Mistillitserklæring 1990

Redigert 10.04 for å sette inn 
ordene «psykoterapeutisk korrekt og lovlig» 
der de hører hjemme.
Maria Gjerpe ‏ @MariasMetode  tvitret dette i dag: 

Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.

Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.


Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte «lov til å innse at hun kan komme til kort» via primærlegen. 

For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.

Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.

Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke «såpass») klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil

Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere. 

Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten… uten at jeg visste det.

Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store «ildprøvene». Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.

Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. 

Jeg begynner å bli sint igjen … langsomt, med redsel, men sint. 

Jeg legger først inn overlegens versjon 
av det jeg tok opp i «Mistillitserklæring»: 

Det ble blogg og ikke bok.

Og det overlegen skrev om «journalnotater» fortjener en kommentar: 

Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier … for tredje gang siden 1988.  

Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord – jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser. 

Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten. 

Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er. 



(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)

Reklamer

Jakten på borgerrettighetene

Endret 24.04.15 for klarhetens skyld.
Anonymisert for lenge siden fordi 
det å nevne navn kan tolkes som personkritikk.
Jeg har ikke fått svar.

 Kommunelege Primærlege


Seksjonsoverlege DPS



Hittil har jeg vært nøye med å anonymisere dere, for jeg har ment at det var viktigere å se på strukturene i helsevesenets psykiske helsevern enn å henge ut enkeltpersoner.


Og uthenging er fremdeles ikke hensikten. Det kan jo heller ikke være snakk om uthengning, forresten – fylkeslegen har slått fast at dere vernet min psykiske helse i henhold til Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen.


Dere har altså ikke gjort noe galt. Det godtar jeg. Jeg godtar at behandlingen jeg fikk var lovlig. Jeg mener samtidig at den var svært skadelig, og jeg jobber nå med å belyse skadelige aspekter ved lovlig psykisk helsevern. 


Et slikt skadelig aspekt er mangelen på elementære borgerrettigheter. 

Nå leter jeg etter borgerrettighetene mine, og dere kan hjelpe meg ved å svare på de nummererte spørsmålene.


Det ble 22 spørsmål. Ikke urimelig mange, syns jeg – ikke engang ett for hvert år det har tatt å frigjøre meg fra skadene etter at dere (lovlig) slo fast at jeg avviste ”realitetene”.

Og jeg fritar dere fullstendig fra taushetsplikt. Dere kan umulig åpent påstå noe verre om meg nå enn det dere (lovlig) påsto bak min rygg mellom 1987 og 1992.



HAR JEG TROSFRIHET I HELSEVESENET?

I storsamfunnet har jeg rett til å være ateist. Jeg har ikke funnet rett til å være afreudist i helsevesenet.

Jeg tar bare med ett av mange eksempler: I 1987 sto jeg fram som incestutsatt. Da sa dr Overlege DPS til dr Primærlege at jeg var «et tungt tilfelle», og primærlegen fortalte meg at han ikke torde ha meg som pasient hvis jeg ikke snakket med en spesialist. Det gikk jeg med på, for jeg trodde den gangen at freudbasert psykoterapi var valgfritt.  

Spesialisten var Overlege DPS. I vårt første møte insisterte han på at jeg måtte gå i langvarig terapi hos ham for å lære å innse at jeg i virkeligheten hadde ”hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten”.

Dette er helt i tråd med Freuds benektelse av reelle overgrep mot barn, og jeg godtar det som en freudsk tolkning av virkeligheten.

Samtidig er jeg ikke enig, så jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige.

Og jeg valgte i stedet å behandle de psykiske problemene mine som senvirkninger etter barndommens overgrep og la tiden vise hvordan det gikk.


Fire år senere skrev fylkeslegen at jeg hadde klar valgfrihet, hadde avbrutt ”terapi”, og at uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.

Fra min synsvinkel er det som om man meldte seg inn i et kirkesamfunn ved å vise seg i kirken. Som om Den norske kirke hadde rett til å stemple ateisme som en avvisning av ”realitetene” og hadde enerett til å vurdere hvorvidt denne avvisningen skyldtes ulike syn eller synd.


