Samtaler rett etter traumer kan være skadelig

Interessante tanker fra Jørgen Flor. Jeg har noen ettertanker fra en litt annen synsvinkel, de skal jeg komme tilbake til.

Psykolog Jørgen Flor

Orlando-massakren, Nice-terroren, de utallige aksjonene i Tyrkia. Bataclan og Charlie Hebdo. Vårt eget 22. juli, som vi minnes i disse dager. Selv om det er liten grunn til å være redd er mange mennesker direkte eller indirekte berørte av slike hendelser. Vår naturlige reaksjon er å ville snakke med hverandre om vår egen frykt, og vi håper at noen snakker med ofre og ofrenes familier. Er det alltid så lurt?

Helt siden Freuds tid har vi snakket om vanskelige ting. Samtaler lar oss ventilere og løse problemer i det ubevisste, mente han. Det er intuitivt og omsorgsfullt. Kan noe så tilsynelatende harmløst være skadelig? Ja, svarer forskning og peker særlig på psykologisk debrifing. Slik debrifing innebærer vanligvis at de som har gjennomgått vanskelige hendelser møtes i grupper, gjerne umiddelbart etter og ofte kun en gang, hvor (negative) følelser knyttet til hendelse(ne) diskuteres og gjennomgås i detalj. Den amerikanske psykologforeningen har…

View original post 648 more words

Advertisements

TIL DE SOM ÅPNER EN PLASS I VERDEN

 

oss-og-dem

lykkelig

«Det fins ikke noe ‘oss og dem’, det fins bare oss.»Det lærte jeg som barn, av en kinesisk flyvertinne, indiske krigsveteraner og andre som åpnet en plass i verden for meg.

Jeg har lenge ønsket å vise fram gode barndomsminner om fine møter med voksne, men det har tatt meg flere måneder å sette disse få ordene på papiret, og først nylig innså jeg en av årsakene: Fine minner om gode voksenkontakter lyser som fyrtårn i de første 20 årene mine … og de var så få.

Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det. Jeg tenker: Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn; det er landsbyene som viser barna at ”alt er bra, det er bare du som er feil”.

Jeg drømmer om landsbyer som vet og viser at ”hvis du merker at noe er feil, da er det en grunn til det, det er ikke du som er feil”.

Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de kan løpe ut og rope: ”Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!”

Når jeg leser om å fange opp sårbare barn, blir jeg trist, for jeg tenker at alle barn er sårbare, avmektige. Jeg tenker at barna som kalles ”sårbare”, kan være barn som trenger hjelp til å få slutt på det. Hjelp fra hele landsbyen … og hjelp fra mennesker som får betalt for å hjelpe barn.

Og jeg tenker at velmente forsøk på å fange opp meg kunne blitt et skadelig angrep på den nådeløst lykkelige fasaden jeg trengte for å leve.

Nådeløst lykkelig, ja, men jeg var heldig som barn, jeg kjente mennesker som jeg følte meg trygg sammen med, mennesker som åpnet en plass til meg i verden.

Og jeg var uheldig.

Jeg ble født uten min egen plass i verden. Jeg ble født som statist i selvbildet til voksne – slik de hadde vært født som statister, bærere av en giftig arv som strekker seg bakover, slektsledd etter slektsledd.

Ingen hadde vært selvstendige individer i familiene der vi vokste opp.

”Så lykkelig ser hun ut hele tiden”, skrev mor bakpå bildet jeg la ut øverst.

Og ja, det stemmer nok, min statistrolle i familien var å være lykkelig.

”Ikke bit negler!” sa mor strengt noen år senere. ”Det er bare ulykkelige barn som biter negler!”.

Jeg sluttet å bite negler og bet hardt i tommelen i stedet, om kvelden, når jeg skulle sove og tårene sprengte på. Jeg kunne ikke gråte, for det er bare ulykkelige barn som gråter.

