OM Å VÆRE INGENTING

Om å være ingenting


REDIGERT 21.05.2018



BARN SOM ER UTSATT FOR SEKSUELLE OVERGREP

BLIR FORRÅDT TO GANGER: FØRST AV OVERGRIPEREN,
DERETTER AV VANLIGE, SKIKKELIGE MENNESKER 
SOM DEG,
SOM IKKE VIL SE DET FØRSTE FORRÆDERIET.



Dette var skrevet for 30 år siden. 
Jeg var gjennom det da jeg skrev om det, 
og nå er det lagret som «livserfaring».
En erfaring jeg legger ut i dag fordi 
det offentlige rom inneholder lite informasjon 
om ikke-penetrerende seksuelle overgrep 
fra omsorgspersoner. 


Skrevet 22.12.88

Som barn visste jeg at jeg var syndig, ond, råtten. Jeg gjemte på denne hemmeligheten i nesten tjue år av mitt voksne liv, til og med for meg selv, og depresjonene som var en følge av dette, understreket bare hvor mislykket jeg var. Jeg brøt aldri sammen, men jeg levde i stadig frykt for å miste kontrollen. Bli gal.

Jeg giftet meg for 17 år siden og fikk snart en sønn og en datter. Jeg følte at jeg burde være lykkelig og tilfreds, men greide det ikke. Dette styrket følelsen av verdiløshet. Jeg ville være en god mor, gi barna kjærlighet og trygghet. I stedet var jeg skuespiller, regissør og aggressiv kritiker i et drama der jeg alltid måtte være fullkommen og alltid var dømt til å mislykkes.

Jeg var, bokstavelig talt, ”ute av meg”.

I en terapitime i syttiårene en gang, begynte jeg plutselig å gråte fordi jeg aldri greide å få overdelene og buksene til ungens pysjer rene samtidig, så de kunne ha på seg et helt sett. For meg var dette bare ett av mange bevis på hvor mislykket jeg var. Terapeuten lo, i stedet for å gi meg plass til å se på misforholdet mellom reaksjonen min og det som utløste den.

Senere sa han: ”Kvinnesakskvinnene har hjernevasket deg til å tro at det ikke er fint nok å være husmor.” Da sluttet jeg hos ham og fikk meg jobb.

Når jeg ser tilbake, skjønner jeg at PROBLEMET var i prioriteringene mine. Alt var viktig, unntatt meg. Jeg ble utslitt av å spille en rolle, prøve å gjøre de riktige tingene i stedet for å leve et liv, og jeg slepte meg gjennom dagene, helt til mannen min kom hjem så jeg slapp å forholde meg til ungene en stund. Trass i depresjoner og søvnløshet, var jeg flink til å ta meg sammen. Altfor flink. Så flink at neste gang jeg ba om hjelp, fikk jeg vite at jeg umulig kunne ha så store problemer som jeg sa, ”for du greier deg så godt og barna dine er så tillitsfulle og harmoniske”.

Det understreket bare noe det plagede barnet i meg visste: Jeg fortjente ikke hjelp. Det er vondt å være ingenting, men jeg kunne ikke forestille meg noe annet. Jeg var frosset fast i dette mønsteret, torturert av en uholdbar hemmelighet, uten at jeg kunne kjenne etter hvor vondt det var. 
«Jo sterkere lys, desto mørkere skygge.» 
Torturisten min var prest og lærer, og han ble omtalt som en levende helgen. Jeg ble kjent med ham da jeg var sju, hadde flyttet for ofte og var sjalu på den søte lillesøsteren min.  Onkel Prest besøkte oss ofte, fortalte eventyr, var glad i oss. Og han var mest glad i meg. Jeg solte meg i oppmerksomheten hans og var intenst glad i ”yndlingsonkelen” min.

Foreldrene mine var også glad i ham, og de hadde så stor respekt for ham at de gikk over til hans tro. Hvilken er likegyldig. Overgripere finnes overalt, og de fleste er usynlige.

