TI SPØRSMÅL OM BARNDOMMEN

regnbue

ACE (Adverse childhood experiences) er en studie som viser sammenhenger 
mellom vond og vanskelig barndom og sykdom og problemer i voksenlivet. Informasjonen er hentet herfra: 


Mellom 1995 og 1997 foretok helsekonsernet Kaiser Permanente, sammen med Centers for Disease Control (CDC), en stor studie i USA, der 17 000 mennesker svarte på 10 spørsmål om vanskelige barndomsopplevelser. Svarene ble sammenliknet med sykdomshistorien deres, og det har vært langsiktig oppfølging av helsen til de som ble spurt etterpå.
Deltakerne var for det meste hvite fra middelklassen, og de hadde gått på college. Alle var i arbeid, og de hadde ypperlig helsehjelp. Det viste seg at de som hadde hatt tre eller flere vonde opplevelser i barndommen fikk flere helseproblemer og livsproblemer enn andre.

Her er hjemmesiden til ACE-studien:
https://acestoohigh.com/aces-101/

Det er mange grunner til at denne studien er viktig:
  • 64 % svarte ja på minst ett av ACE-spørsmålene.
  • Det er en sammenheng mellom vanskelige barndomsopplevelser og kreft og kroniske sykdommer. Slike opplevelser er også årsak til psykiske problemer, voldelighet og det at man blir utsatt for vold.
  • Hvis du har opplevd ett av disse barndomsproblemene, er det 87 % sjanse for at du har to eller flere.
  • ACE-poengene er som en kolesteroltest: Hvis du har 4 eller flere poeng, er det større sannsynlighet for at du røyker eller har alkoholproblemer. Risikoen for emfysem eller kronisk bronkitt øker med nesten 400 prosent, og det er 1300 prosent større sjanse for selvmord. Mennesker med mange ACE-poeng har større sjanse for å utøve vold, ha flere samlivsbrudd, trenge flere legemidler, være mer deprimert og ha flere autoimmune sykdommer. Har man 6 poeng eller mer, kan levetiden bli 20 år kortere.
  • Vonde og vanskelige barndomsopplevelser er årsak til mye jobbfravær, og de skaper store samfunnsutgifter i helsevesenet, akuttjenesten og rettsvesenet.
Jeg har oversatt spørsmålene til norsk, med noen få endringer som jeg kommenterer til slutt.
Før du fylte 18 …
  1. …kjeftet en forelder eller en annen i familien på deg? Var det noen som fornærmet deg eller nedverdiget deg? Var det noen som oppførte seg slik at du var redd for at de kunne skade deg?
  2. … dyttet en forelder eller en annen i familien deg, grep deg så det gjorde vondt, klapset til deg eller kastet noe på deg? Var det noen som slo deg så hardt at du fikk blåmerker eller ble skadet?
  3. … prøvde en voksen eller en som var minst fem år eldre enn deg å ta på deg på en seksuell måte, eller få deg til å ta på dem? Prøvde noen å penetrere deg – eller har noen penetrert deg – oralt, analt eller vaginalt?
  4. … opplevde du ofte eller svært ofte at ingen i familien var glad i deg eller tenkte at du var viktig eller verdifull? Var du i en familie der de voksne ikke tok vare på hverandre, ikke hadde nær kontakt med hverandre eller ikke støttet hverandre?
  5. … opplevde du ofte at du ikke hadde nok å spise, måtte gå med skitne klær eller ikke hadde noen til å beskytte deg? Opplevde du at foreldrene dine var for beruset eller ruset til å ta deg til legen når du trengte det?
  6. … døde en forelder? Ble foreldrene dine separert eller skilt?
  7. … ble en forelder eller steforelder ofte dyttet, grepet, klapset eller fikk noe kastet mot seg? Eller sparket, bitt, slått med en knyttneve eller med en hard gjenstand? Eller slått eller truet med skytevåpen eller kniv?
  8. … bodde du sammen med noen som hadde et alkoholproblem eller var alkoholiker eller brukte narkotika?
  9. … bodde du sammen med noen som var deprimert eller hadde psykiske problemer eller prøvde å ta livet av seg?
  10. … bodde du sammen med noen som sonet en fengselsdom?
«Ja»-svarene er ACE-poengene dine.
Merknad: Jeg føyde ”døde” til spørsmål 6 og brukte det kjønnsnøytrale ”forelder eller steforelder” i stedet for ”mor eller stemor” i spørsmål 7. Og det er mange faktorer som skiller barns ikeverdige sex-lek fra overgrep – så 5-års grensen i spørsmål 3 er ikke absolutt.
Relevant lenke: «Traumespråket»: 
http://ingridvaa.blogspot.no/2017/04/traumespraket.html

Reklamer

TRAUMESPRÅKET

Jeg ble spurt av mennesker i krise om jeg kunne skrive en kort forklaring på hva traumebevisst hjelp er, som de kunne vise til hjelpere.  Og det ble til dette. 
gary-larsons-the-farside

Dessverre hender det at fagfolk møter mennesker i psykisk krise som om de var delfinene i denne tegningen av Gary Larson. Delfinene snakker spansk, og forskerne hører bare meningsløse lyder.