Da jeg var åtte, hadde jeg flyttet fra USA til Norge til India til Norge til India, og hver gang vi flyttet, mistet jeg mennesker som jeg følte meg trygg sammen med og var glad i. Sorg var en del av permafrosten i livet mitt, og jeg tiner på den fremdeles.

Da jeg var sju, begynte jeg på en todelt grendeskole utenfor Mandal.

Da jeg var åtte og et halvt, gikk jeg på en britisk pensjonatskole med 700 gutter i India, der far var lærer, en skole som ikke var ulik Galtvort i Harry Potter-filmene.

darjeeling_from_above_st-_paul27s_school

I mellomtiden hadde jeg gått på to andre skoler også … så det ble fire nye skoler på 18 måneder.

Skolebytter skjedde i en tåke av irriterte lærere. Jeg visste ikke ting de forventet at jeg skulle vite, jeg visste ting de ikke visste, og begge deler var like feil.

Etter noen uker greide jeg å tilpasse meg, men lykkefasaden var under hardt press den første tiden, og det var viktig å opprettholde den for å bli ikke-mobbet av medelever.

Ikke-mobbet, ja. Jeg var under konstant mobbepress, og jeg måtte ikke-reagere hele tiden. Og det var jeg jo vant til – lykkefasaden kom godt med i skoleårene, det skal den ha.

I min første uke på den nye skolen åpnet mr Bannerjee en plass til meg i verden. Tegnesalen var hans domene, og i min første tegnetime var oppgaven å lage et mønster.

drodle

Jeg tegnet min vanlige drodlerekke med stiliserte blomster.

Mr Bannerjee gikk rundt og fulgte med, og da han kom til meg, sa han: ”Dette vitner om en sikker farge- og rytmesans. Vil du gjøre meg en tjeneste? Kunne du tenke deg å lage en frise med slike blomster, som jeg kan henge oppunder taket?”

Gjett om jeg kunne! Jeg fikk en stor bunke med tykt svart papir … og krukker med luksuriøse plakatfarger … og satte i gang med å male blomster til en frise – en blomst per ark, som skulle henges på veggen, oppunder taket rundt hele rommet.

Jeg malte langsomt for å trekke ut tiden, for å kunne sitte helt i fred, på plass i min verden. Her var jeg anerkjent, jeg var trygg, jeg kunne løsne litt på lykkefasaden … og puste.

Hadde jeg en sikker fargesans? Det vet jeg ikke. Jeg vet at mr Bannerjee og andre voksne ga meg en grunnmur av viten om hva trygghet er, hva tillit er, hva det betyr å bli sett og hørt og ha en plass i verden.

De har vært med som en trygg støtte – i en livslang prosess med å frigjøre meg fra statistroller i andres selvbilder, frigjøre meg fra senvirkninger etter vedvarende stress og overgrep i oppveksten.

På dette stedet ble jeg også kjent med en katolsk prest som jeg trodde var en voksenvenn, som var kjent for sin store godhet … og som etter noen år gjorde meg til statist i sine seksuelle fantasier.

Det er en historie som heter «Jo sterkere lys, desto mørkere skygge». I ettertid ser jeg tydelig hvordan hans oppførsel skilte seg fra de ekte voksenvennenes, og det er også en annen historie.

Denne historien fortsetter med en viktig erkjennelse:

Vi kan bare hjelpe andre

så langt som vi har hjulpet oss selv.

I ukene det har tatt meg å skrive dette, har jeg husket voksenvenner med sorg og glede, husket kontakten med dem, lett etter noe de hadde felles, lurt på hvorfor og hvordan de så meg og møtte meg der jeg var …

… og når jeg ser tilbake i lys av egne voksenerfaringer, tenker jeg at de hadde kontakt med det sårbare i seg, det avmektige, og derfor kunne et avmektig og såret barn føle ro og tillit sammen med dem.

