SUBJEKT OG OBJEKT, SELVSTYRT OG MEDVIRKENDE

03.05: Jeg ser at en del mennesker er innom her. Jeg har mest lys til å slette dette, men jeg lar det stå som et eksempel til skrekk og advarsel: Sånn kan det bli hvis man prøver å være i flere pizzabiter samtidig. 



Redigert 30.4, og blir redigert mer senere.
Nå begynner det å sprike i alle retninger. 

Jeg fikk en kommentar til bloggen 
som gir meg lyst til å understreke at jeg ikke skriver om sånt som dette 
fordi jeg syns synd på meg selv og vil at andre skal syns synd på meg.
Jeg tar opp problemer fra min personlige synsvinkel 
fordi jeg vet at andre har opplevd liknende utslag av systemvold.
Og fordi det ikke er mulig å bekjempe systemvold  uten å identifisere den.
M’kay? 

       
La meg begynne med dette:

Mageknuter på grunn av et lite poliklinisk inngrep, trodde jeg.
Der tok jeg helt feil.
Med en gang magen min registrerte at jeg skulle på sykehuset og ikke på legesenteret, løste knuten seg opp.
Jeg var helt rolig mens jeg lette meg fram til rett avdeling, og jeg tror nærmest at jeg hadde hvilepuls mens en kirurg skar en centimeter  hud fra hvert øyelokk og sydde sammen. 
Jeg fikk god tid til å tenke over dette mens jeg ble skåret og sydd, og kom til at forskjellen mellom trygghet/sykehus og angst/legesenter var forskjellen mellom å være subjekt og objekt.
Hver gang jeg har vært på sykehus, har det vært som støtte. Som resurs.
    Jeg var hos far på sykehus i flere uker før han døde av kreft – fordi personalet ba meg om det.
    Kroppen min husker velvilje, anerkjennelse, direkte ros for måten jeg reagerte på i en ekstrem situasjon. Jeg ble sett og hørt og kunne ta ansvar, samarbeide, være sentrert, være til stede i situasjonen.
    På grunn av denne og liknende erfaringer, vet kroppen min at på sykehus er jeg et subjekt – et selvstyrt individ.
    Og den slapper av. Er trygg. 
På legesenter husker kroppen min fire år med ”hjelp til å innse at hun kan komme til kort”. Uten at noen sjekket hvor langt jeg var kommet. 
    Og uten at noen fortalte meg at alt jeg sa ble avvist som fantasier, følelser og paranoia. For eksempel: 
I 1989 ringte jeg til primærlegen og sa at jeg var på Lillehammer Sykehus og hadde bodd på rommet til far en stund, fordi han ble så urolig når jeg ikke var der om natten.
    Og jeg sa at personalet hadde bedt meg om å sykmelde meg så jeg kunne fortsette med å være der.  
    Primærlegen hørte noe helt annet – og satte til og med anførselstegn rundt det han trodde at han hadde hørt:

21.08.89:  Hun ringer og forteller at hennes far er alvorlig syk. Dette har satt i gang en reaksjonskjede hos henne, ”som jeg nå har bestemt meg for å prioritere og ta tid til å reagere på”. Hun ønsker derfor sykemelding i 14 dager.

Jeg var et objekt. Et objekt for psykoterapeutiske fordommer og en borderlinediagnose. Jeg ble ikke sett, ble ikke hørt, ble ikke engang spurt om jeg kunne bevise det jeg sa. Og det hadde vært så enkelt å bevise: Jeg kunne bedt legen om å ringe til sykehuset og sjekke med personalet.
    I stedet sammenliknet hjelpevesenet det jeg sa med «realitetene«. I mer enn fire år. Til det gikk opp for meg at jeg måtte holde meg langt borte fra helsevesenet for å kunne ta ansvar for livet mitt. 

Min største feil oppi dette var å … ikke være paranoid nok. I ettertid ser jeg at jeg burde spurt i slutten av hvert møte med et hjelpevesen: «Hva har vi snakket om nå?» 
    Og begynt neste møte med å insistere på å lese journalnotatet fra forrige møte. 
    Mageknuten min blir vond og hard ved tanken. Hva hadde skjedd om jeg utviste så klare symptomer på paranoia?