På samme måte kan hjelpere som ikke forstår traumespråket, se og høre og registrere bare symptomer. Da kan mennesker som i utgangspunktet har store skader, bli skadet enda mer av fagfolk som oppriktig ønsker å hjelpe, som gjør det de mener er riktig, det de har lært at man skal gjøre. De kan bli skadet av fagfolk som mener å vite at vurderingene de gjør er vitenskapelig basert. Fagfolk som handler i beste mening, og som ikke vet hvor uvitenskapelige kunnskapene deres er.

I ”The body keeps the score”  nevner traumeforskeren og psykiateren Bessel van der Kolk denne vitsetegningen i forbindelse med forskning om mennesker som hadde fått en borderlinediagnose. bessel

Van der Kolk og teamet hans forsto at symptomer som dissosiasjon og ”desperat klamring” begynte med barns behov for å hanskes med overveldende følelser og brutalitet som det var umulig å unnslippe.
screenshot-2016-10-09-23-33-16

På 90-tallet var han med i PTSD-arbeidsgruppa da DSM, den amerikanske oversikten over psykiske diagnoser, skulle revideres. Gruppa foreslo å opprette «Kompleks PTSD» som en ny traumediagnose for mennesker med barndomsskader, men da DSM IV ble utgitt i 1994, var ikke denne diagnosen tatt med, og arbeidsgruppa hadde ikke fått vite at den var utelatt.
Ifølge van der Kolk innebar utelatelsen at mange ikke kunne få en korrekt diagnose, og at terapeuter og forskere ikke kunne finne fram til passende behandling. ”Hvordan kan vi hjelpe mennesker som strever med senvirkningene etter overgrep og svik, når vi er tvunget til å stille diagnoser som depresjon, angst, bipolar og borderline, som ikke handler om problemene deres?”
Nå, mer enn 20 år etter at ”komplekse traumer” først ble foreslått som diagnose, er det mulig å få traumebevisst hjelp her i Norge. Dessverre er ikke dette tilgjengelig for alle, for det er mange hjelpere som ikke forstår traumespråket. Men noen gjør det.

INNFØRING I TRAUMESPRÅKET

RVTS Sør (regionalt resurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) har laget en utmerket oversikt som heter «Traumeforståelse»:
Og Tone Weire Jørgensen og Heine Steinkopf ved RVTS Sør har skrevet en fin artikkel om behov som mennesker i krise kan ha.
Traumebevisst omsorg, teori og praksis: 
I resten av denne oversikten har jeg uthevet visse avsnitt fra denne artikkelen og nummerert dem, med tanke på at mennesker som trenger hjelp kan sammenlikne dette med hvordan de blir møtt. Forfatterne skriver om barn, men det som står her gjelder like mye for voksne.
1)
Med utviklingstraumer mener vi at barnet utsettes for krenkende eller skremmende opplevelser eller at deres sentrale behov ikke blir møtt, og at dette har oppstart tidlig i barnets liv. Det ligger i betegnelsen utviklingstraume at barnets utvikling påvirkes og skades. Ofte brukes også begrepet komplekse traumer for å beskrive det samme.
(…)

Begrepet komplekse traumer benyttes når det er/har vært en vedvarende belastning som har begynt i tidlig barndom. Vedvarende innebærer ikke at frekvensen må være høy (jmf antall voldsepisoder eller overgrep, men at handlingen innebærer at barna lever i en konstant og vedvarende frykt for nye episoder.

Forslag til fagfolk: legg til side symptomtenkning en stund og still spørsmålene i ACE-studien, som kartlegger barndomsopplevelser. (Her er en lenke til en kort norsk beskrivelse med lenke: Ti spørsmål om barndommen)

 2)

TBO [Traumebevisst omsorg] er altså to ting: en forståelsesramme, og de metoder og intervensjoner som følger av denne forståelsesrammen. På en måte kan vi si at TBO er ”huset” vi bygger opp rundt barnet og omsorgspersonene, det er grunnpilarene som alt omsorgsarbeid og behandling hviler på. Metodene, verktøyet og intervensjonene vi anvender inne i ”huset” er ”interiøret”. Rekkefølgen er viktig; huset først, deretter interiøret. Huset må være preget av tre hovedprinsipper TRYGGHET, RELASJON og AFFEKTREGULERING. Howard Bath (2009) kaller dette «de tre pilarene for traumebevisst omsorg».
På side 6 i artikkelen er det nyttig  informasjon om toleransevinduet og den tredelte hjernen :
hjerne
3)
Innføring av alternative beskrivelser [av barnet]

