Jakten på borgerrettighetene

Endret 24.04.15 for klarhetens skyld.
Anonymisert for lenge siden fordi 
det å nevne navn kan tolkes som personkritikk.
Jeg har ikke fått svar.

 Kommunelege Primærlege


Seksjonsoverlege DPS



Hittil har jeg vært nøye med å anonymisere dere, for jeg har ment at det var viktigere å se på strukturene i helsevesenets psykiske helsevern enn å henge ut enkeltpersoner.


Og uthenging er fremdeles ikke hensikten. Det kan jo heller ikke være snakk om uthengning, forresten – fylkeslegen har slått fast at dere vernet min psykiske helse i henhold til Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen.


Dere har altså ikke gjort noe galt. Det godtar jeg. Jeg godtar at behandlingen jeg fikk var lovlig. Jeg mener samtidig at den var svært skadelig, og jeg jobber nå med å belyse skadelige aspekter ved lovlig psykisk helsevern. 


Et slikt skadelig aspekt er mangelen på elementære borgerrettigheter. 

Nå leter jeg etter borgerrettighetene mine, og dere kan hjelpe meg ved å svare på de nummererte spørsmålene.


Det ble 22 spørsmål. Ikke urimelig mange, syns jeg – ikke engang ett for hvert år det har tatt å frigjøre meg fra skadene etter at dere (lovlig) slo fast at jeg avviste ”realitetene”.

Og jeg fritar dere fullstendig fra taushetsplikt. Dere kan umulig åpent påstå noe verre om meg nå enn det dere (lovlig) påsto bak min rygg mellom 1987 og 1992.



HAR JEG TROSFRIHET I HELSEVESENET?

I storsamfunnet har jeg rett til å være ateist. Jeg har ikke funnet rett til å være afreudist i helsevesenet.

Jeg tar bare med ett av mange eksempler: I 1987 sto jeg fram som incestutsatt. Da sa dr Overlege DPS til dr Primærlege at jeg var «et tungt tilfelle», og primærlegen fortalte meg at han ikke torde ha meg som pasient hvis jeg ikke snakket med en spesialist. Det gikk jeg med på, for jeg trodde den gangen at freudbasert psykoterapi var valgfritt.  

Spesialisten var Overlege DPS. I vårt første møte insisterte han på at jeg måtte gå i langvarig terapi hos ham for å lære å innse at jeg i virkeligheten hadde ”hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten”.

Dette er helt i tråd med Freuds benektelse av reelle overgrep mot barn, og jeg godtar det som en freudsk tolkning av virkeligheten.

Samtidig er jeg ikke enig, så jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige.

Og jeg valgte i stedet å behandle de psykiske problemene mine som senvirkninger etter barndommens overgrep og la tiden vise hvordan det gikk.


Fire år senere skrev fylkeslegen at jeg hadde klar valgfrihet, hadde avbrutt ”terapi”, og at uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.

Fra min synsvinkel er det som om man meldte seg inn i et kirkesamfunn ved å vise seg i kirken. Som om Den norske kirke hadde rett til å stemple ateisme som en avvisning av ”realitetene” og hadde enerett til å vurdere hvorvidt denne avvisningen skyldtes ulike syn eller synd.


1) Hvordan vet dere at jeg fritt har valgt å gå i terapi hos Overlege DPS?
Slik jeg husker det, avviste jeg overlegens terapitilbud i den tredje prøvetimen. Og jeg avtalte to møter til med overlegen for å sette grenser for de kravene om enighet som han stilte indirekte via primærlegen. («Hørte ikke nei» er ikke det samme som «ja»)


2) Hva gjorde dere for å sjekke om jeg hadde et syn på psykisk helsevern som var ulikt overlegens før dere fant ut at jeg avviste ”hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene”?


3) Hvordan skiller dere mellom forhold og overgrep?

Jeg fikk sterke posttraumatiske stressreaksjoner da dere overprøvde min grensesetting overfor overlegen. 

Hva er forskjellen mellom en prest som overprøvde grensesetting fordi han visste at vi hadde et kjærlighetsforhold og en psykiater og primærlege som overprøvde grensesetting fordi de visste at psykiateren og jeg hadde et terapiforhold?



HAR JEG TANKEFRIHET I HELSEVESENET?


Tankefrihet forutsetter at man har rett til å tenke. Rett til å tenke forutsetter at man har rett til tanker. Har jeg det i helsevesenet?


4) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg hadde tanker, før han konstaterte at ”Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere”?

Slik jeg husker det, var denne ”følelsen” blant mye annet min uenighet i at jeg hadde hatt et seksuelt forhold i oppveksten, og uenighet i at jeg hadde gått i terapi hos Overlege DPS.


5) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om han krenket grensene mine, før han slo fast at ”Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi.”