Nå som reaksjonene jeg måtte fryse ned for å klare hverdagen har tint, ser jeg hvor skremmende notatet fra 21.08.89 – og alle de andre andre som likner – er. 
    Det skremmer meg at både primærlegen og andre jeg måtte forholde meg til hoppet rett over til fordomsfulle feiltolkninger,  uten et eneste spørsmål, uten en eneste motforestilling.
    Det skremmer meg at slik atferd er lovlig.
    Det skremmer meg at et ønske om meklingble avvist. At hjelpevesenet ikke har rom for dialogbasert konfliktløsning. 

Hvorfor er ikke mekling et lavterskeltilbud når kommunikasjon med yrkeshjelpere går i baklås?

Den nye fastlegen min har lovet at han aldri skal vite noe OM meg som han ikke sier TIL meg. Hodet mitt vet det.
    Og kroppen?  Det har tatt meg fire år å tine reaksjonene mine såpass at jeg merker det kroppen formidler.  
    Et av resultatene er at mine symptomer på fibromyalgi er blitt mye svakere.
    Et annet resultat er at kroppen min vet at jeg er hjelpeløs og forsvarsløs på legesenteret.
Bare å skrive om dette utløser sterke angstreaksjoner. Jeg har hjerteklapp, blodtrykket har sikkert gått i været. Og hva kan jeg gjøre med det?
***

Senere: 
Der måtte jeg stoppe.  Og nå fortsetter jeg fra en annen synsvinkel.

Hva kan jeg gjøre for å få bukt med legesenterangsten min?
Det jeg har gjort før, i andre situasjoner.
Det jeg har jobbet med i fire år: 
Se på situasjonen i et videre perspektiv.
Fortsette med å finne bakkekontakt i mitt liv. 
Vikle meg ut av tolkningene.
Komme gjennom hengemyra av skyld og skam og forvirring og bortforklaringer, ned til grunnfjell og de tre viktige ordene: SLIK ER DET.

En del av SLIK ER DET som jeg har vegret meg for å tenke på, er at jeg fikk borderlinediagnosen da jeg sa at jeg ikke trengte terapi, og at jeg hadde effektive redskaper som gjorde det mulig å finne fotfeste, fortsette med å jobbe og takle det tunge omsorgsansvaret vi etter hvert fikk for eldre slektninger.

Likevel tok hjelpevesenet nesten knekken på meg før jeg kom meg unna. 

Hvordan går det med mennesker som har store nok problemer i utgangspunktet, når de blir utsatt for denne formen for psykisk helsevern?

Hva betaler samfunnet for denne  sløsingen med menneskelige ressurser?

Hva forskes det i? Og hvordan?

Fra http://nfph.blogspot.com tikket det nettopp inn en epost om et «Ressurshefte om samarbeidsforskning»: 

http://www.erfaringskompetanse.no/content/download/1620/16006/file/Resurshefte.pdf

Jeg skal lese det etter hvert. Det jeg gjorde straks, var å søke på hjemmesiden til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse:

«selvstyrt»: 0 treff
«selvstyring»: 0 treff
«brukermedvirkning»: 69 treff
«subjekt»: 0 treff
«objekt»: 3 treff

«Brukermedvirkning» er et ord jeg misliker sterkt. Fordi det gir en illusjon av selvstendighet, mens det synes å innebære at man skal «virke med» i eksisterende tilbud. 

Det er lett å bli et lydig og brukermedvirkende objekt for hjelp, hemmet av paternalistiske hjelperes rammer og begrensninger. 

Selvstyrte objekter, derimot …  det greier jeg ikke å se for meg. 











Reklamer

Når jeg henger over en avgrunn …

… etter fingrene,
er det visse reelle behov jeg har.
Også når klippekanten ikke er av jord og stein.

Jeg trenger øyne som ser avgrunnen.
Øyne som ser meg, der jeg henger.
Jeg trenger sterke armer som holder et tau.
Også når armene ikke er av kjøtt og bein.