Et sentralt prinsipp i TBO er at vi tolker atferden som et smerteuttrykk. Det ligger alltid en følelse bak handlingen, det er denne følelsen vi skal møte. Det gjør en stor forskjell når vi tolker det sinte barnet som: nå har han det veldig vondt, smerten gjør at han ramler ut av toleransevinduet – han trenger noen som kan regulere ned aktiveringen. Fremfor at vi tolker som vi ofte gjør når vi kun seg atferden: Nå er han helt umulig igjen- han må ta seg sammen. Da oppfatter vi det som en villet atferd- fremfor at vi forstår at han faktisk ikke har noe annet repertoar til rådighet

4)
Bruce Perry (1999) har vist hvordan hjernen formes av bruken. Dette kan også utnyttes i det godes tjeneste. Barnets hjerneutvikling vil påvirkes av god samhandling, på samme måte som den påvirkes negativt av et dårlig miljø.

Det er viktig at det traumatiserte barnet utvikler en forståelse for at traumene tilhører fortiden, og at det er nødvendig at de forstår sammenhengene mellom sine følelsesmessige reaksjoner og vonde følelser eller minner som setter reaksjonene i gang. Vi kaller disse for triggere. Ved å hjelpe barna til å identifisere triggere, vil de kunne utvikle en forståelse for egen atferd og egne reaksjoner, og se at disse reaksjonene ikke lenger er nødvendige for overlevelse.

5)
Fagfolk og forskere har brukt lang tid på og forså hvordan hjernen organiserer seg under kontinuerlig stress. Denne kunnskapen må læres av de som utfører TBO for å kunne møte den traumatiserte best mulig. Det vil si at omsorgsgiverne både må kunne ta inn ny kunnskap og også ha evnen og viljen til å omsette det i praksis.

TBO har derfor like mye fokus på den voksnes fungering som på barnets smerte. Personer, institusjoner eller miljøer som ønsker å jobbe traumebevisst må tåle å se innover i seg selv og tåle å bli korrigert. Evnen til samregulering er en sentral ferdighet i TBO. For å kunne regulere andre, må man være regulert selv.

(uthevelsen er min)

6)

For å regulere ned barnets affekt må omsorgspersonen formidle til barnet at dets ubehag, tristhet, sinne og opplevelse av å ha blitt krenket er forståelig og rimelig.

7)

Traumebevisst omsorg er en modell som er grunnlagt i forskning fra ulike felter, og spesielt hjerneforskning og nevrovitenskap, utviklingspsykologi og tilknytningsforskning. Forskningsmessig og fornuftsmessig godt forankret. Samtidig er modellen intuitivt forståelig for mennesker som står nært traumatiserte barn og unge, i fosterhjem og institusjoner. Den stiller krav til omsorgspersoner, særlig i forhold til forståelse og evne til selvrefleksjon, men ser ut til å være en modell som skaper håp og utvikling for fosterfamilier.

Linda Falch: Trygghet og kontroll …

fullsizeoutput_1e76

Dette er  ikke en bokanmeldelse, jeg har bare samlet «tankeknagger» som en gave til fastlegen og andre fagfolk som får boka av meg, og som ikke har tid og overskudd til å lese en hel masteroppgave. Samlingen er også til mennesker som føler ubehag i terapi og lurer på om det er sånn det skal være – hvis de  finner noe nyttig, kan de lese videre i boka.

En e-versjon av masteroppgaven finnes her:
https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2391435

Forresten: skepsis-antennene mine begynte å vibrere da jeg leste om «Inner life terapi», men det viser seg at synspunktene som forfatteren legger fram handler mer om en innstilling til mennesker med traumer enn  til et livvsyn eller en terapimetode, og holdningen hennes er svært jordnær.

Det aller viktigste, som jeg skulle ønske Linda Falch hadde skrevet enda mer om, er hvor viktig det er at terapeuten har kontakt med seg selv.

Mogens Albæk, fagsjef ved RVTS Sør, sier kompromissløst at det er ingen menneskerett å arbeide med krenkede og traumatiserte mennesker. 
http://sor.rvts.no/no/refleksjon/spalteplassen/mogens_med_mening/mogens_arkiv/Ingen+Menneskerett.9UFRzK03.ips#.WEXFEHeZP6Y

I drøftingen av «toleransevinduet» på siden 53-54, tenker jeg at det handler mer om tåleevnen til terapeuten om om terapeutiske teorier.

TRYGGHET OG KONTROLL er to viktige knagger

Hjelperen har ansvar for tryggheten.  Dette bryter med en del konvensjonell terapi – jeg fikk nylig videresendt en epost der en psykiater skrev til en som trenger hjelp at: «Jeg vet at jeg kan hjelpe deg, men først må du stole på meg.» Det er ikke uvanlig, og noen har kanskje fått hjelp fra en som har denne innstillingen, men utgangspunktet er ikke tillitvekkende.

Tillit er ikke en gave man kan kreve fra noen, og det er ikke noe som skal læres. Tillit er noe hjelpere må vise at de fortjener.