1) Hvordan vet dere at jeg fritt har valgt å gå i terapi hos Overlege DPS?
Slik jeg husker det, avviste jeg overlegens terapitilbud i den tredje prøvetimen. Og jeg avtalte to møter til med overlegen for å sette grenser for de kravene om enighet som han stilte indirekte via primærlegen. («Hørte ikke nei» er ikke det samme som «ja»)


2) Hva gjorde dere for å sjekke om jeg hadde et syn på psykisk helsevern som var ulikt overlegens før dere fant ut at jeg avviste ”hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene”?


3) Hvordan skiller dere mellom forhold og overgrep?

Jeg fikk sterke posttraumatiske stressreaksjoner da dere overprøvde min grensesetting overfor overlegen. 

Hva er forskjellen mellom en prest som overprøvde grensesetting fordi han visste at vi hadde et kjærlighetsforhold og en psykiater og primærlege som overprøvde grensesetting fordi de visste at psykiateren og jeg hadde et terapiforhold?



HAR JEG TANKEFRIHET I HELSEVESENET?


Tankefrihet forutsetter at man har rett til å tenke. Rett til å tenke forutsetter at man har rett til tanker. Har jeg det i helsevesenet?


4) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg hadde tanker, før han konstaterte at ”Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere”?

Slik jeg husker det, var denne ”følelsen” blant mye annet min uenighet i at jeg hadde hatt et seksuelt forhold i oppveksten, og uenighet i at jeg hadde gått i terapi hos Overlege DPS.


5) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om han krenket grensene mine, før han slo fast at ”Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi.”


6) Tilbake til dette med klar valgfrihet: Hvordan vet dere at jeg valgte å la Overlege DPS «utnytte» mine ”følelser” i ”psykoterapi”?

Overlege DPS syntes ikke å ha hørt meg si i det  tredje møtet at jeg ikke ville gå i terapi hos ham, men  «Hørte ikke nei» betyr ikke «Hun sa ja». 


Mer om mine såkalte følelser i «Helsevesenet som dysfunksjonell familie»

HAR JEG YTRINGSFRIHET I HELSEVESENET?

 Ytringsfrihet forutsetter rett til å mene. Til å ha synspunkter.


7) Hvordan visste Overlege DPS i vårt første møte at «Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon å tåkelegge problemer og jeg fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll, der hun prøver å kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer»?


8) Hvilke problemer ville jeg ikke se nærmere på?


9) Hvordan demonstrerte jeg omnipotent kontroll og tåkeleggende verbalitet?


10) Hva gjorde Overlege DPS for å sjekke om jeg viste grensesetting og et syn på psykoterapi som var ulikt hans, før han fortalte primærlegen om min tåkeleggende verbalitet og omnipotente kontroll?


11) Hvordan visste dere at svært mye av mitt problem var min tendens til projeksjon?


12) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste påstandene til overlegen, før han brukte dem som utgangspunkt for måten han behandlet meg på? 


HAR JEG RETT TIL Å VITE HVA JEG ER ANKLAGET FOR I HELSEVESENET?

RETT TIL Å TA ANSVAR FOR DET JEG HAR GJORT?



Når jeg ikke aner hva andre mener å vite om meg, kommer jeg i en alltidfeilsituasjon: 


Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

 og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.

 Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons, og

 vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.


Og da er det umulig å ta ansvar. 

Alle jeg var i kontakt med i helsevesenet og hjelpeapparatet kjente til innholdet i dette brevet, som jeg kaller «realitetene»

Jeg var ikke informert om det som sto der. Derfor avviste jeg ”De tror at jeg er gal” som en paranoid tanke … ble stadig mer forvirret … og bekreftet med det at jeg var «grensepsykotiker».


13) Hva gjorde primærlegen for å realitetsteste det han skrev i ”realitetene” før han sendte det videre?


14) Hvorfor ble jeg ikke informert om innholdet i ”realitetene” før det ble sendt videre?


15) Hvordan vet dere at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten?


16) Hvorfor ble jeg ikke spurt om jeg kunne bevise det jeg sa, før det ble behandlet som fantasier?


17) Hvorfor ble jeg ikke informert om at jeg ble ”grensepsykotiker” i helsevesenet i 1989, den dagen Overlege DPS omsider oppfattet at jeg nektet å gå i terapi hos ham?