Jeg trenger et vennlig nærvær mens dødsangsten kramper seg ut. 


Jeg trenger trygg taushet når jeg ikke har ord.
Når ordene er der, trenger jeg en som spør:


«Hva var det som skjedde?»


Jeg trenger en klar hjerne
som leter etter bakkekontakt sammen med meg.



Snublet jeg?

Ble jeg dyttet utfor?
Hva eier andre?
Hva eier jeg?

Jeg trenger en som gir meg tid og rom
til å finne ut hva jeg kan lære av min fortid.

Når tiden er inne.
En som vet at det er min avgrunn og mine fingre.

Og min fortid.
En som går ved min side og ikke viser sin vei.

Kan du gi meg det jeg trenger når jeg henger over en avgrunn?
Hvis ikke, trenger jeg, mer enn noe annet, «jeg»:


Jeg vil ikke.
Jeg er redd.
Jeg ser deg ikke.
Jeg kan ikke hjelpe deg.
Jeg aner ikke hva som foregår.
Jeg forstår ikke hva du snakker om.
Jeg er redd for å gjøre noe galt.
Jeg er lei av å snakke om dette.
Jeg orker ikke gå dit du er.

Jeg vil ikke vite det.

Jeg kan ikke …

Jeg vil ikke …

Jeg …

Jeg   …

Jeg      …  


Det er helt greit om du ikke kan, ikke vil, når du sier det slik.
Da eier du dine reaksjoner.
Du gir dem ikke til meg.

Uhøflig, sier du? 
Subjektivt?
Se litt på dette:

Det du egentlig trenger, er …
Det er bare noe du innbiller deg.
Det er farlig å drive med egenterapi.
Det er ikke noe du kan gjøre med det.
Det er ikke noe å bry seg om.
Ditt problem er at du …
Du må innse at du er syk.
Du kan bli alt du vil.
Du overreagerer.
Du …

Du … 

Ikke innbill deg at du er en Jeanne D’Arc-type som skal redde verden.

Du var så aggressiv og ubehagelig.
Du har snakket så mye om dette. 

Hvorfor gjorde de det?

Hvorfor gjorde du det?

I virkeligheten er det slik at …

Ikke bry deg om det.

Ikke ha skyldfølelse.
Ikke la problemene stoppe deg.
Ikke vær så negativ.
Ingen begrensninger!
Innse dine begrensninger.
Lær å leve med problemene dine.
Må du rippe opp i dette?
Når skal du bli ferdig med det?
Se til å bli ferdig med det!

Er det høflig? 
Objektivt?

Det er lenge siden jeg har  hengt slik, og da jeg gjorde det, hadde jeg ikke ord. 
Nå har jeg fast grunn under føttene, avgrunner er blitt erfaringer
og jeg gir ordene videre til de som trenger dem. 

Tilføyelse 27.02: Jeg har redigert litt i dag, og legger inn en lenke til diktuglas blogg: Følelser i stillhet




Avfloking V: MY WAY

29.06.13:
Jeg har lagt til noen etterpåkommentarer  i blått
29.10.13:
Og redigert litt.
08-01-14:
Og litt til

se også:
http://ingridvaa.blogspot.no/2012/03/oppdatering-290312-jeg-gir-beng.html

Skrevet i desember 2011: 

Jeg har en plan: Å jobbe videre med avfloking, og ved hjelp av det være fullt yrkesaktiv igjen om et år. Foreløpig ser det realistisk ut. Jeg er 62 år gammel og håper å fortsette med oversetting og skriving til jeg er godt over over 70.


(Og nå er jeg 64, og jeg jobber etter seks måneders ferie uten AAP.  Det hadde vært tellbart og fint om jeg kunne vise til at inntekten min ble den samme som før jeg ble sykmeldt, siden frilansere ikke kan måle arbeidstimer. Og jeg ser det ikke som noen karaktersvakhet å justere målene underveis, så mitt nye mål er å være aktiv med både teksting og blogging. Skrevne ord kan jo også telles, akkurat som inntekt.)