Jenta jeg var den gangen, ble bare forvirret når voksne snakket om kjærlighet og godhet og vennlighet. Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til henne og si at forvirringen var helt naturlig – hun følte seg ikke elsket fordi hun var statist i selvbildet til mange av disse som snakket så mye om kjærlighet og godhet og vennlighet. Kjærlighet, godhet og vennlighet er ikke ord, de er handlinger.

DEN SOM DELER VERDEN INN

I ”OSS” OG ”DEM”,

BLIR AUTOMATISK EN AV DEM *

Det viste voksenvennene meg. De står taust og støttende inni meg når jeg leser om sårbare og robuste barn, om friske og psykisk syke, om alle de andre inndelingene i samfunnet.

Og jeg tenker at de kanskje hadde likt studien som jeg lenker til nederst, der 17 000 mennesker svarte på 10 spørsmål om vonde og vanskelige barndomsopplevelser.

Jeg har oversatt spørsmålene til norsk, og hvis dere ser på dem, finner dere kanskje et lys inn til egne skygger som kan sperre for evnen til å se barn som har det vondt, sperre for evnen til å vite og vise at …

DET FINS IKKE NOE ”OSS OG DEM”

DET FINS BARE OSS

Bildet av skolen: By University of Houston Digital Library (http://digital.lib.uh.edu/u?/p15195coll29,164) [Public domain], via Wikimedia Commons
* David Gerrold, fra «The Quotebook of Lazarus Long»
Lenke til studien jeg nevnte:
https://eventyrene.com/2016/10/02/ti-sporsmal-om-barndommen/

Gasslysing

En kommentar fra en kvinne:

Med Yashar Alis tillatelse har jeg oversatt denne artikkelen til norsk. 

http://www.huffingtonpost.com/yashar-hedayat/a-message-to-women-from-a_1_b_958859.html

   

En hilsen til kvinner fra en mann: Dere er ikke «gale» 



Du er så emosjonell. Du lar deg styre av følelsene. Du går i forsvar. Du overreagerer. Hiss deg ned. Slapp av. Ikke gå av hengslene. Du er gal! Jeg bare tuller, eier du ikke humoristisk sans? Du er så full av drama! Se til å bli ferdig med det!


Er det noe kjent ved dette?


Om du er kvinne, er det svært sannsynlig.


Hører du kommentarer som dette fra ektefellen eller samboeren din, fra sjefen, venner kollegaer eller slektninger … etter at du har blitt frustrert, lei deg eller sint over noe de har gjort eller sagt?


Når noen sier slike ting til deg, er det ikke et eksempel på manglende hensyn. Om mannen din dukker opp en halvtime for sent til middag uten å ha ringt, er det lite hensynsfullt. Og en bemerkning som: «Slapp av, du overreagerer» når du har sagt noe om en annens dårlige oppførsel … det er psykisk manipulering, rett og slett.


Og denne formen for manipulering gir næring til en epidemi i USA, en epidemi som definerer kvinner som gale, irrasjonelle og overfølsomme, ubalansert. Denne epidemien bygger opp om den tanken at det bare skal minimal provokasjon til før kvinner utløser sine (skrullete) følelser. Og dette er selvsagt usant og urettferdig. 


Jeg mener at tiden er inne til å skille mellom mangel på hensyn og psykisk manipulering, og vi trenger et ord som ikke allerede fins i ordforrådet vårt. 


Så jeg lanserer ordet «gasslysing» for å identifisere denne formen for manipulering. 


Ordet «gasslysing» har vært brukt innen psykisk helsevern i USA for å beskrive manipulerende atferd som har til hensikt å forlede mennesker til å tvile på sine egne sanser og tro at det er dem det er noe i veien med. 


Begrepet kommer fra MGM-filmen «Gasslys» fra 1944, med Ingrid Bergman i hovedrollen. Charles Boyer, som hun er gift med i filmen, vil ha tak i smykkene hennes, og det går opp for ham at han kan oppnå dette ved å få henne innlagt på et psykiatrisk sykehus. Derfor sørger han for at gasslysene i huset begynner å flakke med uregelmessige mellomrom, og hver gang hans kone reagerer på dette, sier han at det bare er noe hun innbiller seg. I denne sammenhengen er en ”gasslyser” en som presenterer falsk informasjon for å lure en annen til å tvile på seg selv.


