Nanoaktivisme og mikroaggresjon

redigert 26.5


Jeg fortalte fastlegen i går at jeg betraktet bloggingen min som nanoaktivisme, og han sa «Men er ikke det noe veldig lite?»

Jo, det er det. Og det er usynlig. Og jeg får noen tilbakemeldinger om at jeg når fram. Noen ganger fra mennesker som skjønner hva jeg skriver om, og det er jo svært hyggelig.

Noen ganger kommer tilbakemeldingene i form av hersketeknikker og psykgjøring fra psykiatere på Twitter og andre tilhengere av vitenskapelig og evidensbasert psykisk helsevern. Som i denne tvitten fra en Meget Vitenskapelig Professor (MVP) til en ung psykiater, med lenke til noe jeg har skrevet: 

you must be pressing some buttons http://t.co/nIFwb1gN6q

Den Meget Vitenskapelige Professoren har blokkert meg for lenge siden, så jeg kan ikke svare ham. Og han kommer kommer likevel med spydige kommentarer om meg bak min rygg, i et offentlig forum, sannsynligvis uten å ha lest det jeg skriver. 

Og jeg tenker at jeg når visst fram her også, på et  vis. Mitt utgangspunkt er at …

“Det er ikke alt som kan telles som betyr noe, og det er ikke alt som betyr noe som kan telles.»  – William Bruce Cameron

Kanskje det er dette som trigger mikroaggresjon hos de Meget Vitenskapelige?  

Mikroaggresjon: Bevisste eller ubevisste nedverdigelser i omgivelsene, små og vanlige, som blir formidlet med ord eller handling og viser fiendtlig, nedsettende eller nedlatende ringeakt for medmennesker man har fordommer mot.

Her er en artikkel om fenomenet fra en akademisk synsvinkel: 

Små bemerkninger med store konsekvenser

Til tross for formelle rettigheter og likestillingstiltak, fortsetter kvinner i akademia å stange hodet i veggen, mener Randi Gressgård.

I dette intervjuet sier også Randi Gressgård: 

Den som velger å ta opp problemet oppfattes typisk som overfølsom, paranoid eller vanskelig. Det kan utgjøre en ekstrabelastning for dem det gjelder, særlig innenfor akademia, der normer for rasjonalitet står så sentralt.

Dessverre kan også mennesker som trenger hjelp i helsevesenet og hjelpeapparatet bli avfeid som overfølsomme, paranoide og vanskelige når de tar opp helt reelle problemer med mikroaggreasjon, vold og hersketeknikker fra helsepersonell og yrkeshjelpere. 

Og dette synes ikke å være et felt som interesserer Meget Vitenskapelig Forskning. 

Hvorfor ikke?

Reklamer

Oppdatering 29.03.12: Jeg gir beng!

Til mappa mi på legesenteret: 

Legetime i morgen. Jeg rekker ikke å skrive mer nå, så det kommer en grundig oppdatering på denne bloggen senere, med tittelen ”Oppdatering 29.03.12, del II”
Jeg har bedrevet kroppsorientert prosessarbeid siden siste legetime.
Og det kan ikke beskrives med få ord, for noe sånt fins ikke innen helsevesenets korrekte psykiske helsevern.
Jeg har det mye bedre enn sist jeg var hos lege, og enormt mye bedre enn da jeg måtte avlyse en time på grunn av post-traumatiske stressreaksjoner.
Jeg har lagt på meg 3 kilo og blodtrykket er nok fremdeles like høyt, og det gir jeg beng i!
Prosessen er det viktigste nå, og den tar den tiden den tar. Å gå snarveier ville være som å mikse på et regnestykke for å få det til å stemme med fasiten.
Målet – 100 % jobb i oktober – er i sikte. Det er også redusert vekt og blodtrykk.
Men ikke i dag.

Oppdatering 06.03.12: Jeg trenger teflon!