Hjelperes redsel for at pasienten skal ta kontrollen forekommer også i konvensjonell terapi. Og jeg forstår ikke dette: Når psykiske problemer har oppstått fordi andre har hatt altfor mye kontroll over meg i oppveksten, hvordan kan det da hjelpe at en terapeut har kontroll over meg når jeg er voksen? Jeg har spurt om dette i terapisituasjoner og aldri fått logiske svar.

Nå kommer flere knagger med sidehenvisninger:

Traumebelastninger, overlevelse og hjernens utvikling

22:  

Kortversjon: Et bedre spørsmål enn»Hva er det som feiler deg?», er «hva har skjedd i livet dit?» Jeg liker også «Hvordan er dagene dine?»

24: Helnings- og terapiprosessen

Kortversjon: Kvikkfiks virker ikke.

«Forandringens paradoks» – individet kan ikke endre seg når det prøver å bli noe det ikke er, men først når det blir hva det allerede er.

«Det innebærer først å bli seg selv, å være sitt vesen og sine verdier bevisst slik at en kan føle ansvar for dem.»

«…mennesker forandrer seg mest dyptgående når de ikke behøver det på grunn av ytre tvang eller andres ekspertmål, men når de gjør det av egen fri vilje i en trygg relasjon.»

26:
På denne siden  er det en diskusjon om stabilisering i forhold til subjekt-objekt syn og subjekt-subjekt-syn. Jeg har uthevet det jeg mener er viktigst, både her og i de andre sitatene.

Det at klienten trenger å bli stabilisert for å forhindre at sterke følelser slippes til for tidlig er et utbredt prinsipp. Schibbye (2001) peker på at denne formen for forståelse innebærer et subjekt-objekt-syn på behandling; terapeuten regulerer og styrer terapiprosessen utenfra og klienten er «objektet» som skal endres. En alternativ holdning vil være et subjekt-subjekt-forhold med terapien som en indre styrt prosess, der likeverd og selvaktelse inngår i en verdsetting av klienten. Her vil terapeuten bekrefte («gi autoritet til», ibid.) klientens opplevelser og innspill og tåle de forsvarsreaksjonene og den sårbarheten som ligger bak beskyttelsen. Det gir klienten rom til å bearbeide sine erfaringer i sitt eget naturlige tempo, uten behov for en ytre styring fra terapeutens side. I et slikt anerkjennende samspill kan det vokse fram et nytt mot til å undersøke ikke-erkjente emosjoner og sansninger.

26 + 27:

Vesentlig om behovet for å skille mellom opprinnelige følelser og overlevelsesreaksjoner:

«Traumeutsatte har ofte med seg erfaringer med å bli straffet og avvist av sine nære omsorgspersoner når de som barn ga uttrykk for sine «sanne» følelser og behov. De har derfor lært å beskytte seg gjennom å undertrykke den mest vitale delen av seg selv. Slik beskyttelse innebærer at barnets opprinnelige følelser (primære emosjoner) erstattes med overlevelsesreaksjoner (sekundære emosjoner) (Greenberg & Paivio, 1997). Barnets egentlige behov for intimitet, trygghet, grenser, mestring og kontroll holdes dermed skjult for omverdenen. Dette er behov som er ment å sikre overlevelse gjennom trygg tilknytning til nære omsorgspersoner (Bowlby, 1974). Uten hensiktsmessig hjelp vil gjerne slike overlevelsesstrategier følge med individet resten av livet (Blindheim, 2012).

Behov for en bevisstgjøring og gjenopplevelse av traumeerfaringen: 

I sentrale deler av traumebehandlingsfeltet har en kommet fram til at det underliggende traumatiske grunnlaget for problemene må bearbeides for at det skal kunne inntre en varig endring i klientens tilstand. Helning av traumer vil derfor innbefatte en bevisstgjøring og gjenopplevelse av traumeerfaringen; først da vil det være mulig å gjøre noe med sporene som traumet har satt i kropp og sinn (van der Kolk, 2014). Jeg har påpekt at traumesymptomer opprinnelig har en viktig funksjon som beskyttelsesmekanisme for å overkomme en traumatisk erfaring (Ruppert, 2008). Følgelig er det beskyttelse mot emosjonell smerte, og ikke smerten i seg selv, som ofte fører til problemer siden i livet.

I de neste sidene ser forfatteren nærmere på forskjellige terapimetoder, i lys av hovedtemaet trygghet og kontroll. Så kommer vil til …

37:

PRESENTASJON OG DRØFTING AV EMPIRI

screenshot-2016-12-04-20-23-29

Åtte mennesker ble intervjuet til denne masteroppgaven. bakgrunnen for å søke hjelp var angst, depresjon, relasjonelle utfordringer og utmattelse.

Endring i kontakten med egne følelser viste seg å være et gjennomgripende tema for de tre kategoriene som analysen førte fram til: Bli sett og tålt, få tilgang til avstengt smerte, nærhet til egne følelser.