I dag blir begrepet ofte brukt i situasjoner der noen sier ting som «Du er så dum» og «Ingen kan bli tiltrukket av deg» til offeret. Det er en bevisst, forsettelig form for gasslysing – og likner på det rollefiguren til Boyer gjør i filmen, når han går inn for å få sin kone til å tro at hun er i ferd med å miste kontakt med virkeligheten. 


Den formen for gasslysing som jeg sikter til, er ikke forsettlig eller planlagt … og det gjør saken verre, for det betyr at vi alle, og særlig kvinner, har støtt på dette fenomenet. 


De som driver med gasslysing, skaper en reaksjon. Menneskene de står overfor kan bli sinte, frustrerte eller lei seg. Og så, når de reagerer, får gasslyseren dem til å føle seg utrygge og ille til mote ved å oppføre seg som om den reaksjonen de framprovoserte er irrasjonell eller unormal.


Min venninne Anna (alle navnene er endret for å beskytte privatlivet) er gift med en mann som stadig kommer med slengbemerkninger om vekten hennes. Når hun blir sint eller frustrert over uttalelsene hans, svarer han på den samme utslettende måten: ”Du er overfølsom. Jeg bare tuller.»


Min venninne Abbie jobber for en mann som nesten hver dag gjør noe for å kritisere henne og den jobben hun gjør. Han kommer stadig med kommentarer som: «Kan du ikke gjøre noe riktig?» eller: «Hvorfor ansatte jeg deg, egentlig?» Denne sjefen har ingen problemer med å si opp folk, det er noe han gjør regelmessig, og når han sier slike ting er det vanskelig å tro at hun har jobbet for ham i seks år. Men hver gang hun tar til motmæle og sier «Det hjelper meg ikke akkurat når du sier slike ting til meg,” får hun den samme responsen: «Slapp av. Nå overreagerer du igjen.» 


Abbie tror at han sier slike ting fordi han er en ynkelig tulling, men sannheten er at han gjør det for å manipulere henne til å tro at det er reaksjonene hennes det er noe i veien med. Og det virker: Hun har skyldfølelse over å være overfølsom, og derfor har hun ikke sagt opp jobben.


Men gasslysing kan være så enkelt som å smile og si «Du er jo så følsom» til en annen. En slik bemerkning kan virke usyldig, men i det øyeblikket det er sagt, setter man seg til doms over hva en annen bør føle.


Og selv om ikke alle kvinner stadig støter på gasslysing, kjenner vi alle mange kvinner som møter dette fenomenet på jobben, hjemme og i sine personlige forhold. 


Og selve gasslysingen er ikke bare noe som påvirker kvinner som er usikre på seg selv. Til og med kvinner som er gode til å snakke for seg, som har selvtillit og kan hevde seg, er utsatt for gasslysing.


Hvorfor det?


Fordi kvinner er bærere av menns kollektive nevroser. Det er mye lettere for oss å legge våre emosjonelle byrder på skuldrene til våre hustruer, våre kvinnelige venner, våre kjærester, kvinnelige arbeidsgivere, enn å legge dem på mannlige skuldre.


Det er mye lettere å manipulere en som samfunnet allerede har hjernevasket til å godta slik atferd. Vi fortsetter å legge denne byrden på skuldrene til kvinner fordi det er vanskelig for dem å nekte å bære denne byrden. Det er den verste formen for feighet. 


Og uansett om gasslysing er bevisst eller ikke, blir resultatet det samme: Enkelte kvinner kan bli emosjonelt stumme. 


