Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.

Dette er en respons til en invitasjon fra psykologforeningen: 

Responsen er svært kompakt, og jeg kommer til å skrive mer utfyllende omkring temaet etterhvert. 


Lagt til 16.12.2014:
Hjemmesiden til «Liberation Psychology Network»

Lagt til 14.7: Lenke til «Psykologiens samfunnsansvar» av Lina Søreide:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=163770&a=4

Lagt til 7.5: Litt om vinn/tap-makt og vinn/vinn-makt: 
Sigrun har skrevet et relevant innlegg i WSO-bloggen
http://wsoforening.blogspot.com/2012/03/ekspansiv-og-statisk-makt.html  
Der står det blant annet …

Elisabeth Sortland Sande har skrevet masteroppgaven Bruker og hjelper – komplementære roller under gjensidig påvirkning. Hun intervjuer fagpersoner og undersøker hvilke følger brukermedvirkning får for rollen som fagperson, leser vi på psykiskhelsearbeid.no.

Artikkelen Brukermedvirkning – hva betyr det for fagrollen? bygger på masteroppgaven. Når brukerens medvirkning settes opp mot faglig forsvarlighet, utfordres rollene i forholdet mellom bruker og hjelper, skriver Sande i artikkelen. Fagrollen og brukerrollen er gjensidig definert og når den ene endres vil det få følger for den andre.

Makt kan forstås som et statisk begrep og som et ekspansivt begrep. Ved statisk makt får den ene part mindre når den andre får mer. Ekspansiv makt handler derimot om at koordinering og økt gjensidighet mellom aktører fører til at alle får mer makt, og at summen av makt kan vokse. Når makt forstås som et ekspansivt begrep, unngås maktkampen – en kamp som brukerne mest sannsynlig vil tape, mener Sande.

Her er en lenke om makt og rus, via @MariasMetode
http://www.bi.no/forskning/Nyheter/nyheter-2012/ruset-pa-makt/


Og en lenke til mitt blogginnlegg om «Help addiction»:
http://freudfri.blogspot.no/2014/02/help-addiction.html



Sats på frigjøringspsykologi. [i]
Frigjøringspsykologi er psykologer som spør: 
Hva har skjedd? 
Hvem gjorde det?

Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.
Psykologer som sier:
Vi har alle fått tildelt misvisende kart 
og defekte kompass 
tidlig i livet.
Alle har rett  til å utforme sitt eget kart.
Alle har rett til å lære å stole på sitt innebygde kompass.

Ingen er «psykisk syke» eller «normale».
Alle har reagert med naturlige forsvar [ii]
mot skader fra et sykt samfunn.
Noen greier å skjule sine samfunnsskader.
Og mange samfunnsskader er såkalt normale
fordi det er så mange som har dem.

Vi har rett til å vokse ut av forsvarene,
bli oppmerksomme på det som skjer i oss og rundt oss,
beskrive det med våre egne ord,
vurdere og velge
og ta ansvar for kroppen og livet.
  
”Psykisk syke” er helsevesenets niggere. [iii]

Diskriminering er å omtale individer som en homogen klump og mene å vite noe om den klumpen.

Jeg har aldri hørt begrepet ”somatisk syke”, og det er beklemmende mye snakk om ”psykisk syke”.

Hjelp til mennesker som strever med ikke-fysiske problemer er rettet mot denne klumpen av ”psykisk syke”.

Og det er ikke særlig sunt å bli plassert i klumpen, så den bare vokser og vokser – og få ser ut til å komme ut av den.

***

I ”Thinking, Fast and Slow” har Daniel Kahneman beskrevet diskriminering med en setning: “What you see is all there is”. Han kaller det ”WYSIATI”.

På norsk kan det bli DVSEASE, ”Det vi ser er alt som er”. Et ord som likner veldig på ”disease”, ”sykdom”. 

Tenk på det neste gang dere snakker om ”psykisk syke” – eller hører noen snakke om ”psykisk syke”.
  

