Åpen debatt og dialog? Hvordan?

I dag, 27.12.2013, snappet jeg opp denne dialogen på Twitter:

Og jeg tvitret til @TorLH og fikk raskt svar:
//platform.twitter.com/widgets.js

Legger dette inn her som en huskelapp, med et ekstra forslag:

Opprett et uenighet- og perspektivmottak. Som egen hjemmeside eller i den bloggen jeg foreslo i forrige innspill.

Jeg trodde i sin tid at Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse kunne fungere som noe slikt, men har fått grunn til å tvile på det – der synes man å være mest interessert i det MereteNesset omtaler som den snille brukerekspertisen som harmonerer med fagekspertisen. Og jeg blir svært glad om det viser seg at jeg tar feil.

En slik hjemmeside/blogg kan ha egne sider med temaer som …

  • ulike anekdotiske erfaringer med skadevirkninger av diverse former for terapi, både offisielle og alternative og New Age
  • ulike anekdotiske erfaringer med hjelp som hjelper
  • tanker om hvordan ting kan gjøres i framtiden – her legger jeg inn en lenke til Eva Jakobsens utopi: http://dinpsykologonline.wordpress.com/2013/11/28/psykiatri-utopi/

… for eksempel. Dette er bare mine løse tanker en kveld i romjula, det er god plass i kommentarfeltet til flere tanker … og til uenighet.

//platform.twitter.com/widgets.js

Reklamer

Forslag til psykologforeningen

Svaret kom straks og er limt inn nederst.

Til: 
Tor Levin Hofgaard

For ordens skyld: Dette brevet er lagt ut i bloggen min,  og et eventuelt svar blir også lagt ut der.

Påhjemmesiden til NAPHA leste jeg nylig at ”23. april gikk startskuddet for Norsk Psykologforenings brede politiske dugnad, Din ide – vår politikk?”.

Så fint! tenkte jeg. Og begynte å undersøke nærmere – og ble skuffet over misforholdet mellom planen og utformingen:

http://www.psykologforeningen.no/Foreningen/Din-ide-vaar-politikk

I mitt hode er det en avgrunn mellom det som står der og mitt tanke om hva ”en bred politisk dugnad” innebærer: Vi blir i praksis bare invitert til å putte virtuelle papirlapper i en virtuell forslagskasse. Nei, ikke det engang, en idekasse! 

Mens jegskrev min virtuelle lapp og puttet den i den virtuelle kassen, tenkte jeg: Har psykologforeningens kunder anledning til å ta seg selv og sine forslag alvorlig innenfor denne rammen?

Nå kan jeg bare svare på egne vegne, og mitt svar ble ”nei”. Visse behov er ikke dekket når jeg skal ta meg selv og mitt forslag alvorlig. Derfor foreslår jeg at psykologforeningen utsteder en ny invitasjon som dekker disse behovene, som jeg tipper at andre også har: 

1) En tidsfrist. Vi er invitert til ”å komme med forslag til hvordan psykologifaget bør anvendes og hva foreningen skal satse på fremover”. Andre har kanskje sitt forslag helt klart for seg og kan bare skrive det ned, men jeg trenger tid til å skrive utfyllende artikler og tenke grundig gjennom hvordan jeg kan presentere stoffet så klart som mulig.

2) Et format. Hvordan vil dere ha det? Vil dere ha en punktliste/kort innledning til å begynne med, så dere ser hva det handler om? Ønsker dere begrensninger på lengden? 

3) Informasjon om hvordan dere vurderer forslagene.  Jeg kan tenke meg noe sånt: ”En gruppe skal vurdere forslagene. I denne fasen kan en utmerket ide bli lagt til side fordi den ikke passer inn i vår ramme: en diskusjon om hvordan psykologifaget bør anvendes og hva foreningen skal satse på fremover.”

4) Utvelgelse. Noe sånt: ”Vi velger de 3(4-5) forslagene som vi syns er mest relevante innen xx.xx. Opphavsmenneskene blir invitert til et åpent møte xx.xx, der de presenterer forslagene sine og svarer på spørsmål, og der det blir en åpen debatt om disse forslagene”. 

Et siste forslag: Opprett en forslagsblogg som funker (blogspot.com er enkel og bra). Inviter forslagsstillerne til å legge inn sitt forslag der og inviter til åpen diskusjon om forslagene. 

Jeg skriver dette direkte til deg, Tor Levin Hofgaard, fordi jeg har behov for respons: Hva mener du om forslagene mine?

Vennlig hilsen
Ingrid Johanne Vaalund

PS: 
Her er lenken til en relevant artikkel om da ”“APA Radical Caucus” invited psychiatric activists from Mindfreedom and the Icarus Project to their annual caucus meeting.”

http://www.madinamerica.com/2012/05/op-ed-5/

*****

Svaret kom umiddelbart:

Hei der

Takk for dine forslag. Vi har lansert ”Din Ide” med de beste intensjoner, og da er det flott at du gir tilbakemeldinger på hvordan det oppleves å besvare dette, og hvordan det kan bli enda bedre.

Jeg tar med meg forslagene i diskusjonene videre med de ulike delene av organisasjonen som er involvert i dette. Vi har planer om flere ”lanseringer” frem mot september i år, så vi har gode muligheter til justeringer.

Igjen – takk for innspill – jeg setter veldig pris på det!

God helg
Mvh
Tor

Mistillitserklæring 1990

Redigert 10.04 for å sette inn 
ordene «psykoterapeutisk korrekt og lovlig» 
der de hører hjemme.
Maria Gjerpe ‏ @MariasMetode  tvitret dette i dag: 

Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.

Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.


Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte «lov til å innse at hun kan komme til kort» via primærlegen. 

For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.

Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.

Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke «såpass») klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil

Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere. 

Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten… uten at jeg visste det.

Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store «ildprøvene». Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.

Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. 

Jeg begynner å bli sint igjen … langsomt, med redsel, men sint. 

Jeg legger først inn overlegens versjon 
av det jeg tok opp i «Mistillitserklæring»: 

Det ble blogg og ikke bok.

Og det overlegen skrev om «journalnotater» fortjener en kommentar: 

Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier … for tredje gang siden 1988.  

Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord – jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser. 

Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten. 

Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er. 



(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)

Hvordan hindre at psykiskhelsevernere misbruker offentlige midler?

Redigert 29.01.15


Takk til «Psykisk Daily» for denne artikkelen:

HVA ØNSKER BRUKERE AV PSYKISKE HELSETJENESTER?

Her skriver Odd Volden:

– Problemet på det norske psykiske helsefeltet er ikke at kundene er for kravstore. Problemet er at de offentlige tjenesteyterne fortsatt ikke skjønner at uten at de viser mer ydmykhet, vil politikerne bli nødt til å gjøre helsevesenet mer og mer kundeorientert.

Jeg er med Volden et godt stykke på veien, og jeg går et stykke lenger enn ham når det gjelder dette. Hvorfor skal «politikerne» vente og se om tjenesteytere viser mer ydmykhet før de gjør helsevesenet mer kundeorientert?

«Ydmykhet» er en personlig egenskap.


En viljestyrt egenskap.


Og jeg ser liten vilje til ydmyhet på psykiskhelsefeltet. 


Hva skal vi gjøre mens politikerne venter på ydmykhet fra offentlige tjenesteytere, vi som er frivillige eller ufrivillige kunder av psykiske helsetjenester? 


Kanskje det er på tide at politikerne forlanger ydmykhet? Alternativet er å fortsatt finne oss i fagmessig korrekt og lovlig tjenestearroganse – og skadene den påfører mennesker som har problemer nok fra før. 
  
Det er iverksatt utallige tiltak for å hindre at enkeltpersoner misbruker offentlige midler.

Jeg etterlyser klare, strenge tiltak for å hindre at tjenesteytere gjør det samme. 


Et utgangspunkt kan være forskning i «hjelp som skader».


Et annet kan være kunnskap om forskjellen mellom rask og langsom tenking, slik det fremstilles i denne boka: 
Thinking, fast and slow av Daniel Kahneman

Slik det er nå, går milliarder i offentlige midler – for ikke å snakke om enorme menneskelige resurser – rett i dass på grunn av offentlige psykiskhelsetjenesteyteres blindhet, døvhet og faglige arroganse. 

Se bare på begrepet «personlighetsforstyrrelser». Her uttaler Professor dr. med. Einar Kringlen seg skråsikkert om temaet:
http://www.sinnetshelse.no/artikler/personlighetsforstyrrelser.htm

Tidligere kalte man dem gjerne karakternevrotikere og psykopater. I dag brukes diagnosen personlighetsforstyrrelser om begge disse gruppene. Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre. 

Jeg etterlyser forskning i tjenesteyteres evne til å forholde seg til mennesker med psykiske problemer. Det står litt som slik forskning i den engelske bloggen min:

http://freudfri.blogspot.no/2014/02/definition-of-mentalization.html

Noe som ville være enkelt å gjennomføre og evidensbasert som bare faen, er å filme kommunikasjonen mellom tjenesteyter og kunde. 


Se nærmere på tjenesteyterens evne til å forholde seg til kunden – hjelperens evne til å se kunden og høre det kunden sier og føre en dialog. Se nærmere på journalføring: Jeg er nok ikke den eneste som har fortalt en tjenesteyter om mine problemer og behov, og som i ettertid ser en journal som handler om symptomer og forstyrrelser. A. B. Breivik er ikke den første som ikke har kjent seg igjen i fagfolks tolkninger.

Jeg har uten å lykkes prøvd å forklare for en psykiater hva en dialog er: Det er jo ikke så vanskelig, det går ut på at …

– person 1 sier A

– person 2 sier B, som har noe med A å gjøre
– person 1 sier C, som har noe med A og B å gjøre. 
– Og både person 1 og 2 spør hvis de ikke forstår A, B eller C er.

Mer om dette i «Parallel Monologues»


Kommentarfeltet i den norske bloggen min har mange fine eksempler på dialog og samtale. 
Og dialog og samtale er bare mulig når begge parter har innlinjer. Det at hjelperen, personen som har makt i situasjonen, ikke har inn-linjer, kan skape «personlighetsforstyrrelser». 

Jeg kan tenke meg at mange mennesker som trenger hjelp gjerne blir med på forskning i hjelpe-kommunikasjon. Og jeg tviler på at tjenesteytere som skader innser nødvendigheten. 

I «Hjelper hjelpa du gir»   siterer Birgit Valla forskning som viser at 96 % av de undersøkte psykoterapeutene vurderer seg selv om OVER GJENNOMSNITTET dyktige. Ingen mener at de er under gjennomsnittet. Og hun skriver:   

Å innføre systematiske tilbakemeldinger fra klientene i psykisk helsevern kan være en tungrodd affære. Nylig fortalte en avdelingsleder at han ønsket å gjøre noe med dette, men at terapeutene ikke var interessert. De hadde ikke behov for slike tilbakemeldinger. Klientene var dessuten ikke til å stole på i slike spørsmål, mente de.

 Jeg lar Birgit Valla få det siste order her, fra et innlegg om «Superterapeuter«:

-Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene, og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle, skriver Valla.