Disse kvinnene har mistet evnen til å si klart ifra til ektefellen at det han gjør er skadelig. De er ikke i stand til å si til sjefen at hans oppførsel er krenkende og hindrer dem i å gjøre jobben skikkelig. De kan ikke si til foreldrene sine at det er mer skadelig enn hjelpsomt å kritisere for mye. 


Og når kvinner i denne situasjonen møter motstand når de viser reaksjonene sine, bagatelliserer de det med: «Bare glem det, det er greit.»


«Det er greit» handler ikke bare om å avvise en tanke, det handler om å avvise sin egenverdi. Det er hjerteskjærende. 


Så det er ikke så rart at enkelte kvinner er passivt-aggressive når de gir uttrykk for sinne, tristhet eller frustrasjon. De har vært utsatt for så mange år med gasslysing at de ikke lenger er i stand til å gi ekte uttrykk for det de føler. 


De sier, «unnskyld» før de sier hva de mener. I en epost eller en SMS setter de et smilefjes etter et alvorlig spørsmål eller en bekymring, og på den måten reduserer de effekten av å ha formidlet noe som er viktig for dem.


Du vet hvordan det ser ut: «Du er sen :)»


Det er de samme kvinnene som blir værende i forhold som skader dem, som ikke gjør noe de drømmer om å gjøre, som viker unna det livet de ønsker å leve.


Etter at jeg la ut på denne feministiske selvoppdagelsesreisen i mitt liv og i livet til kvinner jeg kjenner, har denne forestillingen om at kvinner er «gale» vokst som et problem i samfunnet som helhet, og den er en stadig kilde til frustrasjon blant kvinner jeg kjenner.


I alt fra måten kvinner blir framstilt i realityprogrammer i USA til måten vi påvirker gutters og jenters syn på kvinner, bygger vi opp om den tanken at kvinner er ubalanserte og irrasjonelle individer, særlig når de er sinte eller frustrerte.


Forleden dag satt jeg på et fly fra San Francisco til Los Angeles, og en flyvertinne som kjente meg igjen etter uttallige turer, spurte hva yrket mitt var. Da jeg sa at jeg skrev … for det meste om kvinner … lo hun og sa: «Å, om hvor sprø vi er?»


Jeg ble skikkelig deprimert av den umiddelbare reaksjonen hennes. Responsen var ment som en vits, men det hun sa viste et mønster av diskriminering som fins i alle lag av samfunnet. Det viser hvordan menn betrakter kvinner, og det viser hvordan kvinner kan komme til å se seg selv. 


Slik jeg ser det, er denne epidemien av gasslysing en del av kampen mot de bøygene av manglende likeverd som kvinner stadig står overfor. Når de er utsatt for gasslysing, mister de sitt viktigste redskap: Stemmen. Dette er noe vi gjør mot kvinner hver eneste dag, på mange forskjellige måter.


Jeg tror ikke at denne tanken at kvinner er irrasjonelle, sprø, bygger på et massivt konspirasjon. Jeg tror den henger sammen med det langsomme, taktfaste drønnet av kvinner som blir underminert og usynliggjort som en hverdagslig selvfølge. Og gasslysing er bare en av mange grunner til at vi står overfor en offentlig forestilling om at kvinner er gale. Uberegnelige. Irrasjonelle. 


Jeg erkjenner at jeg har vært skyldig i å gasslyse de kvinnelige vennene mine før i tiden (men aldri de mannlige vennene – for en overraskelse!). Jeg skammer meg over det, men jeg er glad for at jeg kunne innse det og gjøre slutt på det. 


Jeg tar det hele og fulle ansvar for mine egne handlinger. Likevel tror jeg at jeg, i likhet med mange menn, er et biprodukt av påvirkning som gjør det vanskelig for oss å innrømme feil og vise følelser. 


Vi hindres i å vise følelser når vi er tenåringer og unge voksne, og det fører til at vi nekter å be om unnskyldning når vi ser at andre har det vondt på grunn av noe vi har gjort. 