”Bedre verdener blir født, ikke skapt, 
og deres fødsel er individers fødsel.” 
– E.E. Cummings
I 1986 ble psykologer på et internasjonalt møte enige om at «Psykologers etiske prinsipper er fra nå av eksplisitt grunnet i menneskerettighetene». [iv]

En psykolog som deler menneskeheten inn i ”normale” og ”psykisk syke”, bryter menneskerettighetene.

Menneskerettighetene er utformet for å beskytte menneskers rett til å leve som individer. Psykologer kan bidra til dette – og arbeide bevisst med å bistå ved individers fødsel.

Bøygen, for å feilsitere Jung, er at vi bare kan hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv.

En psykolog som ikke selv er i en kontinuerlig frigjøringsprosess kan ikke hjelpe andre med å frigjøre seg.

Kan belære. Og hemme. Og skade. 


Undertrykkeren er Jante, 
og Jante er oss.


Både i makt- og  avmaktsituasjoner lar vi oss styre og hemme av Jantes innebygde signaler.

Jante har oppstått hos menneskehetens fjerneste forfedre, og Jante handler om et grunnleggende behov for tilhørighet.

Angsten for å bli støtt ut er sterk. Og det er skremmende lett å oppnå en illusjon av tilhørighet ved å støte ut andre.

Det er skremmende lett å innbille seg at utstøtelse er hjelp. 

Det er skadelig å bli støtt ut, også når utstøtelsen kalles psykisk helsevern.

Frigjøring er å merke det vi gjør mot andre og det andre gjør mot oss. 


Frigjøring trenger verktøy. 

De jeg har funnet fram til i årenes løp kaller jeg «Pizzaprosessen«. Pizzabitene er redskaper som passer i forskjellige situasjoner. 

Når det gjelder biten «SETT SPØRSMÅLSTEGN VED SITUASJON OF FØLELSER» synes mange psykologer å være opphengt i «hvorfor?», uten å spørre «HVEM?», «HVA?» og «HVORDAN?»

To biter har jeg sett lite til i offentlig psykisk helsevern: 

LET ETTER KORN AV SANNHET 
FOR Å BEKREFTE INTUISJONEN.

SORTER ANSVAR: HVEM EIER HVA?  

Og det synes ofte å være slik at … BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER er tabu, eller plutselig blir tabu hvis det går lenger enn terapeuten har hjulpet seg selv.

Eller at en kunde som er i …
OPPLEV SITUASJON OG FØLELSER

… blir dyttet over i …
BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER
 … når terapeuten ikke fikser opplevde følelser. 

Når slikt skjer i en terapisituasjon og terapeuten ikke tar sin del av ansvaret for det, gir vedkommende en ny floke av skyld og skam til et medmenneske som har nok fra før. 

Psykologer med etiske prinsipper som er «eksplisitt grunnet i menneskerettighetene» gjør ikke sånt. 

Gjør du? 


Reklamer

Mistillitserklæring 1990

Redigert 10.04 for å sette inn 
ordene «psykoterapeutisk korrekt og lovlig» 
der de hører hjemme.
Maria Gjerpe ‏ @MariasMetode  tvitret dette i dag: 

Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.

Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.


Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte «lov til å innse at hun kan komme til kort» via primærlegen. 

For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.

Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.

Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke «såpass») klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil

Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere. 

Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten… uten at jeg visste det.

Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store «ildprøvene». Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.

Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. 

Jeg begynner å bli sint igjen … langsomt, med redsel, men sint. 

Jeg legger først inn overlegens versjon 
av det jeg tok opp i «Mistillitserklæring»: 

Det ble blogg og ikke bok.

Og det overlegen skrev om «journalnotater» fortjener en kommentar: 

Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier … for tredje gang siden 1988.  

Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord – jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser. 

Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten. 

Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er. 