6) Tilbake til dette med klar valgfrihet: Hvordan vet dere at jeg valgte å la Overlege DPS «utnytte» mine ”følelser” i ”psykoterapi”?

Overlege DPS syntes ikke å ha hørt meg si i det  tredje møtet at jeg ikke ville gå i terapi hos ham, men  «Hørte ikke nei» betyr ikke «Hun sa ja». 


Mer om mine såkalte følelser i «Helsevesenet som dysfunksjonell familie»

HAR JEG YTRINGSFRIHET I HELSEVESENET?

 Ytringsfrihet forutsetter rett til å mene. Til å ha synspunkter.


7) Hvordan visste Overlege DPS i vårt første møte at «Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon å tåkelegge problemer og jeg fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll, der hun prøver å kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer»?


8) Hvilke problemer ville jeg ikke se nærmere på?


9) Hvordan demonstrerte jeg omnipotent kontroll og tåkeleggende verbalitet?


10) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg viste grensesetting og et syn på psykoterapi som var ulikt hans, før han fortalte primærlegen om min tåkeleggende verbalitet og omnipotente kontroll?


11) Hvordan visste dere at svært mye av mitt problem var min tendens til projeksjon?


12) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste påstandene til overlegen, før han brukte dem som utgangspunkt for måten han behandlet meg på? 


HAR JEG RETT TIL Å VITE HVA JEG ER ANKLAGET FOR I HELSEVESENET?

RETT TIL Å TA ANSVAR FOR DET JEG HAR GJORT?



Når jeg ikke aner hva andre mener å vite om meg, kommer jeg i en alltidfeilsituasjon: 


Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

 og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.

 Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons, og

 vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.


Og da er det umulig å ta ansvar. 

Alle jeg var i kontakt med i helsevesenet og hjelpeapparatet kjente til innholdet i dette brevet, som jeg kaller «realitetene»

Jeg var ikke informert om det som sto der. Derfor avviste jeg ”De tror at jeg er gal” som en paranoid tanke … ble stadig mer forvirret … og bekreftet med det at jeg var «grensepsykotiker».


13) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste det han skrev i ”realitetene” før han sendte det videre?


14) Hvorfor ble jeg ikke informert om innholdet i ”realitetene” før det ble sendt videre?


15) Hvordan vet dere at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten?


16) Hvorfor ble jeg ikke spurt om jeg kunne bevise det jeg sa, før det ble behandlet som fantasier?


17) Hvorfor ble jeg ikke informert om at jeg ble ”grensepsykotiker” i helsevesenet i 1989, den dagen Overlege DPS omsider oppfattet at jeg nektet å gå i terapi hos ham?




HAR JEG RETT TIL ANKLAGER SOM ER SÅ PRESISE AT DE KAN BEVISES/MOTBEVISES I HELSEVESENET?

HAR JEG RETT TIL EGET FORSVAR?

HAR JEG RETT TIL Å BESKYTTE INTEGRITETEN MIN OG GRENSENE MINE?




En påstand om at uenighet er overføringsreaksjoner lar seg ikke motbevise.

Og i 1989 ble diagnosen ”grensepsykose” stilt uten at jeg ble informert om det.

En psykiater som jeg ikke husker navnet på skrev en gang at diagnosen betyr ”Brysom kvinne som ikke vil innse at jeg har rett”, og da jeg sjekket, var symptomene svært like symptomer på krenkede grenser og manglende anledning til å ta ansvar. Og et av symptomene var ”stort sett normal atferd”.

Sånt lar seg heller ikke motbevise.


18) hva gjorde dere for å realitetsteste påstanden om at jeg var grensepsykotisk før diagnosen ble stilt?

Da mannen min fikk vite om diagnosen, spurte han hvorfor ikke han ble kontaktet før den ble stilt. Svaret var at han kunne vært revet med i fantasiene mine.

Fra min synsvinkel er det uprofesjonelt å bekrefte antakelser ved å unnlate å sjekke dem, men jeg er jo bare oversetter og ikke lege eller spesialist på psykisk helsevern.


19) Hvilke reelle alternativer hadde jeg, etter at jeg avviste overlegens «psykoterapi»? 

Jeg fant bare to alternativer: Jeg kunne innse at Overlege DPS hadde rett, eller bekrefte at han hadde rett.

Hadde jeg anledning til fritt å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tid og faktasjekking vise hvordan det gikk?


20) Hvilke alternativer hadde jeg etter at fylkeslegen slo fast at ”Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger”?

Jeg spurte en advokat om dette, og han sa at den eneste utveien var å lete etter en psykiater med større anseelse som var villig til å motsi Overlege DPS i retten.

I fire år hadde jeg nektet å gå inn i diskusjoner om hvem som hadde rett. Og det gjorde jeg nå også. Jeg valgte i stedet å trekke meg helt bort fra helsevesenet.


