Kjære Hank

Jeg skriver gjennom tårer etter å ha lest dette: 

FRA EN FAR TIL EN FAR

Kjære Hank, hvert ord i dette innlegget treffer meg. Som disse:

Silje ble ikke frisk. Hun ble bare sykere og sykere. Forvirret og neddopet. Sviktet og forsømt. Hun fikk forlate avdelingen på det psykiatriske anlegget som holdt henne, og hun gikk ned til sentrum. På et hotell i byen tok hun livet av seg.

Jeg så deg fortelle dette til en nyhetsreporter på TV2. Det var jo akkurat det jeg hadde advart mot. Det jeg fikk sånn bråk for å si høyt. Jeg så endelig en far som turte å si det høyt i landet vårt: «Psykiatriens pillecocktailer og liksomvitenskap drepte datteren min». Jeg ringte til denne journalisten som hadde laget saken om deg og Silje. Hun var rystet over alt hun hadde oppdaget i psykiatrien. Dette ville hun grave dypere i. Dette var en nasjonal skandale sa hun. Med forgreninger som strakk seg langt ut over landegrensene, og helt til topps. Helt til legemiddelprodusentene. Til Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Regjeringen og FN. Ingen hadde rene hender her, sa hun. Så fikk jeg nummeret ditt. Det er rart med det Espen, er det ikke? Hvordan disse journalistene som oppdager at det vi forsøker å fortelle folk, er sant, plutselig blir borte etter et par uker. De er så ivrige. De har oppdaget en av historiens største helseskandaler i den vestlige verden forteller de. Så, plutselig tar de ikke telefonen når du ringer. Plutselig blir det taust. De stoppes av sine sjefer. Redaksjonene tør ikke gå lengre enn å skrive litt om deg. Du fikk en stemme, men du ble ikke hørt. Jeg fortalte deg at det kom til å bli sånn Espen. De blir borte, en etter en av disse helseskribentene. Noen uker senere skriver de inngående artikler om elektrosjokkets forteffelighet, gjør dybdeintervjuer med folk som har får nye diagnoser som vi ikke visste fantes for noen år siden. Eksperten på diagnosen forteller om de fantastiske resulatene de har hatt med den og den pillen. Når du ringer for å høre hvordan det går med din sak, og den skandalen de holdt på å rulle opp, er det taust. Bare den evige lyden av en telefon som ikke blir tatt: «tuuuuut-tuuuut-tuuuuut»

Jeg deler ikke din tro, men vi deler en kamp, foreldrene til Silje og du og jeg og mange andre, på mange forskjellige måter, fra mange forskjellige utgangspunkt og trossystemer. 

Jeg bedriver nanoaktivisme ved hjelp av blogging, dere er svært synlige i mediene, men jeg tror vi har et felles mål: 

Å utfordre «ikke mitt problem-feltet» …



… og løfte individuell kunnskap ut i det offentlige rom, slik at det blir en del av samfunnets kollektive kunnskap,  som jeg skriver om her: 

Mental help 11: INTO SHAMELESS MUTUAL KNOWLEDGE

På noen områder står mennesker som dere,  mennesker jeg aldri har truffet, meg nærmere enn de jeg omgås hver dag. Takk for at dere kjemper. Takk for at dere er synlige i det offentlige rom. 

Hilsen Ingrid, som også ser fram til å kjøpe «Helvetes God Grillmat». 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s