HAR JEG RETT TIL ANKLAGER SOM ER SÅ PRESISE AT DE KAN BEVISES/MOTBEVISES I HELSEVESENET?

HAR JEG RETT TIL EGET FORSVAR?

HAR JEG RETT TIL Å BESKYTTE INTEGRITETEN MIN OG GRENSENE MINE?




En påstand om at uenighet er overføringsreaksjoner lar seg ikke motbevise.

Og i 1989 ble diagnosen ”grensepsykose” stilt uten at jeg ble informert om det.

En psykiater som jeg ikke husker navnet på skrev en gang at diagnosen betyr ”Brysom kvinne som ikke vil innse at jeg har rett”, og da jeg sjekket, var symptomene svært like symptomer på krenkede grenser og manglende anledning til å ta ansvar. Og et av symptomene var ”stort sett normal atferd”.

Sånt lar seg heller ikke motbevise.


18) hva gjorde dere for å realitetsteste påstanden om at jeg var grensepsykotisk før diagnosen ble stilt?

Da mannen min fikk vite om diagnosen, spurte han hvorfor ikke han ble kontaktet før den ble stilt. Svaret var at han kunne vært revet med i fantasiene mine.

Fra min synsvinkel er det uprofesjonelt å bekrefte antakelser ved å unnlate å sjekke dem, men jeg er jo bare oversetter og ikke lege eller spesialist på psykisk helsevern.


19) Hvilke reelle alternativer hadde jeg, etter at jeg avviste overlegens «psykoterapi»? 

Jeg fant bare to alternativer: Jeg kunne innse at Overlege DPS hadde rett, eller bekrefte at han hadde rett.

Hadde jeg anledning til fritt å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tid og faktasjekking vise hvordan det gikk?


20) Hvilke alternativer hadde jeg etter at fylkeslegen slo fast at ”Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger”?

Jeg spurte en advokat om dette, og han sa at den eneste utveien var å lete etter en psykiater med større anseelse som var villig til å motsi Overlege DPS i retten.

I fire år hadde jeg nektet å gå inn i diskusjoner om hvem som hadde rett. Og det gjorde jeg nå også. Jeg valgte i stedet å trekke meg helt bort fra helsevesenet.


21) Hvor ble det av grensepsykosen min? Dette har jeg allerede spurt primærlegen om:


I fjor fikk jeg en saksrapport fra NAV. Sykmeldingsperioden i 1990/91 er med, men ikke grensepsykosen som var din diagnose den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke funnet den.     Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen år siden i en klam sky av angst for igjen å bli behandlet som grensepsykotisk uten å vite det, så det var nesten et antiklimaks at diagnosen hadde fordampet.

Dr Overlege DPS er fremdeles psykiatrisk veileder for legene i kommunen, så jeg vil avslutte med noen spørsmål som jeg stilte i et ønske om mekling som Konfliktrådet avviste:


22) Jeg innser at det er lovlig psykisk helsevern å ikke gjøre det, men er Overlege DPS i framtiden villig til å …


… skille klart mellom bevisbare fakta og subjektive synspunkter før han uttaler seg om min psykiske helse?


… faktasjekke om jeg har behov for å sette grenser – ved å se etter konkrete herskeknikker – før han behandler min grensesetting som psykiatriske symptomer?


… lete objektivt etter synspunkter før han behandler min uenighet som overføringsreaksjoner?


…spørre om jeg kan bevise det jeg sier om funksjonsevnen min, før han behandler det jeg sier som fantasier?


Da ville det bli mye enklere å ha tillit til helsevesenet i kommunen.  



En slags fortsettelse her:


Avfloking V: MY WAY

29.06.13:
Jeg har lagt til noen etterpåkommentarer  i blått
29.10.13:
Og redigert litt.
08-01-14:
Og litt til

se også:
http://ingridvaa.blogspot.no/2012/03/oppdatering-290312-jeg-gir-beng.html

Skrevet i desember 2011: 

Jeg har en plan: Å jobbe videre med avfloking, og ved hjelp av det være fullt yrkesaktiv igjen om et år. Foreløpig ser det realistisk ut. Jeg er 62 år gammel og håper å fortsette med oversetting og skriving til jeg er godt over over 70.