Da vi flyttet igjen, sendte Onkel Prest små gaver til oss, og han skrev at han elsket meg og savnet meg. Så, en gang han var på besøk, våknet jeg av at han lå i sengen min.

Hvorfor skrek jeg ikke? Søsteren min var på samme rom, foreldrene mine lå like i nærheten. Jeg var svært religiøs på den tiden, og en prest, MIN prest, som jeg elsket mer enn jeg elsket min far, lå oppå meg i sengen min.

Jeg sparket ham ut uten å si noe. Det falt meg ikke inn å si dette til noen. Allerede da var det blitt til MIN hemmelighet.

Jeg mistet meg selv den dagen. Jeg kan ikke beskrive hva jeg følte, hvordan jeg reagerte, for jeg reagerte ikke i det hele tatt. Følelsene ble lammet.

Det fortsatte slik i mange år. Jeg lærte å lyve, gjemte smertene langt inni meg, spilte rollen som ”normal” så andre ikke skulle se hvor ekkel jeg var.

Jeg prøvde å unngå å være alene med Onkel Prest når han var på besøk, men det var ikke lås på soveromsdøren min. Brevene hans forfulgte meg. Hvorfor hadde jeg forandret meg? Gud hadde gitt oss en evig kjærlighet var så sterk og ren av alt vi gjorde sammen var riktig. Hvorfor elsket jeg ham ikke lenger? Hvorfor nektet jeg å fullbyrde den kjærligheten som Gud hadde gitt oss? 

Jeg har skammet meg veldig over at jeg tok imot brevene og gavene hans, over at jeg ikke avviste ham helt, over at jeg bare svarte «jeg er glad i deg, men ikke på den måten».  Bare nylig har jeg skjønt at barn er flinke til å overleve. Hvis de ikke får det de trenger, lærer de å trenge det de kan få. Og barn har lett for å tro at det er deres skyld hvis en de trenger og er glad i gjør dem noe vondt; de er eksperter i å beskytte voksne. ”For å greie å elske pappa, måtte jeg hate meg selv”, sa en incestutsatt kvinne. Det er valget vi står overfor som barn.

Hvor skulle jeg forresten finne ordene jeg kunne fortelle noen med? Ingen snakket om seksuelle overgrep fra tillitspersoner. Jeg hadde fått beskjed om å være forsiktig med fremmede, men ingen snakket om sex heller. Og dette var jo min elskede Onkel Prest, ikke en fremmed.

I 1982 sa søsteren min at Onkel Prest hadde krenket henne også. Da først ble jeg sint. I livsmanuset til Onkel Prest hadde jeg forført ham, og innerst inne trodde jeg på det. Men jeg visste at det hadde i hvert fall ikke søsteren min gjort!

Vi sa det til foreldrene våre, som trodde oss, og vi bestemte oss for at vi ikke skulle gjøre noe mer med det. Han var syk, stakkar, sa vi til hverandre. Vi hadde avvist ham det meste av tiden, sa vi. Vi var ferdige med det for lengst. Ingen vits i å rippe opp i det.

Jeg hadde begynt å jobbe, og den spede selvtilliten jeg fikk av det, gjorde meg bare enda mer deprimert. Det oppsto en dyp og skremmende kløft mellom barnet i meg, som var ingenting, og den voksne som begynte å lure på om hun kanskje kunne være noe.

Jeg prøvde å få terapi igjen. 

Av gammel vane tok jeg på meg skylden for at jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte. 

Jeg vet ikke hva jeg vil, tenkte jeg. 

Jeg er ikke flink nok til å forklare.

Og da jeg omsider ba om hjelp, gjenspeilet Helsevesenets atferdsmønster det jeg hadde vokst opp med. 


Lenke til det første innlegget: 
Jeg vet ikke hvorfor, men det kommer ikke opp i søk. 




Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s