(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)

Anbefales: "The Black Power Mixtape"

På NRK 2:
11.4, kl 22.30
13.4, kl 19.10
15.4, kl 14.00

Her er NRKs omtale:

Dagens dokumentar: Black Power – ei svart-kvit historie
Svensk dokumentar. Kva veit ungdomen om Black Power Movement i USA? Med gamle intervju av folk som Stokely Carmichael, Eldridge Cleaver, Bobby Seale, og Angela Davis, sett saman med nylaga musikk, vil regissøren fortelje dei unge om denne avgjerande epoken i det svarte USA. (The Black Power Mixtape)

Jeg jobber med den siste korrekturlesingen av dette programmet nå, og tenker på hvor fellesmenneskelig behovet for borgerrettigheter er.

Mer informasjon her:

http://blackpowermixtape.com/

http://movies.nytimes.com/2011/09/09/movies/the-black-power-mixtape-1967-1975-review.html

Og et klipp:

Hvordan hindre at psykiskhelsevernere misbruker offentlige midler?

Redigert 29.01.15


Takk til «Psykisk Daily» for denne artikkelen:

HVA ØNSKER BRUKERE AV PSYKISKE HELSETJENESTER?

Her skriver Odd Volden:

– Problemet på det norske psykiske helsefeltet er ikke at kundene er for kravstore. Problemet er at de offentlige tjenesteyterne fortsatt ikke skjønner at uten at de viser mer ydmykhet, vil politikerne bli nødt til å gjøre helsevesenet mer og mer kundeorientert.

Jeg er med Volden et godt stykke på veien, og jeg går et stykke lenger enn ham når det gjelder dette. Hvorfor skal «politikerne» vente og se om tjenesteytere viser mer ydmykhet før de gjør helsevesenet mer kundeorientert?

«Ydmykhet» er en personlig egenskap.


En viljestyrt egenskap.


Og jeg ser liten vilje til ydmyhet på psykiskhelsefeltet. 


Hva skal vi gjøre mens politikerne venter på ydmykhet fra offentlige tjenesteytere, vi som er frivillige eller ufrivillige kunder av psykiske helsetjenester? 


Kanskje det er på tide at politikerne forlanger ydmykhet? Alternativet er å fortsatt finne oss i fagmessig korrekt og lovlig tjenestearroganse – og skadene den påfører mennesker som har problemer nok fra før. 
  
Det er iverksatt utallige tiltak for å hindre at enkeltpersoner misbruker offentlige midler.

Jeg etterlyser klare, strenge tiltak for å hindre at tjenesteytere gjør det samme. 


Et utgangspunkt kan være forskning i «hjelp som skader».


Et annet kan være kunnskap om forskjellen mellom rask og langsom tenking, slik det fremstilles i denne boka: 
Thinking, fast and slow av Daniel Kahneman

Slik det er nå, går milliarder i offentlige midler – for ikke å snakke om enorme menneskelige resurser – rett i dass på grunn av offentlige psykiskhelsetjenesteyteres blindhet, døvhet og faglige arroganse. 

Se bare på begrepet «personlighetsforstyrrelser». Her uttaler Professor dr. med. Einar Kringlen seg skråsikkert om temaet:
http://www.sinnetshelse.no/artikler/personlighetsforstyrrelser.htm

Tidligere kalte man dem gjerne karakternevrotikere og psykopater. I dag brukes diagnosen personlighetsforstyrrelser om begge disse gruppene. Fellesnevneren for dem er at det handler om mennesker som har store problemer med å forholde seg til andre. 

Jeg etterlyser forskning i tjenesteyteres evne til å forholde seg til mennesker med psykiske problemer. Det står litt som slik forskning i den engelske bloggen min:

http://freudfri.blogspot.no/2014/02/definition-of-mentalization.html

Noe som ville være enkelt å gjennomføre og evidensbasert som bare faen, er å filme kommunikasjonen mellom tjenesteyter og kunde. 


Se nærmere på tjenesteyterens evne til å forholde seg til kunden – hjelperens evne til å se kunden og høre det kunden sier og føre en dialog. Se nærmere på journalføring: Jeg er nok ikke den eneste som har fortalt en tjenesteyter om mine problemer og behov, og som i ettertid ser en journal som handler om symptomer og forstyrrelser. A. B. Breivik er ikke den første som ikke har kjent seg igjen i fagfolks tolkninger.