Da jeg skrev dette stykket, husket jeg et av mine yndlingssitat fra Gloria Steinem: «Det første problemet for oss alle, både menn og kvinner, er ikke å lære, men å glemme det vi har lært.” 


Det første skrittet, for mange av oss, er å legge vekk det vi har lært om å få gasslysene til å flakke … og i stedet lære hvordan vi kan anerkjenne og forstå følelsene, synspunktene og situasjonen til kvinnene i vårt liv. 



Men handler ikke dette med gasslysing til syvende os sist om hvorvidt vi er hjernevasket til å tro at synspunktene til kvinner ikke veier så tungt som våre synspunkter? At det kvinner har å si, at det de føler, ikke er riktig så legitimt?



***



Jeg syns Yashar Ali beskriver dette fenomenet tydelig (bortsett fra at han ikke nevner at kvinner også gasslyser menn), og jeg er samtidig på bølgelengde med denne litt irriterte feministen:

http://www.huffingtonpost.com/yashar-hedayat/a-message-to-women-from-a_1_b_958859.html


Fenomenet er noe kvinner har påpekt i årevis, men det nådde ikke ut i massemedierommet før en mann skrev det. 

 

  

For balansene skyld tar lenker jeg til et innlegg av en irritert .. maskulinist?

http://www.returnofkings.com/25207/are-men-just-a-bunch-of-misogynistic-gaslighters

Med bilde av sidens mest populære innlegg. De har til og med egen Wiki!

 

Psykologprisen 2016 til Birgit Valla

Prisbelønnet for brukerengasjement

Per Halvorsen skrev:

Birgit Valla ble 26. mai tildelt Psykologprisen for sitt utrettelige engasjement for brukere av psykiske helsetjenester.

Valla får prisen for å ha levert viktige bidrag til fremtidens helsetjenester i kommunene ved oppbyggingen av Stangehjelpa i Stange kommune .

«Hun våger å tre ut av rekkene, og er en god rollemodell for kommunepsykologer. Hun utfordrer myndigheter, stiller spørsmål ved egen praksis, og skaper samfunnsdebatt. Slik bidrar hun vesentlig til at hele profesjonen utvikler seg», uttaler juryen.

I 2014 utga Valla boken Videre der hun problematiserer det hun karakteriserer som ”ekspertveldet” innen psykisk helsefeltet. Hun mener tjenesteapparatet har mye å gå på når det gjelder å omsette klientens tilbakemeldinger i tjenesteendringer der det er nødvendig.

 

Fra Anne Grethe Teiens blogg:

Nominerer herved Birgit Valla til psykologprisen

 

 

Og her er en kopi av min lange og entusiastiske nominasjon:

Jeg nominerer Birgit Valla til Psykologprisen …

… fordi hun viser en uvanlig evne til selvstendig, kritisk tenking som hun formidler i det offentlige rom, hun viser hvor viktig det er at en psykolog lærer av egne feil, og hun demonstrerer at psykologhjelp som er basert på tilbakemeldinger fra folk som blir hjulpet, kan bli både effektiv og lønnsom, noe som er svært aktuelt i disse pakkeforløpstider.

Min begrunnelse tar utgangspunkt i hva Valla, som jeg aldri har møtt, har betydd for meg.

SELVSTENDIG, KRITISK TENKING:

Birgit Valla har frigjort seg fra konformitetspresset som synes å ligge som en klam tåke over nytenkning innen psykologien. Jeg har ikke lenker til forskning om konformitet for hånden, men jeg viser til Bruce E. Levines artikkel ”Would we have dugged up Einstein?” 1), der han bl. a. skriver ”I have found that most psychologists, psychiatrists and other mental health professionals are not only extraordinarily compliant with authorities but also unaware of the magnitude of their obedience.” Dette har også vært min brukererfaring, og Birgit Vallas evne til å se hva som foregår, tenke gjennom det hun ser og formidle sine konklusjoner med klare ord, har betydd mye for meg, som ble bastant og ubønnhørlig borderlinet av terapeutisk korrekt og lovlig ”psykisk helsevern».