39

Kategori 1: Å bli sett og tålt

40

”En grunnfølelse av selvverdsettelse”

En av de informantene foralte at …

» … terapeutens oppmerksomhet var rettet mot henne; at det var hun som person som stod i sentrum, ikke terapeutens tanker og ideer om hva som var rett behandling for henne. Når det skjedde ble hun klar over sin egen personlige styrke og begynte å betrakte seg selv på en ny måte. «Det gjør noe med deg …» viser til at denne opplevelsen grep inn på et dypere plan i Siris personlighet. For Siri ble terapeuten den nære andre som bidro til at hun fikk dekket sitt grunnleggende behov for å inngå i en relasjon hvor hun følte seg anerkjent og verdsatt. Det gjorde at hun kom i kontakt med det Honneth (2008) benevner som en grunnfølelse av selvverdsettelse, noe som er en forutsetning for å oppleve seg som verdifull for andre.

Dette fører til noe som har vært sentralt for meg i over 30 år, om behov for støtte til å finne plass i eget liv, slik at vi kan finne kontakt med «selvet» – vår medfødte klokskap.

Terapeutens ikke-styrende holdning bidro til at Anna innså at hun selv satt inne med svarene på det hun søkte hjelp for, en ressurs hun ikke hadde vært klar over at hun hadde. Denne indre visdommen ble beskrevet av henne som en slags kjerne i henne selv – en kunnskap som hun hadde kontinuerlig tilgang på i sin egen kropp. Det var en sterk opplevelse for henne å oppdage denne ressursen hos seg selv, og å innse at hun har mulighet til å styre seg selv innenfra. Opplevelsen av å være aktivt handlende og ha hovedrollen i terapirelasjonen synes å være et viktig budskap her. Når terapeuten ikke opphøyde seg selv til ekspert og presenterte løsningen for henne, ga dette rom for Anna til å oppleve seg som ekspert på eget liv.

42:

Her er det noe jeg ikke har sett andre steder – dette med å få «… spasmer eller kramper fordi den holdt på å slippe noe …” Jeg har opplevd det – og ikke tort å si det til fastlegen.

«Når kroppen fikk spasmer eller kramper fordi den holdt på å slippe noe, så ble folk veldig redd. Da fikk jeg sprøyte eller andre ting. De har ikke skjønt at dissosiasjon ikke er farlig, at det er helt nødvendig når kroppen blir så redd.»

Betydningen av en gjensidig anerkjennende relasjon.
Dette blir drøftet grundig på de neste sidene; jeg legger inn noen sitater:

Det første møtet i en ny relasjon er ofte avgjørende for et godt terapiforløp, særlig dersom en har store hjelpebehov som skal ivaretas (Gulliksen, 2014). Grunnen er at det i slike øyeblikk er viktig for klienten å finne ut hva en kan forvente av terapien. Felles for de syv intervjuutsnittene i kategorien å bli sett og tålt er at de tar utgangspunkt i selve terapirelasjonen som endringsskapende faktor.

43

… opplevelse av fysisk og emosjonell nærhet, opplevelse av en gjensidig anerkjennende relasjon, og å føle seg som midtpunkt i terapien.

Å bli forstått og akseptert på denne måten minsker frykten for avvisning eller invadering

Å erfare at terapeuten tålte alt som skjedde med dem gjorde at informantene følte at de kunne slappe av og uttrykke seg friere.

Egenverdi i form av gjenvunnet kontakt med «selvet» inngår i Schibbyes (1996) begrep selvaktelse, hvor selvets bevarelse knyttes direkte til fysisk overlevelse, og dermed har betydning gjennom hele livsløpet. Konsekvensen av å føle seg mer «hel» gjør det mulig å finne tilbake til sin egen «stemme»

44:

Det tredje temaet deltakerne fortalte om innebar å føle seg som midtpunkt i terapien, noe som ligger tett opp til det Bandura (2006) betegner som «human agency», som innebærer å være «agent i eget liv». Det dreier seg om oppfatningen av å eie sine egne erfaringer og være i stand til å ta ansvar for eget liv. Blant annet blir dette sett på som en viktig forutsetning for mestringstro (self-efficacy), som handler om hvordan menneskets tro på egne krefter inngår som en viktig del av selvets utvikling

45

Kategori 2: Tilgang til avstengt smerte

Denne kategorien består av to delkategorier som beskrives i det videre. Disse er tilgang til avstengt smerte gjennom kroppslig berøring og tilgang til avstengt smerte gjennom visualisering.

49

Trude fortalte at hun etter hvert måtte akseptere «den lille jenta som hadde låst seg fast i en del av kroppen». Denne metaforen er vanlig å bruke innenfor flere psykoterapeutiske retninger (Slettemark, 2004, Smucker, 2005), og gir mening for Trude. Utsagnet kan tolkes som at hun nå tillot de vonde følelsene som barnet hun engang var ikke hadde mulighet for å bearbeide. Ved å gå tilbake til minnene om det som skjedde og gjenskape bevisstheten til den lille jenta, opplevde hun ikke smerten like truende som den gang. Etter hvert greide hun å ta innover seg den fortrengte kroppslige/emosjonelle smerten. Når det skjedde opplevde hun et vendepunkt i terapien.