21) Hvor ble det av grensepsykosen min? Dette har jeg allerede spurt primærlegen om:


I fjor fikk jeg en saksrapport fra NAV. Sykmeldingsperioden i 1990/91 er med, men ikke grensepsykosen som var din diagnose den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke funnet den.     Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen år siden i en klam sky av angst for igjen å bli behandlet som grensepsykotisk uten å vite det, så det var nesten et antiklimaks at diagnosen hadde fordampet.

Dr Overlege DPS er fremdeles psykiatrisk veileder for legene i kommunen, så jeg vil avslutte med noen spørsmål som jeg stilte i et ønske om mekling som Konfliktrådet avviste:


22) Jeg innser at det er lovlig psykisk helsevern å ikke gjøre det, men er Overlege DPS i framtiden villig til å …


… skille klart mellom bevisbare fakta og subjektive synspunkter før han uttaler seg om min psykiske helse?


… faktasjekke om jeg har behov for å sette grenser – ved å se etter konkrete herskeknikker – før han behandler min grensesetting som psykiatriske symptomer?


… lete objektivt etter synspunkter før han behandler min uenighet som overføringsreaksjoner?


…spørre om jeg kan bevise det jeg sier om funksjonsevnen min, før han behandler det jeg sier som fantasier?


Da ville det bli mye enklere å ha tillit til helsevesenet i kommunen.  



En slags fortsettelse her:


Reklamer

Når jeg henger over en avgrunn …

… etter fingrene,
er det visse reelle behov jeg har.
Også når klippekanten ikke er av jord og stein.

Jeg trenger øyne som ser avgrunnen.
Øyne som ser meg, der jeg henger.
Jeg trenger sterke armer som holder et tau.
Også når armene ikke er av kjøtt og bein.

Jeg trenger et vennlig nærvær mens dødsangsten kramper seg ut. 


Jeg trenger trygg taushet når jeg ikke har ord.
Når ordene er der, trenger jeg en som spør:


«Hva var det som skjedde?»


Jeg trenger en klar hjerne
som leter etter bakkekontakt sammen med meg.



Snublet jeg?

Ble jeg dyttet utfor?
Hva eier andre?
Hva eier jeg?

Jeg trenger en som gir meg tid og rom
til å finne ut hva jeg kan lære av min fortid.

Når tiden er inne.
En som vet at det er min avgrunn og mine fingre.

Og min fortid.
En som går ved min side og ikke viser sin vei.

Kan du gi meg det jeg trenger når jeg henger over en avgrunn?
Hvis ikke, trenger jeg, mer enn noe annet, «jeg»:


Jeg vil ikke.
Jeg er redd.
Jeg ser deg ikke.
Jeg kan ikke hjelpe deg.
Jeg aner ikke hva som foregår.
Jeg forstår ikke hva du snakker om.
Jeg er redd for å gjøre noe galt.
Jeg er lei av å snakke om dette.
Jeg orker ikke gå dit du er.

Jeg vil ikke vite det.

Jeg kan ikke …

Jeg vil ikke …

Jeg …

Jeg   …

Jeg      …  


Det er helt greit om du ikke kan, ikke vil, når du sier det slik.
Da eier du dine reaksjoner.
Du gir dem ikke til meg.

Uhøflig, sier du? 
Subjektivt?
Se litt på dette:

Det du egentlig trenger, er …
Det er bare noe du innbiller deg.
Det er farlig å drive med egenterapi.
Det er ikke noe du kan gjøre med det.
Det er ikke noe å bry seg om.
Ditt problem er at du …
Du må innse at du er syk.
Du kan bli alt du vil.
Du overreagerer.
Du …

Du … 

Ikke innbill deg at du er en Jeanne D’Arc-type som skal redde verden.

Du var så aggressiv og ubehagelig.
Du har snakket så mye om dette. 

Hvorfor gjorde de det?

Hvorfor gjorde du det?

I virkeligheten er det slik at …

Ikke bry deg om det.

Ikke ha skyldfølelse.
Ikke la problemene stoppe deg.
Ikke vær så negativ.
Ingen begrensninger!
Innse dine begrensninger.
Lær å leve med problemene dine.
Må du rippe opp i dette?
Når skal du bli ferdig med det?
Se til å bli ferdig med det!

Er det høflig? 
Objektivt?

Det er lenge siden jeg har  hengt slik, og da jeg gjorde det, hadde jeg ikke ord. 
Nå har jeg fast grunn under føttene, avgrunner er blitt erfaringer
og jeg gir ordene videre til de som trenger dem. 

Tilføyelse 27.02: Jeg har redigert litt i dag, og legger inn en lenke til diktuglas blogg: Følelser i stillhet