Sørhusbying

Jeg har lett etter et ord, og har foreløpig landet på dette.


Sørhusbying: å underkjenne et medmenneskes synspunkter, ansvar og autonomi på grunnlag av subjektive psykiatriske synspunkter, uten faktasjekking, inntil det motsatte er bevist.


I det offentlige rom ble sørhusbying gransket og funnet ugyldig av rettsvesenet.


I helsevesenet er sørhusbying lovlig, det regnes som psykoterapeutisk korrekt, og det foregår i lukkede rom. Synlige symptomer på at man blir sørhusbyet bekrefter at sørhusbyingen er berettiget.


Hvor lenge skal det være slik?

http://no.wikipedia.org/wiki/Sørheim/Husby-utredningen

Reklamer

Gompologi

Noen ganger må jeg legge ut noe for å kunne se nyanser og motforestillinger – «skrive høyt» i stedet for å tenke høyt, kanskje?


Nyanser trengs sårt i det forrige innslaget mitt om gompetanse:


Gompetansenivået vårt kan variere veldig i forskjellige situasjoner. 


Når jeg snakker med personen som sa «De styrer blindt fra floskel til floskel som de tror er dype sannheter», for eksempel, hender det at jeg møter veggen: Sier noe som ikke når fram. Som blir møtt med ikke-respons. Vedkommende har sin floskeltro på enkelte områder, sine konvensjonelle sannheter som ikke skal rokkes ved. Og da fins det ikke reseptorer for det jeg sier.  
    I sånne situasjoner sjekker jeg om det er en åpning. Hvis jeg orker og jeg syns at det er viktig. 
   Jeg beskriver en fin erfaring med å møtes på denne måten her:
http://freudfri.blogspot.com/2011/02/weird-and-wonderful.html 


Jeg har også mine områder med floskeltro. Og jeg blir glad når mennesker tar seg bryet med å utfordre meg på floskeltroen – og greier å nå fram til meg med sin tolkning av virkeligheten. 


Det blir nok mer omkring dette etter hvert … akkurat nå er jeg fornøyd med å ha et ord for det som skjer når noe jeg sier blir møtt med aversjon eller usynliggjørende kulderespons: 
    Ikke «jeg har sagt noe feil», men «Gompetanse har ikke reseptorer». 





JEG GIR IKKE POENG FOR HENSIKTER

Hverken plusspoeng eller minuspoeng, hverken til meg selv eller andre.

Jeg vet jo at jeg selv har de beste hensikter med det jeg gjør, 
og jeg velger å tenke at det har alle andre også.
Ordene «velge» og «tenke» er valgt med omhu: 
Jeg velger å tenke det, jeg vet det ikke.
Jeg tror det ikke, jeg mener det ikke, jeg tenker det.
En frigjørende tanke.
Et bevisst valg, et kognitivt valg.
Et valg som har befridd meg fra …

– forgjeves forsøk på å være tankeleser.
– angst for å sette meg til doms over andre. 

Hva skaper denne tanken jeg velger å tenke? 
To spørsmål: 
Hva gjorde jeg/du/de?
Hva var resultatet av det jeg/du/de gjorde?
Frigjort fra det flokete «hvorfor».

Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.

Dette er en respons til en invitasjon fra psykologforeningen: 

Responsen er svært kompakt, og jeg kommer til å skrive mer utfyllende omkring temaet etterhvert. 


Lagt til 16.12.2014:
Hjemmesiden til «Liberation Psychology Network»

Lagt til 14.7: Lenke til «Psykologiens samfunnsansvar» av Lina Søreide:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=163770&a=4

Lagt til 7.5: Litt om vinn/tap-makt og vinn/vinn-makt: 
Sigrun har skrevet et relevant innlegg i WSO-bloggen
http://wsoforening.blogspot.com/2012/03/ekspansiv-og-statisk-makt.html  
Der står det blant annet …

Elisabeth Sortland Sande har skrevet masteroppgaven Bruker og hjelper – komplementære roller under gjensidig påvirkning. Hun intervjuer fagpersoner og undersøker hvilke følger brukermedvirkning får for rollen som fagperson, leser vi på psykiskhelsearbeid.no.