Jeg har uten å lykkes prøvd å forklare for en psykiater hva en dialog er: Det er jo ikke så vanskelig, det går ut på at …

– person 1 sier A

– person 2 sier B, som har noe med A å gjøre
– person 1 sier C, som har noe med A og B å gjøre. 
– Og både person 1 og 2 spør hvis de ikke forstår A, B eller C er.

Mer om dette i «Parallel Monologues»


Kommentarfeltet i den norske bloggen min har mange fine eksempler på dialog og samtale. 
Og dialog og samtale er bare mulig når begge parter har innlinjer. Det at hjelperen, personen som har makt i situasjonen, ikke har inn-linjer, kan skape «personlighetsforstyrrelser». 

Jeg kan tenke meg at mange mennesker som trenger hjelp gjerne blir med på forskning i hjelpe-kommunikasjon. Og jeg tviler på at tjenesteytere som skader innser nødvendigheten. 

I «Hjelper hjelpa du gir»   siterer Birgit Valla forskning som viser at 96 % av de undersøkte psykoterapeutene vurderer seg selv om OVER GJENNOMSNITTET dyktige. Ingen mener at de er under gjennomsnittet. Og hun skriver:   

Å innføre systematiske tilbakemeldinger fra klientene i psykisk helsevern kan være en tungrodd affære. Nylig fortalte en avdelingsleder at han ønsket å gjøre noe med dette, men at terapeutene ikke var interessert. De hadde ikke behov for slike tilbakemeldinger. Klientene var dessuten ikke til å stole på i slike spørsmål, mente de.

 Jeg lar Birgit Valla få det siste order her, fra et innlegg om «Superterapeuter«:

-Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene, og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle, skriver Valla.



TANKER OM JANTE 1988

Redigert flere ganger allerede. 



Jeg tenker mye på Jante nå for tiden, og i dag fant jeg dette gamle arket.
Klikk to ganger på bildet for å få en forstørret versjon.





Her er en litt omskrevet versjon av tillatelsene. 


Da jeg skrev dette, visste en psykiater at jeg trengte hans hjelp til å innse «realitetene». Slik ser hans «realiteter» ut: 

«Den viktigste kilden til livsutfoldelse er å ha en basisforutsetning: uansett hva som skjer er jeg ivaretatt av Gud og mennesker. En slik basis gir styrke til å møte det som måtte komme. Min nåde er deg nok står det i Bibelen. Det er alt du trenger. Det betyr jo at du er elsket slik du er! Nåde: det som forsoner. Gjennom nåden blir du forsont med deg selv, med andre mennesker og med Gud.»

Var min ateisme en avvisning av «realitetene«? 
    Avviste jeg «realitetene» da jeg avviste psykiaterens begreper om nåde; hans versjon av Jante, der vi er ivaretatt av Gud og mennesker?
    Avviste jeg «realitetene» da jeg i stedet valgte en virkelighetsoppfatning der barn blir torturert uten at noen ser det?



Det bringer meg tilbake til jakten på borgerrettighetene
    Hvordan står det til med min valgfrihet innen helsevesenet? 
    Har jeg rett til å velge meg bort fra psykisk jantevern og gå i retning av «de ti tillatelsene» i stedet?
    I 1988 trodde jeg det, men tiden skulle vise at jeg tok helt feil. 


Oppdatering: Om å bli sett gjennom psykfargede briller

All tekst forsvant herfra da jeg endret tittelen på Ipaden.
Nå har jeg lagt inn en gammel oppdatering:

Oppdatering 23.5.11:
Jeg brente alle versjonene av min klage til fylkeslegen da jeg ga opp å bli sett og hørt og valgte å trekke meg helt bort fra helsevesenet.
Nå har jeg fått en kopi av klagen jeg sendte, og det er en merkelig opplevelse å sammenlikne den med fylkeslegens svar. Klagen er på tre sider, og to av disse sidene består av spørsmål.
Og nå lurer jeg enda mer på hvordan fylkeslegen så gjennom sakspapirene.
Jeg venter med å legge ut en scannet kopi av klagen og tar bare med noen sitater, med her-og-nå merknader i parentes.
***
”Jeg sender klagen for å finne ut om jeg kan være uenig med [Overlegen] uten å bli behandlet som grensepsykotiker”.
(I sin avvisning av klagen påpekte  Fylkeslegen at uenighet kan være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner)
” [Overlegen] har ofte sagt at han er ekspert på psykoterapi. Jeg er ikke enig. Han er ekspert på psykiatri, men har ikke forutsetninger for å komme med ekspertuttalelser om min terapi. Den bytter på helt andre premisser, og stiller helt andre krav til terapeuten. (vedlegg)
    Jeg har foreslått for [Overlegen] at vi skal enes om å være uenige siden 1988, og [Overlegen] har påvirket primærlegen min i årevis med sine subjektive uttalelser om hvorfor jeg avviste ham og psykiatrien”.
”Jeg ble aggressiv, forvirret, fortvilet og til slutt suicidal av å bli behandlet som ’grensepsykotiker’ uten å bli informert om at jeg var det.
    Jeg vet at jeg har vist mange av symptomene på ’grensepsykose’, men jeg ser dem som symptomer på at jeg har forsøkt å drøfte misforståelser, sette grenser, ta ansvar og hevde uenighet i kontakt med mennesker som ser reaksjonene, meningene, beslutningene og erfaringene mine som følelser og fantasier.”
”Jeg krever ikke at [Overlegen] skal være enig med meg, men jeg vil gjerne få svar på følgende spørsmål:”
(Jeg tar med et utdrag av spørsmålene mine:)
”Hva er realitetene?”
”Hva fantaserer jeg om?”
”Hvordan ser [Overlegen] om det er samsvar mellom mine følelser og realitetene?”
”Hva projiserer jeg på [Overlegen]?”
”Hvordan har jeg ’til fulle demonstrert omnipotent kontroll der hun forsøker å kontrollere terapeuten som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer’?”
”Hvordan er ’betydelig assosiasjonsrikdom’ et problem for en oversetter og skribent?”
”Hvor mange terapitimer mener [Overlegen] at jeg hadde med ham?”
”Er ’incestoffer’ en sykdom?” (Det er faktisk oppgitt som diagnose)
”Er seksuelle overgrep i oppveksten ’i virkeligheten’ et forhold?”
”Vet [Overlegen] at det er likhetstegn mellom det jeg har sagt til ham og det han har sitert og gjenfortalt i epikrisen?”
”Hvorfor hadde jeg ’i virkeligheten’ fritt valg av terapimetode/terapeut? Fastlegen formidlet [Overlegens] forklaring, men jeg skjønte den ikke.”
”Ville det være nødvendig å sende denne klagen dersom [Overlegen] bare hadde hjulpet meg ’dersom hun ønsker det’?
***
Nå begynner jeg endelig å legge dette bak meg – jeg har sammenliknet min klage med Fylkeslegens svar uten at det utløste en spykule, og godt er det, for jeg kan ikke fordra å spy.
    Og de siste restene av floker omkring helsevesenets lovlige spykiske (jeg lar trykkfeilen stå) helsevern ser ut til å ha løst seg opp.
Jeg mangler bare ett siste dokument; det kom ikke med i bunken med kopier fra poliklinikken. Det er det brevet som er nevnt i ”Realitetene”, der jeg etter sigende skal ha skrevet at jeg følte meg sviktet og at det var et overgrep å ikke gi meg valium.
    Vi blir ikke sviktet av mennesker vi ikke har tillit til. Og slik jeg husker det, hevdet jeg at det var et overgrep at ikke [Overlegen] realitetstestet sine forestillinger om min manglende funksjonsevne før han insisterte på at jeg ”frivillig” skulle innlegges på psykiatrisk klinikk.
    Hadde jeg fått færre problemer om jeg hadde gått med på en slik frivillig innleggelse? Aner ikke. Alternativet jeg valgte i stedet – å avtale et møte med [Overlegen]  for å informere om funksjonsevnen min, var i hvert fall fullstendig mislykket – hans tolkning av dette møtet som siteres i ”Realitetene”.  