Visualisering og indre dialoger:

Bruk av eksponering i form av visualiseringsøvelser er en terapeutisk metode i ILT. Formålet med øvelsene er at klienten skaper indre bilder av dialoger med personer som han eller hun har et uavklart forhold til. Slike indre dialoger kan også foregå med personer som er døde, og som klienten ikke fikk tatt et viktig oppgjør med mens han eller hun levde. De forestilte dialogene gjør det mulig for klienten å bearbeide følelser som har vært holdt tilbake.

50

Viktig at terapeuten forklarer underveis hva som skjer:

Beate ble utfordret til å forestille seg den som krenket henne sin opplevelse av samme situasjon. Dialogen gikk således mellom henne og faren ved at hun vekslet mellom å uttrykke seg fra hans ståsted og fra egen opplevelse av den visualiserte dialogen. Selv om en del av henne motarbeidet det som føltes truende i denne øvelsen, hadde hun tillit til terapeuten og lot seg lede lengre inn i den emosjonelle smerten. I denne prosessen hadde det stor betydning for Beate at terapeuten underveis ga forklaringer på hva som skjedde. Som et resultat av bearbeidingen fikk hun økt bevissthet om egenskaper og kvaliteter ved seg selv som hun tidligere hadde fortrengt som følge av det vonde som skjedde.

51

Fire sentrale temaer:

  • Forbudte følelser som aktiveres av kroppslig berøring
  • Når den nødvendige kontrollen blir unødvendig
  • Den gamle og nye opplevelsen av å overgi seg
  • Gjennom redsel, ubehag og sinne

53

Den gamle og den nye følelsen av å overgi seg:

Å tillate klienten å gå utover egen tåleevne og slippe avstengte følelser til med stor kraft, reiser flere spørsmål knyttet til både etikk og behandlingseffekt. Flere forfattere mener at individet i en slik overveldet tilstand ikke vil være i stand til å erfare det som skjer og integrere ny kunnskap (Anstorp m.fl., 2006, Blindheim, 2012, Salvesen & Vestlund, 2015, Siegel, 1999, van der Hart m.fl., 2006). Informantene beskrev hvordan forsvaret deres ble «overrumplet» gjennom kroppslig berøring, og hvordan de opplevde å miste oversikt og styring i situasjonen. Innenfor en rekke terapiretninger mener en at de terapeutiske intervensjonene må legges opp slik at en unngår situasjoner hvor klienten befinner seg utenfor sitt toleransevindu i en tilstand av hyper- eller hypoaktivering (se bl.a. Ogden m.fl., 2006).

Deltakerne i denne studien har tidligere opplevd å bli fratatt styring og innflytelse i eget liv. De har blitt overgitt til nære voksne hvis behov var sterkere og viktigere enn deres egne. Til tross for dette ga de uttrykk for at det å komme gjennom kritiske faser i terapien, hvor de opplevde å miste kontrollen, var en nyttig erfaring for dem.

54

På dette punktet kan ILT sies å komme med en innvendig til det etablerte synet på håndtering av klientens fysiske og psykiske forsvar: Å avbryte overlevelsesreaksjoner og intervenere for å holde klienten trygg vil kunne forstyrre klientens indre kroppslige prosesser som har til hensikt å føre klienten gjennom de reaksjonene som ble stoppet under selve traumet. Innen terapiretninger som Somatic Experiencing og Sensorimotorisk psykoterapi er en også opptatt av at klienten får fullført overlevelsesresponsen, samtidig som dette innebærer en viss styring fra terapeutens side for å forhindre kroppslig overveldelse. I ILT lar terapeuten forsvarsreaksjonene «gå sin gang», selv om det skjer på et tidlig stadium av terapien. Tanken bak er at forsvaret dermed vil miste sin opprinnelige funksjon, som var å verne individet mot tidligere fare.

55

Det siste temaet; gjennom redsel, ubehag og sinne illustreres gjennom Siris sterke og levende oppgjør med personen som hadde forgrepet seg på henne. Det å kunne oppleve uforbeholden anerkjennelse og støtte i forbindelse med det viktige symbolske opprøret mot egne foreldre omtales av Miller (2009). Med slik støtte opplever klienten at ens egen genuine indignasjon over det en har måttet tåle av urett i barndommen blir tatt imot av terapeuten, uten forventing om forsoning eller aksept av det som skjedde. Den tryggheten og støtten som informantene opplevde i de beskrevne terapisituasjonene førte til at de kunne lette på det emosjonelle trykket knyttet til tidligere hendelser. Dette samsvarer med teorien til van der Hart og kolleger (2006) om at de de avspaltede dissosierte delene av historien dermed kan integreres i egen personlighet (selv).

