Om å være gruvekanari

22.12: Jeg legger inn dette som egen side. Og tenker: Dette kan minne om diagnosebetegnelsen «highly sensitive person», som jeg har visse problemer med. Fordi den kan gi inntrykk av at det er sensitiviteten det er noe i veien med, mens den, fra min synsvinkel, bare er enda et symptom på hvor sykt samfunnet er. I et sunt samfunn hadde menneskelige gruvekanarier vært respektert som varslere: 

«Se, kanarien reagerer! Da er det noe giftig i omgivelsene som vi andre ennå ikke reagerer på, vi må finne ut hva det er og få slutt på det!»

Her fant jeg faktisk en lenke om gruvekanarier med referanse til en fagbok:

Thrush, Paul W. A Dictionary of Mining, Mineral, and Related Terms, p. 168; U.S. Bureau of Mines. Bulletin No. 42,1913,p. 66.

http://www.enotes.com/science/q-and-a/what-miners-canary-288226

Og her er en lenke fra en Wikiartikkel om kanarifugler:

http://en.wikipedia.org/wiki/Domestic_Canary

Ordet «gruvekanari» er direkteoversatt fra «Miner’s canary», og det er snakk om fugler som ble brukt av gruvearbeidere som et varslingssystem: Giftige gasser som karbonmonoksid, metan og karbondioksid, som alle var luktfri og fargeløse, drepte fuglene før de påvirket menneskene.

Jeg har lenge visst at jeg var en gruvekanari: Jeg reagerer på usunne stemninger og doble signaler i en situasjon lenge før de fleste andre, og mange av de store konfliktene i livet mitt skyldes at jeg har trodd at dette også ville bli merkbart for andre hvis jeg varslet.

Det skal jeg skrive mer om senere.

Mange av de psykiske symptomene i livet mitt kan spores tilbake til omgivelsesreaksjoner som også jeg har hatt sperre mot å innse.

Det skal jeg også skrive mer om senere.

Nå vil jeg skrive at jeg begynner å innse at mitt behov for bakkekontakt muligens kan være større enn behovet for kjærlighet, tilhørighet, medmenneskelig varme.

Og det behovet blir dekket når livskartet mitt stemmer med omgivelsene. Jeg har skrevet mer om det her: http://ingridvaa.blogspot.no/2012/12/oppdatering-i-desember-kroppsbasert.html, og innser at jeg må gå videre i den retningen. Jeg har ikke lyst. Fordi neste skritt er identifisering av en ny drage, og den heter «skyld og skam» og ble skapt av reaksjonene til mennesker jeg er glad i, mennesker som er glad i meg, mennesker som står meg nær.

Jeg har ikke ordene nå, men kjenner meg svært godt igjen i Kristin Oudmayers kjærlige og varme beskrivelse av sin bror:

Aldri bra nok. For alltid ensom?

Reklamer

4 kommentarer om “Om å være gruvekanari

  1. Gruvekanari… DET var ett bra bilde! Det er mange av oss, men isteden for å ta det som ett symptom som du sier så blir vi bare føyset bort med «hun er så følsom hun», som om det var en lidelse…

    Liker

  2. Smart metafor! Denne skal jeg kanskje ta med meg, veldig bra måte å uttrykke at jeg reagerer sterkt, og blir raskt bekymret og stresset av ytre omstendigheter.

    Liker

  3. Hei igjen! Denne metaforen har hjulpet meg veldig, blant annet øver jeg på å ta meg tid til å samle og oppfatte sanseinntrykk før jeg reagerer. Jeg trenger tid, og det er fint når jeg greier å gi meg selv den tiden i stedet for å stresse meg opp.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s