Jeg har oppnådd mye i løpet av dette året, og det har selvsagt en god effekt på både spiseproblemer og symptomer på fibromyalgi. Det går framover.

Den samme framgangsmåten som jeg bruker nå, førte til at jeg ble kvitt angst og kraftige depresjoner på 80-tallet. Og på grunn av det som skjedde den gangen, får jeg posttraumatiske stressreaksjoner – igjen – når jeg igjen skal fortelle fastlegen om mitt behov for å fortsette med å gå mine egne veier.


Han vil heller snakke om blodtrykk og kolesterol enn om «sånne psykiske greier».


Og kommunens veileder når det gjelder sånne psykiske greier er den samme psykiateren som for 22 år siden begynte å veilede en annen lege i å borderline meg. Og denne andre legen er  kommunelege. Og jeg har ikke hørt at de har forandret mening.


Jeg vet hvor viktig det er for meg å gå mine egne veier nå … og fortsette med å prioritere de psykiske greiene. Problemet er at jeg har behov for å gjøre det med utgangspunkt i mine reelle problemer og mine kunnskaper og erfaringer – som overhodet ikke er i samsvar med psykiatriske «realiteter».


I forbindelse med det vil jeg se nærmere på ordet grandios: “Grandiosity (…) refers to an unrealistic sense of superiority, a sustained view of oneself as better than others that causes the narcissist to view others with disdain or as inferior. It also refers to a sense of uniqueness, the belief that few others have anything in common with oneself and that one can only be understood by a few or very special people.”

Ja, jeg mente at jeg var unik den gangen, i likhet med alle andre mennesker i verden, og det mener jeg fremdeles. Er ikke alle det?


Jeg mente at jeg ikke hadde så mye til felles med det Ibsen kaller “den kompakte majoritet”. Og det mener jeg fremdeles. Og det er naturlig for en som stadig befinner seg på vrangen av “normal”, både på grunn av legning og oppvekstvilkår. 


Jeg har heldigvis alltid kjent mennesker som forstår det jeg sier og mener. Og derfor merket jeg når synspunktene mine ikke ble forstått i helsevesenet. Og jeg merker når de fremdeles ikke blir det.


Fra 1987, da jeg sto fram som incestutsatt og ble et «tungt tilfelle» i helsevesenet, til slutten av 1992, da fylkeslegen slo fast at jeg ikke hadde synspunkter, forsøkte jeg å formidle mitt syn og mine erfaringer … og forklare bakgrunnen for de valgene jeg tok … til fagfolk som hørte med det døve øret.
Helsevesener smilte og nikket og smilte og nikket, og de sa ikke at det eneste de hørte, var følelser, fantasier og symptomer. 

Jeg har behov for å se mye mer på … og snakke høyt om … hvordan lovlig psykisk helsevern langsomt og nesten umerkelig etset vekk min visshet om at jeg var et autonomt, tenkende vesen.

Jeg kan bare komme ut av offerrollen når jeg ser hva jeg var offer for.


Jeg har behov for å kunne stole på helsevesenet. Jeg har behov for å vite at jeg har rett til å tenke, mene noe, ha synspunkter i kontakt med helsevesenet. Jeg kan bare være trygg på at jeg har den retten når det er en selvfølge at jeg har synspunkter til det motsatte er bevist.


Og om jeg ikke har disse rettighetene i helsevesenet, har jeg behov for å vite det.  


Og der er jeg nå. 


Foreløpig er det slik at jeg har psykiatriske symptomer til det motsatte er bevist.


Og symptomene er så upresise at de ikke lar seg motbevise.


I 2011 skrev jeg, i «Avfloking 1«

I årene da jeg stadig frontkolliderte med usynlige ”realiteter” i helsevesenet, trodde jeg at jeg hadde de samme rettighetene der som en lovbryter har i rettsvesenet:

Rett til å vite hva jeg er mistenkt for.  

Rett til anklager som er så presise at de kan bevises/motbevises. 

Rett til eget forsvar.  

Rett til å ta ansvar for egne handlinger

Men disse rettighetene synes ikke å være i samsvar med lovlig psykisk helsevern.