Kategori 3: Nærhet til egne følelser

Informantene beskrev en positiv endring og vekst i tiden etter behandlingen. Endringene handlet om at de hadde fått bedre kontakt med og forståelse av egne følelser. For det ene handlet det om å kunne gi uttrykk for «uakseptable» følelsesreaksjoner som sinne og aggresjon. For det andre gjaldt det at de mer såre følelsene, som tristhet, skamfølelse eller håpløshet som reaksjonene dekker over, ble erkjent og gitt et uttrykk. For det tredje handlet det om å få tilgang til gode følelser, som ro, glede og velbehag.

Samtaler rett etter traumer kan være skadelig

Interessante tanker fra Jørgen Flor. Jeg har noen ettertanker fra en litt annen synsvinkel, de skal jeg komme tilbake til.

Psykolog Jørgen Flor

Orlando-massakren, Nice-terroren, de utallige aksjonene i Tyrkia. Bataclan og Charlie Hebdo. Vårt eget 22. juli, som vi minnes i disse dager. Selv om det er liten grunn til å være redd er mange mennesker direkte eller indirekte berørte av slike hendelser. Vår naturlige reaksjon er å ville snakke med hverandre om vår egen frykt, og vi håper at noen snakker med ofre og ofrenes familier. Er det alltid så lurt?

Helt siden Freuds tid har vi snakket om vanskelige ting. Samtaler lar oss ventilere og løse problemer i det ubevisste, mente han. Det er intuitivt og omsorgsfullt. Kan noe så tilsynelatende harmløst være skadelig? Ja, svarer forskning og peker særlig på psykologisk debrifing. Slik debrifing innebærer vanligvis at de som har gjennomgått vanskelige hendelser møtes i grupper, gjerne umiddelbart etter og ofte kun en gang, hvor (negative) følelser knyttet til hendelse(ne) diskuteres og gjennomgås i detalj. Den amerikanske psykologforeningen har…

Vis opprinnelig innlegg 648 ord igjen

TIL DE SOM ÅPNER EN PLASS I VERDEN

 

oss-og-dem

lykkelig

«Det fins ikke noe ‘oss og dem’, det fins bare oss.»Det lærte jeg som barn, av en kinesisk flyvertinne, indiske krigsveteraner og andre som åpnet en plass i verden for meg.

Jeg har lenge ønsket å vise fram gode barndomsminner om fine møter med voksne, men det har tatt meg flere måneder å sette disse få ordene på papiret, og først nylig innså jeg en av årsakene: Fine minner om gode voksenkontakter lyser som fyrtårn i de første 20 årene mine … og de var så få.

Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det. Jeg tenker: Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn; det er landsbyene som viser barna at ”alt er bra, det er bare du som er feil”.

Jeg drømmer om landsbyer som vet og viser at ”hvis du merker at noe er feil, da er det en grunn til det, det er ikke du som er feil”.

Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de kan løpe ut og rope: ”Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!”

Når jeg leser om å fange opp sårbare barn, blir jeg trist, for jeg tenker at alle barn er sårbare, avmektige. Jeg tenker at barna som kalles ”sårbare”, kan være barn som trenger hjelp til å få slutt på det. Hjelp fra hele landsbyen … og hjelp fra mennesker som får betalt for å hjelpe barn.

Og jeg tenker at velmente forsøk på å fange opp meg kunne blitt et skadelig angrep på den nådeløst lykkelige fasaden jeg trengte for å leve.

Nådeløst lykkelig, ja, men jeg var heldig som barn, jeg kjente mennesker som jeg følte meg trygg sammen med, mennesker som åpnet en plass til meg i verden.

Og jeg var uheldig.

Jeg ble født uten min egen plass i verden. Jeg ble født som statist i selvbildet til voksne – slik de hadde vært født som statister, bærere av en giftig arv som strekker seg bakover, slektsledd etter slektsledd.

Ingen hadde vært selvstendige individer i familiene der vi vokste opp.

”Så lykkelig ser hun ut hele tiden”, skrev mor bakpå bildet jeg la ut øverst.

Og ja, det stemmer nok, min statistrolle i familien var å være lykkelig.

”Ikke bit negler!” sa mor strengt noen år senere. ”Det er bare ulykkelige barn som biter negler!”.

Jeg sluttet å bite negler og bet hardt i tommelen i stedet, om kvelden, når jeg skulle sove og tårene sprengte på. Jeg kunne ikke gråte, for det er bare ulykkelige barn som gråter.

Da jeg var åtte, hadde jeg flyttet fra USA til Norge til India til Norge til India, og hver gang vi flyttet, mistet jeg mennesker som jeg følte meg trygg sammen med og var glad i. Sorg var en del av permafrosten i livet mitt, og jeg tiner på den fremdeles.

Da jeg var sju, begynte jeg på en todelt grendeskole utenfor Mandal.

