omgivelsene.
     Det var en brutal erkjennelse, men muskelstrekken ga seg brått og jeg sluttet helt å halte da jeg innså at freudbasert psykisk helsevern faktisk er lovlig til det motsatte er bevist. Uansett hvor skadelig det er. For skadene er freudske symptomer og utelukkende pasientens problem … til det motsatte er bevist.
     Og det motsatte kan ikke bevises, for de lovlige psykisk helsevernende påstandene er så upresise at de verken kan bevises eller motbevises – til gjengjeld egner de seg svært godt til å bli bekreftet innenfor rammen av freudske paradigmer.
     «Slik er det.» Det er tre av de vakreste ordene jeg vet, for når jeg sier dem, vet jeg hvor jeg står.