Artikkelen Brukermedvirkning – hva betyr det for fagrollen? bygger på masteroppgaven. Når brukerens medvirkning settes opp mot faglig forsvarlighet, utfordres rollene i forholdet mellom bruker og hjelper, skriver Sande i artikkelen. Fagrollen og brukerrollen er gjensidig definert og når den ene endres vil det få følger for den andre.

Makt kan forstås som et statisk begrep og som et ekspansivt begrep. Ved statisk makt får den ene part mindre når den andre får mer. Ekspansiv makt handler derimot om at koordinering og økt gjensidighet mellom aktører fører til at alle får mer makt, og at summen av makt kan vokse. Når makt forstås som et ekspansivt begrep, unngås maktkampen – en kamp som brukerne mest sannsynlig vil tape, mener Sande.

Her er en lenke om makt og rus, via @MariasMetode
http://www.bi.no/forskning/Nyheter/nyheter-2012/ruset-pa-makt/


Og en lenke til mitt blogginnlegg om «Help addiction»:
http://freudfri.blogspot.no/2014/02/help-addiction.html



Sats på frigjøringspsykologi. [i]
Frigjøringspsykologi er psykologer som spør: 
Hva har skjedd? 
Hvem gjorde det?

Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.
Psykologer som sier:
Vi har alle fått tildelt misvisende kart 
og defekte kompass 
tidlig i livet.
Alle har rett  til å utforme sitt eget kart.
Alle har rett til å lære å stole på sitt innebygde kompass.

Ingen er «psykisk syke» eller «normale».
Alle har reagert med naturlige forsvar [ii]
mot skader fra et sykt samfunn.
Noen greier å skjule sine samfunnsskader.
Og mange samfunnsskader er såkalt normale
fordi det er så mange som har dem.

Vi har rett til å vokse ut av forsvarene,
bli oppmerksomme på det som skjer i oss og rundt oss,
beskrive det med våre egne ord,
vurdere og velge
og ta ansvar for kroppen og livet.
  
”Psykisk syke” er helsevesenets niggere. [iii]

Diskriminering er å omtale individer som en homogen klump og mene å vite noe om den klumpen.

Jeg har aldri hørt begrepet ”somatisk syke”, og det er beklemmende mye snakk om ”psykisk syke”.

Hjelp til mennesker som strever med ikke-fysiske problemer er rettet mot denne klumpen av ”psykisk syke”.

Og det er ikke særlig sunt å bli plassert i klumpen, så den bare vokser og vokser – og få ser ut til å komme ut av den.

***

I ”Thinking, Fast and Slow” har Daniel Kahneman beskrevet diskriminering med en setning: “What you see is all there is”. Han kaller det ”WYSIATI”.

På norsk kan det bli DVSEASE, ”Det vi ser er alt som er”. Et ord som likner veldig på ”disease”, ”sykdom”. 

Tenk på det neste gang dere snakker om ”psykisk syke” – eller hører noen snakke om ”psykisk syke”.
  

”Bedre verdener blir født, ikke skapt, 
og deres fødsel er individers fødsel.” 
– E.E. Cummings
I 1986 ble psykologer på et internasjonalt møte enige om at «Psykologers etiske prinsipper er fra nå av eksplisitt grunnet i menneskerettighetene». [iv]

En psykolog som deler menneskeheten inn i ”normale” og ”psykisk syke”, bryter menneskerettighetene.

Menneskerettighetene er utformet for å beskytte menneskers rett til å leve som individer. Psykologer kan bidra til dette – og arbeide bevisst med å bistå ved individers fødsel.

Bøygen, for å feilsitere Jung, er at vi bare kan hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv.

En psykolog som ikke selv er i en kontinuerlig frigjøringsprosess kan ikke hjelpe andre med å frigjøre seg.