(Bodylotion gjør godt, men det gjør ikke samme nytten.)
Jeg er på skriveferie igjen, og som vanlig går det med mye tid til å gi meg selv lov til å tro at jeg kan tenke. At det jeg skriver betyr noe.
Hjernen min vet det – hjernen kan lese hvor mange som er innom bloggene mine.
    Hjernen min kan lese kommentarfelt og registrere det som står der.
    Hjernen min ønsker seg også kommentarer fra fagfolk, noe det hittil ikke har vært så overveldende mye av. Jeg bare nevner det litt småbeskjedent sånn i forbifarten.
    Og en paranoid del av meg ser for meg en krets av fagfolk som venter som gribber på at jeg skal tilte, jeg som føler så mye og tenker så feil og nekter å være positiv. 
En annen del av meg går i baklås over ros.
Jeg finner skam i baklåsen. Igjen.
Jeg savner teflon.
Låsespray.

Er det teflon i stempling av stemplere?
I systematisk systemkritikk?



Det er i hvert fall ikke systemkritikk i positiv tenkning!






Etterord:
Æsj, tenker jeg. Skal jeg nå legge ut enda mer om sperrer! 


JA, tenker jeg. Det skal jeg.
Jeg vil være så ærlig som mulig, og da må det med … at hvert skritt framover, hver klare tanke, kommer fra floker av tvil og angst og skam.


Det er deilig å merke at jeg begynner å få tilbake kreativiteten.


Og jeg tenker: Opplever mennesker som lærer å tenke positivt og sky dysfunksjonelle tanker en  oppblomstring av kreativitet?

   

Oppdatering 19.2.12: NAV, troll og Ingenting

I sin blogg har Gerd Nilsson skrevet om troll som sprekker og styrken som er skjult i det benektede.

I et års tid har hun vært en tillit-verdig ledsager i min utforsking av mine benektede sider, samtidig som jeg også har utforsket en del på egen hånd. Et eksempel er den prosessen som endte med at jeg skrev forrige innlegg: «TRE LAG MED INGENTING».

Jeg har et klart mål med all min dveling ved det såkalt negative : Jeg jobber med å svekke posttraumatiske stressreaksjoner og gjenvinne den skrive- og tenkeevnen som ble sabortert (lar den trykkfeilen stå) av «Man» som jeg beskrev i «Ingenting«.

Og jeg har lang tids erfaringskompetanse i å slippe til benektede sider. Og å slippe til styrken som har vært låst fast i dem.

Og jeg skal levere meldekort i morgen..

Og det er ikke plass til det jeg har gjort på det skjemaet.

Skal vi se:

Ferie: Nei
Syk: Nei
Kurs: Nei

Arbeid: 6 timer

Våge å slippe fram og beskrive Ingenting : 14 dager + 4 år

Det siste er det ikke plass til på skjemaet, men jeg sender en lenke til dette hvis noen spør.

Oppdatering 25.01.12 oppdatert


Jeg har skrevet to tillegg til det jeg opprinnelig skrev
og har valgt å legge alt ut som et nytt innlegg.
Kortversjonen er at tilleggene handler om 
posttraumatiske stressreaksjoner. 

31.01:
Lenke sendes til NAV-kontakten min, som etterlyste aktivitetsplan i dag.


Papirkopi til fastlegen, med ønske om å få lagt dette i papirmappa mi.
Her er lenken:
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/oppdatering-250112-oppdatert.html


25.01: 
Jeg fikk brev fra NAV nylig: Mitt vedtak om arbeidsavklaringspenger er forlenget til 31.01.13.
    Jeg har jobbet ca 50 % hele tiden og kommer til å fortsette med det.
    Og kanskje i perioder jobbe mindre for å konsentrere meg enda mer aktivt om avfloking.
    Målet mitt er å jobbe fullt om et år, og det forventer jeg å greie hvis jeg fortsatt får anledning til å ta ansvar for mitt eget liv og min egen kropp og mine egne tanker.


Nå har jeg tidsfrister som må overholdes og et liv som vil leves. Så det blir stille her en stund.

(30.01: Stille og stille, ja … noe, som dette, må jeg sette ord på for å få hjernen i jobbmodus)



Om 14 dager skal jeg på egotur for å være alene  – det ser ut til at visse former for tenking, avfloking og skriving krever lange perioder med sammenhengende innadvendthet.