Jeg vil ikke slåss for å være jevnbyrdig

redigert 24.01.13




Linnea Regnlund la ut en artikkel i dag …
http://ett-annat-perspektiv.blogspot.se/2012/03/saker-som-kan-handa-om-man-bestammer.html

Og WSO-bloggen la ut dette:
http://wsoforening.blogspot.com/2012/03/ekspansiv-og-statisk-makt.html

Makt kan forstås som et statisk begrep og som et ekspansivt begrep. Ved statisk makt får den ene part mindre når den andre får mer. Ekspansiv makt handler derimot om at koordinering og økt gjensidighet mellom aktører fører til at alle får mer makt, og at summen av makt kan vokse. Når makt forstås som et ekspansivt begrep, unngås maktkampen – en kamp som brukerne mest sannsynlig vil tape, mener Sande.


Og jeg fikk assosiasjoner til dette: 

«Det skal ikke være slik at brukerne må slåss for å være jevnbyrdige.»


«Det skal ikke være slik» er et av tafatthetens hovedbannere. 

 «Noen må gjøre noe» er et annet. 

Selvstyrte alternativer er: 

«HVORDAN er det?»

«HVA kan jeg gjøre med det?»

«VIL jeg gjøre noe med det?»


Fra min plass i førersetet i mitt eget liv, med et fast grep om rattet, har jeg tatt et klart standpunkt: 

Jeg vil ikke slåss for å være jevnbyrdig i kontakt med helsevsenet.
Jeg vil heller ikke slåss for ansvar, verdighet, integritet, borgerrettigheter og selvstyring.

Jeg vil ikke slåss for disse verdiene fordi …
          I det øyeblikk jeg begynner å slåss for dem, mister jeg dem.
          Da mister jeg grepet på rattet. 
          Da overlater jeg til andre å donere verdiene til meg. 
          Og hva er donert ansvar, likeverd, verdighet osv verd?

          Ikke noe.

          Hva er det som blir skapt av donert ansvar, likeverd, verdighet osv?
          Underkastelse og utrygghet.

          Det som er donert kan bli tatt tilbake. 
          

HVA VIL JEG SLÅSS FOR?
Jeg vil slåss for å merke når det ikke er plass til jevnbyrdighet, ansvar, verdighet, integritet, borgerrettigheter og selvstyring i helsevesenet og hjelpeapparatet. 

Jeg vil slåss for å komme gjennom post-traumatiske stressreaksjoner etter gjentatte (velmente og ubevisste, må vite) straffereaksjoner fra helsevesenet – slik at jeg kan formidle det jeg merker i det offentlige rom. Siden mediene er sterkt preget av manglende interesse for dette, satser jeg på bloggesfæren i første omgang. 

Jeg vil delta i et løst, uformelt bloggnettverk av andre som gjør det samme. 

Jeg vil invitere andre bloggere til å legge inn lenker til relevante innlegg fra sine blogger i kommentarfeltene, slik at vi får belyst de samme problemene fra forskjellige synsvinkler.

Og jeg vil (om og om igjen) invitere fagfolk til å se på dette materiellet med åpne øyne, og jeg vil invitere forskere til å forske i dette materiellet:
     – Se på likhetene i kundeopplevelsene. 
     – Se på behovene som kundene gir uttrykk for. 
     – Spørre: Er det plass til disse behovene i  hjelpen som blir tilbudt i Norge i dag?

HURRA for Sunniva Ørstavik, som sier: «Altfor mye av diskusjonene om brukermedvirkning har handlet om endringer og forventninger til pasientenes nye brukerrolle og altfor lite om hva slags endringer som må skje hos fagfolk.»

Og HURRA for Birgit Valla, med takk til Sigrun for lenken:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=109720&a=2
(Og et ønske til Valla: kan du være så snill å bruke ordet «selvstyring»?)