Jeg kan ikke forandre andre. Den erkjennelsen kom jeg til for mange år siden. Jeg kan ikke forandre andre, men jeg kan merke og vurdere det de gjør. Og det gjelder også i helsevesenet. 


Det tok nesten 20 år før jeg fikk det helsevesenet gjorde såpass på avstand at jeg kunne se nærmere på skadene mine. Og nå trenger jeg tid til å jobbe videre med å reparere dem. Jeg trenger den tiden det tar, uansett hvor lang tid det tar.


Og jeg har behov for å kunne snakke med fastlegen om det jeg må gjøre for å reparere min identitet og min integritet.


Når jeg gjør det, setter jeg ham i klemme. Så jeg har behov for en situasjon der fastlegen ikke trenger å velge om han skal tro på meg eller på den psykiatriske veilederen og kommunelegen.

Tidligere i år fant jeg ut hvordan jeg kunne få dekket dette behovet. Jeg ville si i vitners nærvær noe jeg ofte hadde sagt til disse to legene: «Jeg godtar deres påstander som deres synspunkter, deres tolkninger av virkeligheten. Jeg kan ikke være enig i at disse påstandene er ‘realitetene’ om meg, mitt liv og mine problemer. Derfor foreslår jeg at vi enes om å være uenige.»

Så jeg ba konfliktrådet om et meklingsmøte.


Konfliktrådet avviste ønsket mitt og henviste til pasientombudet.


Og jeg har sperre mot å ta kontakt med pasientombudet. Fordi … 


Fordi jeg ikke ser dette som et pasientproblem, men som et tanke- og ytringsfrihetsproblem.


Som et ydmykingsproblem. Jeg tok opp dette med ydmyking allerede i 1988 … og det var med på å bekrefte jeg at jeg var paranoid.


Her passer det å avslutte med en lenke til forrige innlegg:


A L Kirkengen: Om å bli truffet

29.06.13:

En oppdatering:

http://ingridvaa.blogspot.no/2013/06/oppdatering-28613-litt-om-na-og-veien.html


* 23.07.13: 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare situasjonen slik at den blir forståelig for mennesker som ikke har vært objekter i psykiskhelsesystemet. Kortkortversjonen er at jeg trodde jeg hadde satt grenser mot å bli hjulpet av Overlege DPS i 1988 fordi vi hadde ulike syn på psykoterapi og mine problemer. 

Etter det maste primærlegen stadig om at jeg måtte gå i terapi hos Overlege DPS, uten å fortelle meg at de hadde borderlinet meg. Og noen ganger stilte han det som krav. Hver gang det skjedde, trodde jeg at det skyldtes kommunikasjonsproblemer, at jeg ikke hadde greid å gjøre meg forstått. Da tok jeg gang kontakt med Overlege DPS for å gjenta min uenighet og legge fram mine grunner til å mene at jeg greide meg helt utmerket uten overlegens «hjelp til å lære å leve med problemene».  


Både primærlegen og overlegen brukte «nikke-smile-metoden»** som var psykoterapeutisk korrekt den gangen, og er det nå for alt jeg vet. Og hver gang trodde jeg at vi var enige om å enes om å være uenige, og jeg trodde at de hadde oppfattet mitt behov for å gå mine egne veier og la tiden vise hva som skjedde. 

Men tiden kan ikke vise noe som helst når det også er psykoterapeutisk korrekt å vite sannheten om en pasient uten å faktasjekke. 



** Einar Kringlen: 

» … personer med vrangforestillinger vil bli sinte dersom man konfronterer dem med vrangforestillingene. Vedkommende vil være vanskelig å rikke på og bli sint dersom man forsøker å diskutere vrangforestillingene. Derfor sa man gjerne tidligere: Ikke diskuter med en paranoid, da blir han bare rarere.»



Takk til gamle ugle for «kompakt majoritet».

Hva er "realitetenes natur"?