Inntil videre avslutter jeg med den vanskeligste setningen jeg har skrevet i hele mitt liv, litt endret fra Den aller første avflokingen, del 1

I 1988 hadde jeg viklet meg lenger ut av  mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.



Og lar den henge slik i bloggesfæren inntil videre.


Grandiose forestillinger?
Kanskje det?
Det kan tiden vise.
Til den som vil se.

TILLEGG 29.01.12
Jeg skal til legen i morgen og måle blodtrykket.
Og det kommer fremdeles til å være høyt i morgen.
Fordi jeg er redd.
Og det jeg er redd for står her:
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/min-dypeste-frykt.html

En gang for lenge siden måtte jeg velge 
mellom psykisk helsevern og psykisk sunnhet.

Lov til å innse at jeg kan komme til kort var forenlig med psykisk helsevern.
Det lar seg ikke forene med psykisk sunnhet. 
 
Psykisk sunnhet er forenlig med å finne ut hvor langt vi kan komme.

Og psykisk sunnhet er ikke alltid forenlig med å legge «det» bak seg.
Psykisk sunnhet kan være forenlig med å snu ryggen til lettvinte løsninger,
gå rett inn i «det» og gjennom «det» og komme ut i den andre enden.

Dette «det» er mer enn jeg trodde, tyngre og mer tidkrevende enn jeg trodde.

Og jeg har det bra sammen med min dypeste frykt og mitt høye blodtrykk.
Jeg er underveis.
Jeg vet ikke hvor ”ut” er, men jeg vet 
at jeg vet det når jeg kommer dit.


TILLEGG 30.01.12 
(redigert 31.01)
Jeg måtte ringe og melde avbud hos legen etter en natt med sterke posttraumatiske stressreaksjoner (PTS). Klokka åtte om morgenen fant jeg ut at det ikke var forsvarlig å kjøre de tre milene til legesenteret uten søvn.
    Jeg skulle ønske jeg kunne bedt noen om å kjøre meg, slik at jeg kunne gå rett inn i denne situasjonen som  kroppen og hjernen min nå reagerer så sterkt på.
    Og jeg hadde greid å gå inn i den. «Funksjonsdyktig PTS» er vel det som plager meg nå – reaksjonene er der, samtidig som jeg vet hva de er, og de overvelder meg ikke helt.
    Det hadde vært nyttig å trosse PTSen og fortelle den fine fastlegen min om dem, slik at kropp og hjerne fikk erfare at her-og-nå er noe annet enn der-og-da.
    Og fortelle ham at det som utløste PTSen var å legge denne setningen ut i bloggen: «I 1988 hadde jeg viklet meg lenger ut av mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.»
    Fortelle at jeg står ved et veivalg. Igjen.
    Jeg kan gå i retning av psykisk sunnhet … eller i retning av «grei pasient».
    Dessverre må jeg snu ryggen til den ene retningen for å kunne gå i den andre. Og det sier mer om helsevesenet enn om meg.

Det fine ved å se på psykiske reaksjoner som samfunnsskader, er at jeg straks kan spørre «hva har skjedd?» uten å gå meg vill i «hva er det som feiler meg?».
    Og denne natten har vist meg at fortidens lovlige psykiske helsevern påførte meg større skader enn jeg hittil har trodd. Det er mer å komme gjennom enn jeg forutså, selv i går. OK, nå vet jeg det.
    Symptomene som har blusset så sterkt opp igjen nå i det siste, er symptomer på mobbing på jobben:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/mobbing_jobben.htm 

«I noen tilfeller var det snakk om et totalt fysiologisk sammenbrudd med smerter i ryggen, stivhet i nakke og skuldre, mageproblemer og fordøyelsesproblemer. Noen oppgir også at de hadde vondt for å gå på grunn av hovenhet i bena. Mange hadde utviklet symptomer på PTSD, post-traumatisk stressyndrom. Denne lidelsen innebærer blant annet hyperreaktivitet, det vil si at man overreagerer, for eksempel kan skvette til ved plutselige lyder eller brå bevegelser eller få problemer når man kommer i situasjoner som minner om den man har opplevd.»

Er ikke dette også likt symptomer på fibromyalgi? Og stress?
    Fra mitt ståsted, der problemer er samfunnsskader, tenker jeg at det kan være symptomer på at vi  blir forsøkt hjernevasket/manipulert inn i et virtuelt kart som ikke passer til terrenget.
    Min løsning var å kassere det gamle kartet og utforme mitt eget kart, basert på en skeptisk utforsking av livet mitt og omgivelsene mine.
    Det begynte jeg med i 1987, og helsevesenet behandlet mitt valg som en avvisning av «realitetene». Og jeg ønsker meg fremdeles et meklingsmøte der jeg kan spørre hvordan man kom fram til de «realitetene» jeg avviste, og der jeg kan si i vitners nærvær det jeg sa så ofte, som ikke ble hørt:

JEG GODTAR PSYKIATRISKE PÅSTANDER
OM MEG OG MINE BEHOV
SOM PSYKIATRISKE TOLKNINGER AV VIRKELIGHETEN.
JEG ER IKKE ENIG.
JEG FORESLÅR AT VI ENES OM Å VÆRE UENIGE
OG BER OM FRED TIL Å GÅ MINE EGNE VEIER
OG LA TIDEN VISE HVA SOM SKJER

Det at forsøk på hjernevask og manipulering foregår innenfor helsevesenet, at forsøkene er lovlige, velmente og basert på årelang utdanning og erfaring, betyr ikke at de er mindre skadelige.
    Det betyr bare at objektet for forsøkene ikke har noe forsvar – og blir låst fast i en situasjon som kan være skremmende lik mange barndommers visshet om at ‘ingen beskytter meg, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å beskytte meg selv’.
    Da jeg var liten og sårbar lengtet jeg etter å bli voksen, etter å ikke være sårbar og hjelpeløs.
    Da jeg ble voksen og satte grenser for å beskytte meg selv, fikk jeg lovlige og psykoterapeutisk korrekte symptommerkelapper som paranoia, overføring,  projeksjon, fantasier og omnipotent kontroll.
    Da jeg fikk vite om merkelappene, kalte jeg det mobbing. Og bekreftet med det at jeg var paranoid.
    Uten at noen først sjekket om eksperten som beskyldte meg for projeksjon, omnipotent kontroll og fantasier projiserte sin helt reelle omnipotente kontroll over på meg … og satte likhetstegn mellom sine subjektive konklusjoner og virkeligheten.

***

Nå har jeg et sterkt ønske om å legge til side alt dette og konsentrere meg om andre deler av livet mitt en stund. Kropp? Hjerne? Hører dere? Kan vi vente med å se nærmere på velment mobbehelsevern til jeg er på tenke- skriveferien min? Bare 9 dager igjen? Mkay?

Jeg skal sende dette til fastlegen som en forklaring på hvorfor jeg måtte avlyse timen i dag.
    Og be ham om å legge det i mappa mi.
    Og understreke at jeg ikke aner om det som står her er sant eller riktig, jeg vet bare at her står jeg nå.
    Tiden får vise om det stemmer. Til den som vil se.

Jeg har det fremdeles bra sammen med min dypeste frykt og mitt høye blodtrykk og mine posttraumatiske stressreaksjoner. 
    De er bare en liten del av livet, og sammen danner de et lite monster som har klort seg fast i ryggen min og hjernen min.
    Jeg vet at monsteret er der, jeg vet at sola skinner, jeg vet at jeg gleder meg over livet sammen med mannen jeg er gift med, jeg vet at jeg har en fin familie og gode venner, jeg vet at jeg har en jobb jeg trives med og jeg vet at jeg gleder meg til å stå opp hver eneste morgen … i hvert fall når jeg har sovet om natta. 