Kan belære. Og hemme. Og skade. 


Undertrykkeren er Jante, 
og Jante er oss.


Både i makt- og  avmaktsituasjoner lar vi oss styre og hemme av Jantes innebygde signaler.

Jante har oppstått hos menneskehetens fjerneste forfedre, og Jante handler om et grunnleggende behov for tilhørighet.

Angsten for å bli støtt ut er sterk. Og det er skremmende lett å oppnå en illusjon av tilhørighet ved å støte ut andre.

Det er skremmende lett å innbille seg at utstøtelse er hjelp. 

Det er skadelig å bli støtt ut, også når utstøtelsen kalles psykisk helsevern.

Frigjøring er å merke det vi gjør mot andre og det andre gjør mot oss. 


Frigjøring trenger verktøy. 

De jeg har funnet fram til i årenes løp kaller jeg «Pizzaprosessen«. Pizzabitene er redskaper som passer i forskjellige situasjoner. 

Når det gjelder biten «SETT SPØRSMÅLSTEGN VED SITUASJON OF FØLELSER» synes mange psykologer å være opphengt i «hvorfor?», uten å spørre «HVEM?», «HVA?» og «HVORDAN?»

To biter har jeg sett lite til i offentlig psykisk helsevern: 

LET ETTER KORN AV SANNHET 
FOR Å BEKREFTE INTUISJONEN.

SORTER ANSVAR: HVEM EIER HVA?  

Og det synes ofte å være slik at … BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER er tabu, eller plutselig blir tabu hvis det går lenger enn terapeuten har hjulpet seg selv.

Eller at en kunde som er i …
OPPLEV SITUASJON OG FØLELSER

… blir dyttet over i …
BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER
 … når terapeuten ikke fikser opplevde følelser. 

Når slikt skjer i en terapisituasjon og terapeuten ikke tar sin del av ansvaret for det, gir vedkommende en ny floke av skyld og skam til et medmenneske som har nok fra før. 

Psykologer med etiske prinsipper som er «eksplisitt grunnet i menneskerettighetene» gjør ikke sånt. 

Gjør du? 


SUBJEKT OG OBJEKT, SELVSTYRT OG MEDVIRKENDE

03.05: Jeg ser at en del mennesker er innom her. Jeg har mest lys til å slette dette, men jeg lar det stå som et eksempel til skrekk og advarsel: Sånn kan det bli hvis man prøver å være i flere pizzabiter samtidig. 



Redigert 30.4, og blir redigert mer senere.
Nå begynner det å sprike i alle retninger. 

Jeg fikk en kommentar til bloggen 
som gir meg lyst til å understreke at jeg ikke skriver om sånt som dette 
fordi jeg syns synd på meg selv og vil at andre skal syns synd på meg.
Jeg tar opp problemer fra min personlige synsvinkel 
fordi jeg vet at andre har opplevd liknende utslag av systemvold.
Og fordi det ikke er mulig å bekjempe systemvold  uten å identifisere den.
M’kay? 

       
La meg begynne med dette:

Mageknuter på grunn av et lite poliklinisk inngrep, trodde jeg.
Der tok jeg helt feil.
Med en gang magen min registrerte at jeg skulle på sykehuset og ikke på legesenteret, løste knuten seg opp.
Jeg var helt rolig mens jeg lette meg fram til rett avdeling, og jeg tror nærmest at jeg hadde hvilepuls mens en kirurg skar en centimeter  hud fra hvert øyelokk og sydde sammen. 
Jeg fikk god tid til å tenke over dette mens jeg ble skåret og sydd, og kom til at forskjellen mellom trygghet/sykehus og angst/legesenter var forskjellen mellom å være subjekt og objekt.
Hver gang jeg har vært på sykehus, har det vært som støtte. Som resurs.
    Jeg var hos far på sykehus i flere uker før han døde av kreft – fordi personalet ba meg om det.
    Kroppen min husker velvilje, anerkjennelse, direkte ros for måten jeg reagerte på i en ekstrem situasjon. Jeg ble sett og hørt og kunne ta ansvar, samarbeide, være sentrert, være til stede i situasjonen.
    På grunn av denne og liknende erfaringer, vet kroppen min at på sykehus er jeg et subjekt – et selvstyrt individ.
    Og den slapper av. Er trygg. 
På legesenter husker kroppen min fire år med ”hjelp til å innse at hun kan komme til kort”. Uten at noen sjekket hvor langt jeg var kommet. 
    Og uten at noen fortalte meg at alt jeg sa ble avvist som fantasier, følelser og paranoia. For eksempel: 
I 1989 ringte jeg til primærlegen og sa at jeg var på Lillehammer Sykehus og hadde bodd på rommet til far en stund, fordi han ble så urolig når jeg ikke var der om natten.
    Og jeg sa at personalet hadde bedt meg om å sykmelde meg så jeg kunne fortsette med å være der.  
    Primærlegen hørte noe helt annet – og satte til og med anførselstegn rundt det han trodde at han hadde hørt:

21.08.89:  Hun ringer og forteller at hennes far er alvorlig syk. Dette har satt i gang en reaksjonskjede hos henne, ”som jeg nå har bestemt meg for å prioritere og ta tid til å reagere på”. Hun ønsker derfor sykemelding i 14 dager.

Jeg var et objekt. Et objekt for psykoterapeutiske fordommer og en borderlinediagnose. Jeg ble ikke sett, ble ikke hørt, ble ikke engang spurt om jeg kunne bevise det jeg sa. Og det hadde vært så enkelt å bevise: Jeg kunne bedt legen om å ringe til sykehuset og sjekke med personalet.
    I stedet sammenliknet hjelpevesenet det jeg sa med «realitetene«. I mer enn fire år. Til det gikk opp for meg at jeg måtte holde meg langt borte fra helsevesenet for å kunne ta ansvar for livet mitt. 

Min største feil oppi dette var å … ikke være paranoid nok. I ettertid ser jeg at jeg burde spurt i slutten av hvert møte med et hjelpevesen: «Hva har vi snakket om nå?» 
    Og begynt neste møte med å insistere på å lese journalnotatet fra forrige møte. 
    Mageknuten min blir vond og hard ved tanken. Hva hadde skjedd om jeg utviste så klare symptomer på paranoia?

Nå som reaksjonene jeg måtte fryse ned for å klare hverdagen har tint, ser jeg hvor skremmende notatet fra 21.08.89 – og alle de andre andre som likner – er. 
    Det skremmer meg at både primærlegen og andre jeg måtte forholde meg til hoppet rett over til fordomsfulle feiltolkninger,  uten et eneste spørsmål, uten en eneste motforestilling.
    Det skremmer meg at slik atferd er lovlig.
    Det skremmer meg at et ønske om meklingble avvist. At hjelpevesenet ikke har rom for dialogbasert konfliktløsning. 

Hvorfor er ikke mekling et lavterskeltilbud når kommunikasjon med yrkeshjelpere går i baklås?

Den nye fastlegen min har lovet at han aldri skal vite noe OM meg som han ikke sier TIL meg. Hodet mitt vet det.
    Og kroppen?  Det har tatt meg fire år å tine reaksjonene mine såpass at jeg merker det kroppen formidler.  
    Et av resultatene er at mine symptomer på fibromyalgi er blitt mye svakere.
    Et annet resultat er at kroppen min vet at jeg er hjelpeløs og forsvarsløs på legesenteret.
Bare å skrive om dette utløser sterke angstreaksjoner. Jeg har hjerteklapp, blodtrykket har sikkert gått i været. Og hva kan jeg gjøre med det?
***

Senere: 
Der måtte jeg stoppe.  Og nå fortsetter jeg fra en annen synsvinkel.