Mer blir oversatt til norsk etter hvert
Er dette den første gangen hele Norge kommer i kontakt med denslags psykiatrisk virkelighetstolkning og kvasiobjektivitet som mange av oss er blitt skadet av?
Spørsmålet fikk meg til å tenke på en film jeg fant  på Youtube for en tid siden.  
Jeg siterer: «The Oxford Companion to the Mind defines psychosis as: ‘the misapprehension and misinterpretation of the nature of realty.’ This definition not only presumes that there is a correct way to apprehend and interpret reality, it also implies that to see the world through the eyes of the clinician is an accurate and superior way of perceiving.»
På norsk blir dette noe sånt som: «Psykose defineres som ‘misoppfattelser og feiltolkninger av realitetenes natur.’ Utgangspunktet for denne definisjonen er at det finnes en korrekt måte å oppfatte og tolke realitetene på, og det er underforstått at fagfolkenes oppfatning er den korrekt og overordnede virkelighetsforståelsen.»

Jeg likte en av kommentarene til filmen, av «Isisbridge»:

Are Are psychiatrists bad or mad?

    They certainly do a lot of harm to their patients, but many of them are quite sincere about what they are doing and really believe they are helping people. So it appears to be some form of delusion, which would indicate that they do have a serious mental disorder. A large perecentage also have delusions of grandeur, thought disorder, and incongruity of thought and affect (smiling at their patients whilst writing utter nonsense about them).
    I can find no evidence that psychiatry is a genetic disease or that it is caused by a chemical imbalance in the brain. Rather it seems to be a personality disorder, which stems from their early environment at medical school and their relationships with other members of their profession.
    Talk-therapy doesn’t seem to work with psychiatrists, as most of them lack empathy and have no insight into their condition. So they ought to be locked up for society’s protection.

Avfloking IV

redigert 04.09 

For noen uker siden fikk jeg de to siste dokumentene jeg trengte for å fortelle hva som skjedde i hjelpevesenet etter at jeg kom ut av incestskapet og ble et fantaserende tungt tilfelle som demonstrerte omnipotent kontroll.

Og nå kan  jeg konstatere en gledelig utvikling: Etter mange måneder med opplevelsesfase og scanne og spy, ble spyrefleksen overhodet ikke aktivert da jeg sammenliknet det jeg skrev i disse to brevene med helseveseners tolkninger. Det synes å tyde på at flokene virkelig har begynt å  løsne.
Tolkningen av det første brevet er gjengitt i «Borderlining» (Hun hadde på forhånd skrevet brev …) Dette brevet var håndskrevet, så jeg har aldri hatt kopi, og min kopi av den klagen som fylkeslegen avviste forsvant i en datakræsj for lenge siden. Det har ligget en klam tåke av skyld og skam over disse to brevene … både min indre kritiker og jeg var overbevist om at det må ha vært noe i det jeg skrev som fortjente responsen brevene fikk i helsevesenet. 

Jeg har vært forståelsesfull overfor meg selv: Jeg var i dyp krise da jeg skrev til overlegen, og da jeg skrev klagen til fylkeslegen, var jeg suicidal og forvirret. Og nå er jeg lettet, for selv ikke min indre kritiker finner noe som fortjener den responsen jeg fikk.

Brevet til Overlegen er svært kontekstavhengig, så jeg vil vente med å gjengi innholdet til jeg skal formidle helsekundehistorien min til Erfaringskompetanse.no. Jeg vet ikke når den historien blir fortalt – jeg trenger ikke å gjøre det for min egen del, og nå vil jeg prioritere det som er viktig for meg … og det aller viktigste er å nyte livet og betale tilbake alle skjeene som jeg har lånt av framtiden.
(Senere: brevet til Overlegen er nå gjengitt her:
 «http://ingridvaa.blogspot.com/2012/03/da-jeg-hang-over-en-avgrunn.html)

Jeg klaget til Fylkeslegen fordi det var blitt umulig å ta ansvar for mitt eget liv i kontakt med helsevesenet. Hovedpoenget mitt var, og jeg siterer: «Dr [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bygger på helt andre premisser og stiller helt andre krav til terapeuten. (Vedlegg) Jeg har foreslått for Dr [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988. Og Dr [Overlegen] har påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg avviste ham og psykiatrien.»
    Fylkeslegen avviste klagen min fordi jeg hadde valgfrihet og fordi uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner. 
    I likhet med Overlegens tolkning av brevet mitt, ser jeg Fylkeslegens tolkning av klagen som et godt eksempel på hvordan kvasiobjektivitet skaper grobunn for systemvold. Men det er en annen historie.
    I ettertid  er jeg stolt av det jeg skrev i klagen til fylkeslegen. Det var viktig for meg å unngå diskusjoner om hvem som hadde rett, så i stedet for å fremme anklager om diskriminering og  bruk av hersketeknikker, la jeg fram mitt syn og stilte spørsmål.
Jeg skrev:
”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt suicidal av å bli behandlet som ”grensepsykotiker” uten å bli informert om at jeg var det.
    Jeg vet at jeg har vist mange av symptomene på ”grensepsykose”, men jeg ser dem som symptomer på at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene og erfaringene mine som følelser og fantasier.
    Jeg krever ikke at dr [Overlegen] skal være enig med meg, men jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”
(Det var 25 spørsmål i alt, her er et utvalg:)
– Hva er ”realitetene”?
– Hva fantaserer jeg om?
– Hva projiserer jeg på dr [Overlegen]?
– Hvordan har jeg ”… til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun forsøker å kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer”?
– Hvor mange terapitimer mener dr [Overlegen] at jeg hadde med ham? ”Hun er opptatt av  sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere.”
– Vet dr [Overlegen] at han i virkeligheten ikke har avvist noen av følelsene, erfaringene, meningene og avvisningene mine?
– Hvordan vet dr [Overlegen] at han ikke krenket de grensene jeg satte for ham?
– Er seksuelle overgrep i oppveksten ”i virkeligheten” et forhold?
– Vet dr [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?
– Vet dr [Primærlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt og det han har sitert og gjenfortalt i journalen og brevet til psykologen?
– Hva gjorde dr [Overlegen] for å undersøke om vi misforsto hverandre, før han fortalte dr [Primærlegen] at jeg var grensepsykotisk?
– Hvorfor hadde jeg ”i virkeligheten” fritt valg av terapimetode/terapeut? Dr [Primærlegen] formidlet dr [Overlegens] forklaring, men jeg skjønte den ikke.
– Vil dr [Overlegen] og dr [Primærlegen] høre hva jeg i ettertid ser at jeg har gjort feil i kontakt med dem?
– Mener dr [Overlegen] og dr [Primærlegen] at de har gjort feil i kontakt med meg?
– Ville det vært nødvendig å sende denne klagen hvis dr [Overlegen] bare hadde hjulpet meg ”dersom hun ønsker det”?
*** 
Som jeg skrev i HVA VIL JEG MED DENNE BLOGGEN? , er jeg ikke det minste interessert i noen som helst form for hevn eller represalier overfor enkeltpersoner i helsevesenet. ”Det jeg vil, er å bidra til å løfte lovlig og akseptert psykoterapeutisk systemvold ut i det offentlige rom, og det har jeg tenkt å gjøre ved å stille spørsmål om vurderinger som ble gjort … og ved å formidle det jeg opplevde fra min synsvinkel, i håp om at det kan være nyttig for andre i liknende situasjoner.”
Jeg stilte også spørsmål i ønsket om mekling som konfliktrådet avslo. Når jeg får noen skjeer til overs, skal jeg undersøke om pasientombudet kan ta initiativ til et meklingsmøte … eller stille spørsmål for meg hvis mekling fremdeles ikke er relevant. Og i en annen sammenheng vil jeg gruble litt mer over hvorfor ikke mekling er relevant i forbindelse med psykisk helsevern. Og stille noen flere spørsmål, som … 
    – Er det fremdeles slik at det eneste alternativet til å godta en psykiatrisk diagnose er å klage?
    – Eksisterer ikke ”hjelp til å opprette dialog” som et ikke-konfronterende alternativ når det gjelder psykisk helsevern?