EVNE TIL Å FORMIDLE LÆRING AV FEIL:

Jeg håper at det ikke er utenom det vanlige at psykologer jobber systematisk med å være oppmerksom på og lære av egne feil, men Valla er en av de få som har vist, i det offentlige rom, hvor viktig dette er.

I ”Hjelper hjelpa du gir?” 2) siterer hun forskning som viser at 96 % av de undersøkte psykoterapeutene vurderer seg selv som OVER GJENNOMSNITTET dyktige. Ingen mener at de er under gjennomsnittet.

”Å innføre systematiske tilbakemeldinger fra klientene i psykisk helsevern kan være en tungrodd affære. Nylig fortalte en avdelingsleder at han ønsket å gjøre noe med dette, men at terapeutene ikke var interessert. De hadde ikke behov for slike tilbakemeldinger. Klientene var dessuten ikke til å stole på i slike spørsmål, mente de.”

Jeg var i ferd med å vikle meg ut av senvirkninger etter psyk-retraumatisering da jeg leste dette, og Birgit Valla viste meg at det ikke trengte å være sånn.

I ”Hva pasientene har lært meg” 3) skriver Valla:

”Den eneste måten å forbedre psykisk helsevern på er å ta utgangspunkt i tilbakemeldinger fra brukeren” og hun viser til et eksempel fra studietiden: ”Moren kom til timen, og virket noe ubekvem. Jeg spurte henne hvordan hun syntes terapien hadde vært. Hun svarte at den ikke hadde vært slik hun hadde trodd i det hele tatt. Tvert imot var hun ganske skuffet over det hele, og syntes ikke det hadde hjulpet så mye på problemene til gutten. Hun hadde hatt helt andre forventninger til hjelpen de skulle få, og beskrev for meg hva hun hadde sett for seg at den skulle inneholde. Det viste seg at hun hadde svært klare tanker. Jeg lyttet til tilbakemeldingene hennes, stod imot behovet for å forsvare meg selv, og håpet at jeg viste forståelse for hennes opplevelse. Vi avsluttet så timen og tok farvel. Duknakket gikk jeg inn til min ene medstudent som hadde overvært det hele, for å komme til hektene. ‘En så dårlig tilbakemelding kunne ikke vært mottatt på en bedre måte’, sa hun trøstende. Jeg har i ettertid tenkt at jeg gjerne skulle ha takket moren for at jeg så tidlig i min karriere som psykolog fikk en skikkelig tilbakemelding på hva jeg gjorde som ikke virket. Det har på mange vis formet meg som psykolog.»

OPPTATT AV DET UNIKE VED HVER ENKELT:

Det neste jeg leste av Valla, var et innlegg om Superterapeuter 4), der hun formidler at «supershrinks» som har den samme teoretiske bakgrunnen som «stinky shrinks» blir supre av å frigjøre seg fra hjelperrollen og skolelærdommen sin, lære direkte av medmenneskene de hjelper … og evne å være medmenneske sammen med dem.

”Når du spør en superterapeut om hvordan han arbeider med for eksempel angstlidelser, ser han spørrende på deg. Han vil så spørre om du har et spesielt eksempel i tankene, og ber deg komme med utfyllende informasjon om kontekst og omstendigheter. Superterapeuter er opptatte av det unike ved hver klient heller enn det generelle.»

TØR Å KRITISERE DET KRITIKKVERDIGE:

Da jeg strevde forgjeves med å formidle mine behov til NAV, var det godt å lese «Lærer NAV?» 5), der Valla spør: «Hvorfor er det så vanskelig å sette seg inn hva folk trenger for å bli friskest mulig eller for å leve et verdig liv?» Hun viser tillit til at det er det de fleste ønsker og kritiserer systemer der virksomheten av tiltak er mindre viktig enn at tiltakene blir iverksatt til rett tid på rett sted.