Etterord om kvelden 31.01: Skuldrene er mykere nå som monsteret har fått form og er identifisert som et lite monster. Alt føles mye lettere i dag, og jeg sov i 11 timer i går. Monsteret har til og med fått navn: Systemvold. For å skille akseptert og lovlig ekspertmobbing fra kritikkverdig vanlig mobbing – sånt som utøves av vanlige folk som ikke er eksperter. 


Redigert 2.2.12: Jeg skriver ut dette og leverer det på legekontoret i dag. Vi gjør det. Monsteret og jeg. 

Oppdatering 25.01.12

Jeg fikk brev fra NAV nylig: Mitt vedtak om arbeidsavklaringspenger er forlenget til 31.01.13.
Jeg har jobbet ca 50 % hele tiden og kommer til å fortsette med det.
Og kanskje i perioder jobbe mindre for å konsentrere meg enda mer aktivt om avfloking.

Målet mitt er å jobbe fullt om et år, og det forventer jeg å greie hvis jeg fortsatt får anledning til å ta ansvar for mitt eget liv og min egen kropp og mine egne tanker.

Nå har jeg tidsfrister som må overholdes og et liv som vil leves. Så det blir stille her en stund.

Om 14 dager skal jeg på egotur for å være alene og for å skrive – det ser ut til at visse former for skriving krever lange perioder med sammenhengende innadvendthet.

Inntil videre avslutter jeg med den vanskeligste setningen jeg har skrevet i hele mitt liv, litt endret fra Den aller første avflokingen, del 1: *

I 1988 hadde jeg viklet meg lenger ut av mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.

Og lar den henge slik i bloggesfæren inntil videre.

Grandiose forestillinger?
Kanskje det?
Det kan tiden vise.
Til den som vil se.

TILLEGG 29.01.12

Jeg skal til legen i morgen og måle blodtrykket.
Og det kommer fremdeles til å være høyt i morgen.
Fordi jeg er redd.
Og det jeg er redd for står her:
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/min-dypeste-frykt.html

En gang måtte jeg velge mellom psykisk helsevern og psykisk sunnhet.
Lov til å innse at jeg kan komme til kort var forenlig med psykisk helsevern.
Det lar seg ikke forene med psykisk sunnhet.  
Psykisk sunnhet er forenlig med å finne ut hvor langt vi kan komme.

Og psykisk sunnhet er ikke alltid forenlig med å legge «det» bak seg.
Psykisk sunnhet kan være forenlig med å snu ryggen til lettvinte løsninger,
gå rett inn i «det» og gjennom «det» og komme ut i den andre enden.

Dette «det» er mer enn jeg trodde, tyngre og mer tidkrevende enn jeg trodde.

Og jeg har det bra sammen med min dypeste frykt og mitt høye blodtrykk.
Jeg er underveis.
Jeg vet ikke hvor ”ut” er, men jeg vet 
at jeg kjenner det igjen når jeg kommer dit.

 http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/den-aller-frste-avflokingen-del-1.html

TILLEGG 30.01.12

Jeg måtte ringe og melde avbud hos legen etter en natt med sterke posttraumatiske stressreaksjoner. Klokka åtte om morgenen fant jeg ut at det ikke var forsvarlig å kjøre de tre milene til legesenteret uten søvn.
    Jeg skulle ønske jeg kunne bedt noen om å kjøre meg, slik at jeg kunne gå rett inn i denne situasjonen som  kroppen og hjernen min nå reagerer så sterkt på.
    Og jeg hadde greid å gå inn i den. «Funksjonsdyktig PTS» er vel det som plager meg nå – reaksjonene er der, samtidig som jeg vet hva de er, og de overvelder meg ikke helt.
    Det hadde vært nyttig å trosse PTSen og fortelle den fine fastlegen min om dem, slik at kropp og hjerne fikk erfare at her-og-nå er noe annet enn der-og-da.
    Og fortelle ham at det som utløste PTSen var å legge denne setningen ut i bloggen: «I 1988 hadde jeg viklet meg lenger ut av mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.»
    Fortelle at jeg står ved et veivalg. Igjen: Jeg kan gå i retning av psykisk sunnhet … eller i retning av «grei pasient». Dessverre er det slik at jeg må snu ryggen til den ene retningen for å kunne gå i den andre. Og det sier mer om helsevesenet enn om meg.

Det fine ved å se på psykiske reaksjoner som samfunnsskader, er at jeg straks kan spørre «hva har skjedd?» uten å gå meg vill i «hva er det som feiler meg?».
    Og denne natten har vist meg at fortidens lovlige psykiske helsevern påførte meg større skader enn jeg hittil har trodd. Det er mer å komme gjennom enn jeg forutså. OK, nå vet jeg det.
    Symptomene som har blusset så sterkt opp igjen nå i det siste, er symptomer på mobbing på jobben:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/mobbing_jobben.htm 

«I noen tilfeller var det snakk om et totalt fysiologisk sammenbrudd med smerter i ryggen, stivhet i nakke og skuldre, mageproblemer og fordøyelsesproblemer. Noen oppgir også at de hadde vondt for å gå på grunn av hovenhet i bena. Mange hadde utviklet symptomer på PTSD, post-traumatisk stressyndrom. Denne lidelsen innebærer blant annet hyperreaktivitet, det vil si at man overreagerer, for eksempel kan skvette til ved plutselige lyder eller brå bevegelser eller få problemer når man kommer i situasjoner som minner om den man har opplevd.»

Er ikke dette også likt symptomer på fibromyalgi? Og stress?
    Fra mitt ståsted, der problemer er samfunnsskader, tenker jeg at det kan være symptomer på at vi  blir hjernevasket/manipulert inn i et virtuelt kart som ikke passer til terrenget.
    Min løsning er å kassere det gamle kartet og utforme mitt eget kart, basert på en skeptisk utforsking av livet mitt og omgivelsene mine.
    Det begynte jeg med i 1987, og helsevesenet behandlet mitt valg som en avvisning av «realitetene».

Nå har jeg et sterkt ønske om å legge til side alt dette og konsentrere meg om andre deler av livet mitt en stund. Kropp? Hjerne? Hører dere? Kan vi vente med å se nærmere på velment mobbehelsevern til jeg er på tenke- skriveferien min? Bare 9 dager igjen? Mkay?

Jeg skal sende dette til fastlegen som en forklaring på hvorfor jeg måtte avlyse timen i dag.
    Og be ham om å legge det i mappa mi.
    Og understreke at jeg ikke aner om det som står her er sant eller riktig, jeg vet bare at her står jeg nå.
    Jeg lar tiden vise om det stemmer.

Jeg har det fremdeles bra sammen med min dypeste frykt og mitt høye blodtrykk og mine posttraumatiske stressreaksjoner. 
    De er bare en liten del av livet, og sammen danner de et lite monster som har klort seg fast i ryggen min og hjernen min.
    Jeg vet at monsteret er der, jeg vet at sola skinner, jeg vet at jeg gleder meg over livet sammen med mannen jeg er gift med, jeg vet at jeg har en fin familie og gode venner, jeg vet at jeg har en jobb jeg trives med og jeg vet at jeg gleder meg til å stå opp hver eneste morgen … i hvert fall når jeg har sovet om natta. 
    

Oppdatering: Gjete kongens harer

Det handler ikke om haregjeting, men om en tykk bunke med håndskrevne notater som er på vei til å bli blogginnlegg.

Det handler også om fruktene av … fruktbare … dialoger jeg har hatt med interessante mennesker, og om å bli bedt om å skrive om enkelte temaer.

Og det handler om at jeg har lovet å oversette noen blogginnlegg … jeg jobber med saken, og med redigering av en oversettelse gjort av en vennlig sjel.

Og det handler om to seminarer jeg har vært på nylig, om «Det fungerende jeg» og om Ikkevoldskommunikasjon. Jeg føler meg som en pyton som har slukt en gris (to, for å være presis) og trenger tid til å fordøye.

Det handler om at «livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer».

Og det handler om planer. Den foreløpige bloggplanen min er å legge ut korte innlegg som jeg kan lenke tilbake til senere.