(Og nå er jeg 64, og jeg jobber etter seks måneders ferie uten AAP.  Det hadde vært tellbart og fint om jeg kunne vise til at inntekten min ble den samme som før jeg ble sykmeldt, siden frilansere ikke kan måle arbeidstimer. Og jeg ser det ikke som noen karaktersvakhet å justere målene underveis, så mitt nye mål er å være aktiv med både teksting og blogging. Skrevne ord kan jo også telles, akkurat som inntekt.)


Jeg har oppnådd mye i løpet av dette året, og det har selvsagt en god effekt på både spiseproblemer og symptomer på fibromyalgi. Det går framover.

Den samme framgangsmåten som jeg bruker nå, førte til at jeg ble kvitt angst og kraftige depresjoner på 80-tallet. Og på grunn av det som skjedde den gangen, får jeg posttraumatiske stressreaksjoner – igjen – når jeg igjen skal fortelle fastlegen om mitt behov for å fortsette med å gå mine egne veier.


Han vil heller snakke om blodtrykk og kolesterol enn om «sånne psykiske greier».


Og kommunens veileder når det gjelder sånne psykiske greier er den samme psykiateren som for 22 år siden begynte å veilede en annen lege i å borderline meg. Og denne andre legen er  kommunelege. Og jeg har ikke hørt at de har forandret mening.


Jeg vet hvor viktig det er for meg å gå mine egne veier nå … og fortsette med å prioritere de psykiske greiene. Problemet er at jeg har behov for å gjøre det med utgangspunkt i mine reelle problemer og mine kunnskaper og erfaringer – som overhodet ikke er i samsvar med psykiatriske «realiteter».


I forbindelse med det vil jeg se nærmere på ordet grandios: “Grandiosity (…) refers to an unrealistic sense of superiority, a sustained view of oneself as better than others that causes the narcissist to view others with disdain or as inferior. It also refers to a sense of uniqueness, the belief that few others have anything in common with oneself and that one can only be understood by a few or very special people.”

Ja, jeg mente at jeg var unik den gangen, i likhet med alle andre mennesker i verden, og det mener jeg fremdeles. Er ikke alle det?


Jeg mente at jeg ikke hadde så mye til felles med det Ibsen kaller “den kompakte majoritet”. Og det mener jeg fremdeles. Og det er naturlig for en som stadig befinner seg på vrangen av “normal”, både på grunn av legning og oppvekstvilkår. 


Jeg har heldigvis alltid kjent mennesker som forstår det jeg sier og mener. Og derfor merket jeg når synspunktene mine ikke ble forstått i helsevesenet. Og jeg merker når de fremdeles ikke blir det.


Fra 1987, da jeg sto fram som incestutsatt og ble et «tungt tilfelle» i helsevesenet, til slutten av 1992, da fylkeslegen slo fast at jeg ikke hadde synspunkter, forsøkte jeg å formidle mitt syn og mine erfaringer … og forklare bakgrunnen for de valgene jeg tok … til fagfolk som hørte med det døve øret.
Helsevesener smilte og nikket og smilte og nikket, og de sa ikke at det eneste de hørte, var følelser, fantasier og symptomer. 

Jeg har behov for å se mye mer på … og snakke høyt om … hvordan lovlig psykisk helsevern langsomt og nesten umerkelig etset vekk min visshet om at jeg var et autonomt, tenkende vesen.

Jeg kan bare komme ut av offerrollen når jeg ser hva jeg var offer for.


Jeg har behov for å kunne stole på helsevesenet. Jeg har behov for å vite at jeg har rett til å tenke, mene noe, ha synspunkter i kontakt med helsevesenet. Jeg kan bare være trygg på at jeg har den retten når det er en selvfølge at jeg har synspunkter til det motsatte er bevist.


Og om jeg ikke har disse rettighetene i helsevesenet, har jeg behov for å vite det.  


Og der er jeg nå. 


Foreløpig er det slik at jeg har psykiatriske symptomer til det motsatte er bevist.


Og symptomene er så upresise at de ikke lar seg motbevise.


I 2011 skrev jeg, i «Avfloking 1«

I årene da jeg stadig frontkolliderte med usynlige ”realiteter” i helsevesenet, trodde jeg at jeg hadde de samme rettighetene der som en lovbryter har i rettsvesenet:

Rett til å vite hva jeg er mistenkt for.  