Her skriver hun også litt om Stangehjelpa: «Jeg er så heldig at jeg er med på å bygge opp en tjeneste der folks tilbakemeldinger om hva som er virksomt, er retningsgivende for hvordan vi utvikler tjenesten. Hvis noe av det vi gjør viser seg å være lite nyttig, ja da slutter vi rett og slett med det. Rammene vi har er slik at det er rom for fleksibilitet og individuelle løsninger. Men det krever også at man tenker nytt i møte med hver enkelt familie. Dette kan kanskje for noen fortone seg slitsomt, fordi her kan ingen gå på autopilot. Men å se at det man gjør har stor effekt for den enkelte, er både motiverende og gir energi. For oss er dette veldig enkelt. Jeg skulle ønske det var det for alle.»

Birgit Valla skriver mer om Stangehjelpa i «Det er greit å ta feil» 6)

«I Stangehjelpa, som jeg er leder for, er vi mest opptatt av den humanvitenskapelige kulturen. Fordi det er den folkene vi skal hjelpe er opptatt av. Derfor jobber vi etter prinsipper heller enn manualer. Vi er nøye på å måle resultater heller enn å nitidig følge prosedyrer eller behandlingslinjer. Og resultatene våre er så gode at vi ofte blir spurt om å presentere arbeidet vårt på konferanser, vi tar imot besøk fra andre kommuner, og vi bidrar der vi kan for å utvikle feltet. Men det er ikke lett å standardisere det vi gjør, og dette skaper problemer for politikere som vil ha kontroll over variasjon i tjenestetilbudet. Da tyr man til en enklere løsning, innenfor den naturvitenskapelige kulturen, et standardisert pasientforløp levert i en pakke.»

Jeg avslutter med noe sosiologen William Bruce Cameron skrev i 1963, som er minst like relevant for psykologer i dag:

«It would be nice if all of the data which sociologists require could be enumerated because then we could run them through IBM machines and draw charts as the economists do. However, not everything that can be counted counts, and not everything that counts can be counted.»

 

1) http://www.alternet.org/…/would_we_have_drugged_up…2)

2) http://www.psykologforeningen.no/…/Hjelper-hjelpa-du-gir

3) http://psykologisk.no/2015/01/hva-pasientene-har-lart-meg/

4) http://www.napha.no/content/13032/Superterapeuter

5) http://www.psykologforeningen.no/…/birgit…/Laerer-NAV

6) https://morgenbladet.no/2015/09/det-er-greit-ta-feil

«Enten blir du bedre eller ikke …»

Jeg får ikke til å bygge inn HTML ennå. Dette skulle inneholdt en tweet fra Joar Halvorsen med denne lenken:

http://www.thelancet.com/journals/lanpsy/article/PIIS2215-0366(16)30075-X/fulltext

Skjult lydopptak er lovlig når …

* Du gjør opptak for å sikre rettighetene dine
* Du selv er til stede

http://www.datatilsynet.no/verktoy-skjema/Sporsmal-Svar/?qlist=629,630,631,632,633&question=630&ref=493

Lydopptak du som privatpersoner gjør for rent private eller personlige formål reguleres ikke av personopplysningsloven. Hvis du for eksempel som NAV-bruker, kunde, arbeidstaker eller i familierelasjoner gjør opptak for å sikre bevis fordi du mener du har et rettskrav som enkeltperson, står ikke personopplysningsloven til hinder for dette. Opptaket kan ikke brukes til noe annet enn til det private formålet.Lydopptaket kan likevel være ulovlig etter straffeloven dersom du ikke selv er tilstede og det gjøres opptak med skjult utstyr, eller hvis du selv ikke deltar i samtalen som tas opp.

Her er en lenke til Datatilsynets side om lydopptak:
http://www.datatilsynet.no/verktoy-skjema/Publikasjoner/Veiledere/Lydopptak-/

Kommentar fra Sigrun på Twitter: