TANKER OM JANTE 1988

Redigert flere ganger allerede. 



Jeg tenker mye på Jante nå for tiden, og i dag fant jeg dette gamle arket.
Klikk to ganger på bildet for å få en forstørret versjon.





Her er en litt omskrevet versjon av tillatelsene. 


Da jeg skrev dette, visste en psykiater at jeg trengte hans hjelp til å innse «realitetene». Slik ser hans «realiteter» ut: 

«Den viktigste kilden til livsutfoldelse er å ha en basisforutsetning: uansett hva som skjer er jeg ivaretatt av Gud og mennesker. En slik basis gir styrke til å møte det som måtte komme. Min nåde er deg nok står det i Bibelen. Det er alt du trenger. Det betyr jo at du er elsket slik du er! Nåde: det som forsoner. Gjennom nåden blir du forsont med deg selv, med andre mennesker og med Gud.»

Var min ateisme en avvisning av «realitetene«? 
    Avviste jeg «realitetene» da jeg avviste psykiaterens begreper om nåde; hans versjon av Jante, der vi er ivaretatt av Gud og mennesker?
    Avviste jeg «realitetene» da jeg i stedet valgte en virkelighetsoppfatning der barn blir torturert uten at noen ser det?



Det bringer meg tilbake til jakten på borgerrettighetene
    Hvordan står det til med min valgfrihet innen helsevesenet? 
    Har jeg rett til å velge meg bort fra psykisk jantevern og gå i retning av «de ti tillatelsene» i stedet?
    I 1988 trodde jeg det, men tiden skulle vise at jeg tok helt feil. 


Oppdatering: Om å bli sett gjennom psykfargede briller

All tekst forsvant herfra da jeg endret tittelen på Ipaden.
Nå har jeg lagt inn en gammel oppdatering:

Oppdatering 23.5.11:
Jeg brente alle versjonene av min klage til fylkeslegen da jeg ga opp å bli sett og hørt og valgte å trekke meg helt bort fra helsevesenet.
Nå har jeg fått en kopi av klagen jeg sendte, og det er en merkelig opplevelse å sammenlikne den med fylkeslegens svar. Klagen er på tre sider, og to av disse sidene består av spørsmål.
Og nå lurer jeg enda mer på hvordan fylkeslegen så gjennom sakspapirene.
Jeg venter med å legge ut en scannet kopi av klagen og tar bare med noen sitater, med her-og-nå merknader i parentes.
***
”Jeg sender klagen for å finne ut om jeg kan være uenig med [Overlegen] uten å bli behandlet som grensepsykotiker”.
(I sin avvisning av klagen påpekte  Fylkeslegen at uenighet kan være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner)
” [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bytter på helt andre premisser, og stiller helt andre krav til terapeuten. (vedlegg)
    Jeg har foreslått for [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988, og [Overlegen] har påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg avviste ham og psykiatrien”.
”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt suicidal av å bli behandlet som ’grensepsykotiker’ uten å bli informert om at jeg var det.
    Jeg vet at jeg har vist mange av symptomene på ’grensepsykose’, men jeg ser dem som symptomer på at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene og erfaringene mine som følelser og fantasier.”
”Jeg krever ikke at [Overlegen] skal være enig med meg, men jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”
(Jeg tar med et utdrag av spørsmålene mine:)
”Hva er realitetene?”
”Hva fantaserer jeg om?”
”Hvordan ser [Overlegen] om det er samsvar mellom mine følelser og realitetene?”
”Hva projiserer jeg på [Overlegen]?”
”Hvordan har jeg ’til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun forsøker å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer’?”
”Hvordan er ’betydelig assosiasjonsrikdom’ et problem for en oversetter og skribent?”
”Hvor mange terapitimer mener [Overlegen] at jeg hadde med ham?”
”Er ’incestoffer’ en sykdom?” (Det er faktisk oppgitt som diagnose)
”Er seksuelle overgrep i oppveksten ’i virkeligheten’ et forhold?”
”Vet [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt til ham og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?”
”Hvorfor hadde jeg ’i virkeligheten’ fritt valg av terapimetode/terapeut? Fastlegen formidlet [Overlegens] forklaring, men jeg skjønte den ikke.”
”Ville det være nødvendig å sende denne klagen dersom [Overlegen] bare hadde hjulpet meg ’dersom hun ønsker det’?
***
Nå begynner jeg endelig å legge dette bak meg – jeg har sammenliknet min klage med Fylkeslegens svar uten at det utløste en spykule, og godt er det, for jeg kan ikke fordra å spy.
    Og de siste restene av floker omkring helsevesenets lovlige spykiske (jeg lar trykkfeilen stå) helsevern ser ut til å ha løst seg opp.
Jeg mangler bare ett siste dokument; det kom ikke med i bunken med kopier fra poliklinikken. Det er det brevet som er nevnt i ”Realitetene”, der jeg etter sigende skal ha skrevet at jeg følte meg sviktet og at det var et overgrep å ikke gi meg valium.
    Vi blir ikke sviktet av mennesker vi ikke har tillit til. Og slik jeg husker det, hevdet jeg at det var et overgrep at ikke [Overlegen] realitetstestet sine forestillinger om min manglende funksjonsevne før han insisterte på at jeg ”frivillig” skulle innlegges på psykiatrisk klinikk.
    Hadde jeg fått færre problemer om jeg hadde gått med på en slik frivillig innleggelse? Aner ikke. Alternativet jeg valgte i stedet – å avtale et møte med [Overlegen]  for å informere om funksjonsevnen min, var i hvert fall fullstendig mislykket – hans tolkning av dette møtet som siteres i ”Realitetene”.