Hva kan jeg gjøre for å få bukt med legesenterangsten min?
Det jeg har gjort før, i andre situasjoner.
Det jeg har jobbet med i fire år: 
Se på situasjonen i et videre perspektiv.
Fortsette med å finne bakkekontakt i mitt liv. 
Vikle meg ut av tolkningene.
Komme gjennom hengemyra av skyld og skam og forvirring og bortforklaringer, ned til grunnfjell og de tre viktige ordene: SLIK ER DET.

En del av SLIK ER DET som jeg har vegret meg for å tenke på, er at jeg fikk borderlinediagnosen da jeg sa at jeg ikke trengte terapi, og at jeg hadde effektive redskaper som gjorde det mulig å finne fotfeste, fortsette med å jobbe og takle det tunge omsorgsansvaret vi etter hvert fikk for eldre slektninger.

Likevel tok hjelpevesenet nesten knekken på meg før jeg kom meg unna. 

Hvordan går det med mennesker som har store nok problemer i utgangspunktet, når de blir utsatt for denne formen for psykisk helsevern?

Hva betaler samfunnet for denne  sløsingen med menneskelige ressurser?

Hva forskes det i? Og hvordan?

Fra http://nfph.blogspot.com tikket det nettopp inn en epost om et «Ressurshefte om samarbeidsforskning»: 

http://www.erfaringskompetanse.no/content/download/1620/16006/file/Resurshefte.pdf

Jeg skal lese det etter hvert. Det jeg gjorde straks, var å søke på hjemmesiden til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse:

«selvstyrt»: 0 treff
«selvstyring»: 0 treff
«brukermedvirkning»: 69 treff
«subjekt»: 0 treff
«objekt»: 3 treff

«Brukermedvirkning» er et ord jeg misliker sterkt. Fordi det gir en illusjon av selvstendighet, mens det synes å innebære at man skal «virke med» i eksisterende tilbud. 

Det er lett å bli et lydig og brukermedvirkende objekt for hjelp, hemmet av paternalistiske hjelperes rammer og begrensninger. 

Selvstyrte objekter, derimot …  det greier jeg ikke å se for meg. 











Anbefales: "The Black Power Mixtape"

På NRK 2:
11.4, kl 22.30
13.4, kl 19.10
15.4, kl 14.00

Her er NRKs omtale:

Dagens dokumentar: Black Power – ei svart-kvit historie
Svensk dokumentar. Kva veit ungdomen om Black Power Movement i USA? Med gamle intervju av folk som Stokely Carmichael, Eldridge Cleaver, Bobby Seale, og Angela Davis, sett saman med nylaga musikk, vil regissøren fortelje dei unge om denne avgjerande epoken i det svarte USA. (The Black Power Mixtape)

Jeg jobber med den siste korrekturlesingen av dette programmet nå, og tenker på hvor fellesmenneskelig behovet for borgerrettigheter er.

Mer informasjon her:

http://blackpowermixtape.com/

http://movies.nytimes.com/2011/09/09/movies/the-black-power-mixtape-1967-1975-review.html

Og et klipp:

Hvordan hindre at psykiskhelsevernere misbruker offentlige midler?

Redigert 29.01.15


Takk til «Psykisk Daily» for denne artikkelen:

HVA ØNSKER BRUKERE AV PSYKISKE HELSETJENESTER?

Her skriver Odd Volden:

– Problemet på det norske psykiske helsefeltet er ikke at kundene er for kravstore. Problemet er at de offentlige tjenesteyterne fortsatt ikke skjønner at uten at de viser mer ydmykhet, vil politikerne bli nødt til å gjøre helsevesenet mer og mer kundeorientert.

Jeg er med Volden et godt stykke på veien, og jeg går et stykke lenger enn ham når det gjelder dette. Hvorfor skal «politikerne» vente og se om tjenesteytere viser mer ydmykhet før de gjør helsevesenet mer kundeorientert?

«Ydmykhet» er en personlig egenskap.


En viljestyrt egenskap.


Og jeg ser liten vilje til ydmyhet på psykiskhelsefeltet. 