Rett til anklager som er så presise at de kan bevises/motbevises. 

Rett til eget forsvar.  

Rett til å ta ansvar for egne handlinger

Men disse rettighetene synes ikke å være i samsvar med lovlig psykisk helsevern.


Jeg kan ikke forandre andre. Den erkjennelsen kom jeg til for mange år siden. Jeg kan ikke forandre andre, men jeg kan merke og vurdere det de gjør. Og det gjelder også i helsevesenet. 


Det tok nesten 20 år før jeg fikk det helsevesenet gjorde såpass på avstand at jeg kunne se nærmere på skadene mine. Og nå trenger jeg tid til å jobbe videre med å reparere dem. Jeg trenger den tiden det tar, uansett hvor lang tid det tar.


Og jeg har behov for å kunne snakke med fastlegen om det jeg må gjøre for å reparere min identitet og min integritet.


Når jeg gjør det, setter jeg ham i klemme. Så jeg har behov for en situasjon der fastlegen ikke trenger å velge om han skal tro på meg eller på den psykiatriske veilederen og kommunelegen.

Tidligere i år fant jeg ut hvordan jeg kunne få dekket dette behovet. Jeg ville si i vitners nærvær noe jeg ofte hadde sagt til disse to legene: «Jeg godtar deres påstander som deres synspunkter, deres tolkninger av virkeligheten. Jeg kan ikke være enig i at disse påstandene er ‘realitetene’ om meg, mitt liv og mine problemer. Derfor foreslår jeg at vi enes om å være uenige.»

Så jeg ba konfliktrådet om et meklingsmøte.


Konfliktrådet avviste ønsket mitt og henviste til pasientombudet.


Og jeg har sperre mot å ta kontakt med pasientombudet. Fordi … 


Fordi jeg ikke ser dette som et pasientproblem, men som et tanke- og ytringsfrihetsproblem.


Som et ydmykingsproblem. Jeg tok opp dette med ydmyking allerede i 1988 … og det var med på å bekrefte jeg at jeg var paranoid.


Her passer det å avslutte med en lenke til forrige innlegg:


A L Kirkengen: Om å bli truffet

29.06.13:

En oppdatering:

http://ingridvaa.blogspot.no/2013/06/oppdatering-28613-litt-om-na-og-veien.html


* 23.07.13: 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare situasjonen slik at den blir forståelig for mennesker som ikke har vært objekter i psykiskhelsesystemet. Kortkortversjonen er at jeg trodde jeg hadde satt grenser mot å bli hjulpet av Overlege DPS i 1988 fordi vi hadde ulike syn på psykoterapi og mine problemer. 

Etter det maste primærlegen stadig om at jeg måtte gå i terapi hos Overlege DPS, uten å fortelle meg at de hadde borderlinet meg. Og noen ganger stilte han det som krav. Hver gang det skjedde, trodde jeg at det skyldtes kommunikasjonsproblemer, at jeg ikke hadde greid å gjøre meg forstått. Da tok jeg gang kontakt med Overlege DPS for å gjenta min uenighet og legge fram mine grunner til å mene at jeg greide meg helt utmerket uten overlegens «hjelp til å lære å leve med problemene».  


Både primærlegen og overlegen brukte «nikke-smile-metoden»** som var psykoterapeutisk korrekt den gangen, og er det nå for alt jeg vet. Og hver gang trodde jeg at vi var enige om å enes om å være uenige, og jeg trodde at de hadde oppfattet mitt behov for å gå mine egne veier og la tiden vise hva som skjedde. 

Men tiden kan ikke vise noe som helst når det også er psykoterapeutisk korrekt å vite sannheten om en pasient uten å faktasjekke. 



** Einar Kringlen: 

» … personer med vrangforestillinger vil bli sinte dersom man konfronterer dem med vrangforestillingene. Vedkommende vil være vanskelig å rikke på og bli sint dersom man forsøker å diskutere vrangforestillingene. Derfor sa man gjerne tidligere: Ikke diskuter med en paranoid, da blir han bare rarere.»



Takk til gamle ugle for «kompakt majoritet».