Da jeg var åtte og et halvt, gikk jeg på en britisk pensjonatskole med 700 gutter i India, der far var lærer, en skole som ikke var ulik Galtvort i Harry Potter-filmene.

darjeeling_from_above_st-_paul27s_school

I mellomtiden hadde jeg gått på to andre skoler også … så det ble fire nye skoler på 18 måneder.

Skolebytter skjedde i en tåke av irriterte lærere. Jeg visste ikke ting de forventet at jeg skulle vite, jeg visste ting de ikke visste, og begge deler var like feil.

Etter noen uker greide jeg å tilpasse meg, men lykkefasaden var under hardt press den første tiden, og det var viktig å opprettholde den for å bli ikke-mobbet av medelever.

Ikke-mobbet, ja. Jeg var under konstant mobbepress, og jeg måtte ikke-reagere hele tiden. Og det var jeg jo vant til – lykkefasaden kom godt med i skoleårene, det skal den ha.

I min første uke på den nye skolen åpnet mr Bannerjee en plass til meg i verden. Tegnesalen var hans domene, og i min første tegnetime var oppgaven å lage et mønster.

drodle

Jeg tegnet min vanlige drodlerekke med stiliserte blomster.

Mr Bannerjee gikk rundt og fulgte med, og da han kom til meg, sa han: ”Dette vitner om en sikker farge- og rytmesans. Vil du gjøre meg en tjeneste? Kunne du tenke deg å lage en frise med slike blomster, som jeg kan henge oppunder taket?”

Gjett om jeg kunne! Jeg fikk en stor bunke med tykt svart papir … og krukker med luksuriøse plakatfarger … og satte i gang med å male blomster til en frise – en blomst per ark, som skulle henges på veggen, oppunder taket rundt hele rommet.

Jeg malte langsomt for å trekke ut tiden, for å kunne sitte helt i fred, på plass i min verden. Her var jeg anerkjent, jeg var trygg, jeg kunne løsne litt på lykkefasaden … og puste.

Hadde jeg en sikker fargesans? Det vet jeg ikke. Jeg vet at mr Bannerjee og andre voksne ga meg en grunnmur av viten om hva trygghet er, hva tillit er, hva det betyr å bli sett og hørt og ha en plass i verden.

De har vært med som en trygg støtte – i en livslang prosess med å frigjøre meg fra statistroller i andres selvbilder, frigjøre meg fra senvirkninger etter vedvarende stress og overgrep i oppveksten.

På dette stedet ble jeg også kjent med en katolsk prest som jeg trodde var en voksenvenn, som var kjent for sin store godhet … og som etter noen år gjorde meg til statist i sine seksuelle fantasier.

Det er en historie som heter «Jo sterkere lys, desto mørkere skygge». I ettertid ser jeg tydelig hvordan hans oppførsel skilte seg fra de ekte voksenvennenes, og det er også en annen historie.

Denne historien fortsetter med en viktig erkjennelse:

Vi kan bare hjelpe andre

så langt som vi har hjulpet oss selv.

I ukene det har tatt meg å skrive dette, har jeg husket voksenvenner med sorg og glede, husket kontakten med dem, lett etter noe de hadde felles, lurt på hvorfor og hvordan de så meg og møtte meg der jeg var …

… og når jeg ser tilbake i lys av egne voksenerfaringer, tenker jeg at de hadde kontakt med det sårbare i seg, det avmektige, og derfor kunne et avmektig og såret barn føle ro og tillit sammen med dem.

Jenta jeg var den gangen, ble bare forvirret når voksne snakket om kjærlighet og godhet og vennlighet. Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til henne og si at forvirringen var helt naturlig – hun følte seg ikke elsket fordi hun var statist i selvbildet til mange av disse som snakket så mye om kjærlighet og godhet og vennlighet. Kjærlighet, godhet og vennlighet er ikke ord, de er handlinger.

DEN SOM DELER VERDEN INN

I ”OSS” OG ”DEM”,

BLIR AUTOMATISK EN AV DEM *

Det viste voksenvennene meg. De står taust og støttende inni meg når jeg leser om sårbare og robuste barn, om friske og psykisk syke, om alle de andre inndelingene i samfunnet.

Og jeg tenker at de kanskje hadde likt studien som jeg lenker til nederst, der 17 000 mennesker svarte på 10 spørsmål om vonde og vanskelige barndomsopplevelser.

Jeg har oversatt spørsmålene til norsk, og hvis dere ser på dem, finner dere kanskje et lys inn til egne skygger som kan sperre for evnen til å se barn som har det vondt, sperre for evnen til å vite og vise at …

DET FINS IKKE NOE ”OSS OG DEM”

DET FINS BARE OSS

Bildet av skolen: By University of Houston Digital Library (http://digital.lib.uh.edu/u?/p15195coll29,164) [Public domain], via Wikimedia Commons
* David Gerrold, fra «The Quotebook of Lazarus Long»
Lenke til studien jeg nevnte:
https://eventyrene.com/2016/10/02/ti-sporsmal-om-barndommen/