Hva skal vi gjøre mens politikerne venter på ydmykhet fra offentlige tjenesteytere, vi som er frivillige eller ufrivillige kunder av psykiske helsetjenester? 


Kanskje det er på tide at politikerne forlanger ydmykhet? Alternativet er å fortsatt finne oss i fagmessig korrekt og lovlig tjenestearroganse – og skadene den påfører mennesker som har problemer nok fra før. 
  
Det er iverksatt utallige tiltak for å hindre at enkeltpersoner misbruker offentlige midler.

Jeg etterlyser klare, strenge tiltak for å hindre at tjenesteytere gjør det samme. 


Et utgangspunkt kan være forskning i «hjelp som skader».


Et annet kan være kunnskap om forskjellen mellom rask og langsom tenking, slik det fremstilles i denne boka: 
Thinking, fast and slow av Daniel Kahneman

Slik det er nå, går milliarder i offentlige midler – for ikke å snakke om enorme menneskelige resurser – rett i dass på grunn av offentlige psykiskhelsetjenesteyteres blindhet, døvhet og faglige arroganse. 

Se bare på begrepet «personlighetsforstyrrelser». Her uttaler Professor dr. med. Einar Kringlen seg skråsikkert om temaet:
http://www.sinnetshelse.no/artikler/personlighetsforstyrrelser.htm

Tidligere kalte man dem gjerne karakternevrotikere og psykopater. I dag brukes diagnosen personlighetsforstyrrelser om begge disse gruppene. Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre. 

Jeg etterlyser forskning i tjenesteyteres evne til å forholde seg til mennesker med psykiske problemer. Det står litt som slik forskning i den engelske bloggen min:

http://freudfri.blogspot.no/2014/02/definition-of-mentalization.html

Noe som ville være enkelt å gjennomføre og evidensbasert som bare faen, er å filme kommunikasjonen mellom tjenesteyter og kunde. 


Se nærmere på tjenesteyterens evne til å forholde seg til kunden – hjelperens evne til å se kunden og høre det kunden sier og føre en dialog. Se nærmere på journalføring: Jeg er nok ikke den eneste som har fortalt en tjenesteyter om mine problemer og behov, og som i ettertid ser en journal som handler om symptomer og forstyrrelser. A. B. Breivik er ikke den første som ikke har kjent seg igjen i fagfolks tolkninger.

Jeg har uten å lykkes prøvd å forklare for en psykiater hva en dialog er: Det er jo ikke så vanskelig, det går ut på at …

– person 1 sier A

– person 2 sier B, som har noe med A å gjøre
– person 1 sier C, som har noe med A og B å gjøre. 
– Og både person 1 og 2 spør hvis de ikke forstår A, B eller C er.

Mer om dette i «Parallel Monologues»


Kommentarfeltet i den norske bloggen min har mange fine eksempler på dialog og samtale. 
Og dialog og samtale er bare mulig når begge parter har innlinjer. Det at hjelperen, personen som har makt i situasjonen, ikke har inn-linjer, kan skape «personlighetsforstyrrelser». 

Jeg kan tenke meg at mange mennesker som trenger hjelp gjerne blir med på forskning i hjelpe-kommunikasjon. Og jeg tviler på at tjenesteytere som skader innser nødvendigheten. 

I «Hjelper hjelpa du gir»   siterer Birgit Valla forskning som viser at 96 % av de undersøkte psykoterapeutene vurderer seg selv om OVER GJENNOMSNITTET dyktige. Ingen mener at de er under gjennomsnittet. Og hun skriver:   

Å innføre systematiske tilbakemeldinger fra klientene i psykisk helsevern kan være en tungrodd affære. Nylig fortalte en avdelingsleder at han ønsket å gjøre noe med dette, men at terapeutene ikke var interessert. De hadde ikke behov for slike tilbakemeldinger. Klientene var dessuten ikke til å stole på i slike spørsmål, mente de.

 Jeg lar Birgit Valla få det siste order her, fra et innlegg om «Superterapeuter«:

-Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene, og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle, skriver Valla.