Gamle innlegg om katolske overgrep

Jeg har skrevet til kontaktpersonene i fagetisk råd,
 lastet ned beredskapsplanen og skrevet ut brosjyren på infosiden.
Planen skal leses og kommenteres når jeg har tid.

14.02: Her er svaret fra fagetisk råd:

Kjære Ingrid Johanne Vaalund. 
Undertegnede er ny som medlem og leder av Fagetisk Råd. Din henvendelse til kontaktperson Erik Ruud er videresendt fra ham til meg. Den har ført til at jeg har sett nærmere på din og din søsters sak. 
Jeg kan forsikre dere om at begge finnes på listen over ofre som har meldt inn overgrep i 2010, henholdsvis nr. 8(Kari-Anne Pedersen) og nr. 9(Ingrid Johanne Vaalund). Den anmeldte er en navngitt, avdød jesuitt. 
Håper denne bekreftelsen er tilfredsstillende. 
Med vennlig hilsen
Georg Fredrik Rieber-Mohn

Og ja, det var svært tilfredsstillende å få konstatert at søster og jeg var henholdsvis nr 8 og 9 på statistikken. Jeg har nå spurt hvor mange det er som har meldt inn overgrep i Norge.

***

Jeg legger ut en samling med gamle innlegg her, i forbindelse med Hilde Harbos kommentar om «Vatikanets arroganse» i Aftenposten i dag.

Hun skriver: «Gjennom to tiår er omfattende overgrep avslørt i den katolske kirke. Men tilsløringen og bagatelliseringen fortsetter.» 
Sist jeg hørte biskop Bernt Eidsvig uttale seg om dette, var ikke min søster og jeg kommet med i statistikken over personer som hadde vært utsatt for katolske presteovergrep i barndommen, selv om det er ca. 25 år siden far varslet om overgrepene i et møte i Oslo Bispedømmeråd – og anbefalte tiltak for å hindre slike overgrep mot barn i framtiden. 
Dette forslaget fins ikke i møtereferater fra den tiden, og da har jeg et valg: Skal jeg tro på far, som straks støttet døtrene sine da han fikk vite hva en prest og nær venn hadde gjort, eller skal jeg tro at Den katolske kirkens møtereferering er korrekt?
Det katolske stoffet i bloggene mine er svært uorganisert, for jeg har vært nødt til å konsentrere meg om psykiatriske overgrep. Men problemene jeg møter i kontakt med katolske geistlige likner svært på de jeg har erfart i psykiatrien, og ett av dem er parallelmonologer som de jeg beskriver her:

Dialog er ikke mulig i kontakt med mennesker bruker denne teknikken, men jeg har tenkt å ta kontakt med Katolsk akademi en gang i framtiden og tilby dem et foredrag: «Når Guds solskinnsbarn blir kirkelig sexobjekt i smug.»

Først lenker jeg til til … 

Korrespondanse med Den katolske kirkens etiske råd

Så har jeg limt inn noen innlegg fra tiden da «We are the whole elephant» var tospråklig:

Tuesday, 8 February 2011

DEN KATOLSKE KIRKEN I NORGE

Redigert 31.10.11

20.04.2010

«Barn som er utsatt for seksuelle overgrep, blir forrådt to ganger. Først av overgriperen, så av vanlige, skikkelige mennesker som deg, som ikke vil se det første forræderiet.»

Dette var innledningen til en artikkel om Støttesenter mot Incest som jeg skrev på bestilling for et tidsskrift i 1988. Og det er dessverre like relevant i dag. 

Mange katolikker er svært klare på at det er nødvendig med en grundig utlufting i Kirken. Men for noen dager siden viste Biskop Bernt Eidsvig i «Viggo på lørdag» at han ikke aner hvordan Kirkens menn skader barn. Og siden han først ble katolikk som voksen, vet han heller ikke noe om hvordan «en god katolsk oppdragelse» kan skade barn.

Og i Byavisa i dag leser jeg at «Birgitta-søstrene på Tiller mener at Georg Müller er tilgitt av Gud, og at ingen har rett til å trampe ned et menneske slik de mener Müller er blitt.»

– Det har vært for mye omtale om denne saken. Ingen har rett til å dømme verken Müller eller andre på den måten som her er gjort. Man skal ikke trampe ned mennesker på denne måten selv om de har gjort sine feil, sier nonnen når Byavisa tar kontakt for å høre hvordan de ser på Müller-saken fra sitt ståsted. 

– Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt, sier nonnen som understreker at hun ikke kjenner Müller personlig. Birgitta-søstrene-på Tiller er en del av det katolske miljøet i Trondheim. Ifølge Uke-Adressa sist lørdag, har kontakten mellom Müller og Birgitta-søstrene i Roma vært tett og nær i mange år. Det var også der Müller skjulte seg da norsk presse lette etter ham i forbindelse med overgreps-saken. 

– Vi har ikke kunnet åpne avisene den siste tiden uten at det har stått noe om dette. Sakene som har stått er bare dumme. Jeg ønsker ikke å lese om slike ting, sier nonnen som ønsker å være anonym. 

Hun mener at samfunnet heller bør ta hånd om Müller, og viser til at alle gjør gode og onde ting her i livet.

– Alle kan be om forlatelse for det vonde vi gjør, sier nonnen. 

Byavisa har også i ettertid vært i kontakt med Birgitta-kloseret ( bildet) og lagt frem et ønske om å få komme på besøk for å få utdypet saken. 

– Vi har ikke tid til å ta imot dere. Det jeg sa til deg sist, får holde, sier nonnen.

***

I 1988 fortalte jeg om seksuelle overgrep fra en prest, (bl.a. i VG og i Varden) for å spre informasjon om Støttesenter mot Incest og det viktige arbeidet som ble gjort der.

Da var jeg nøye med å ikke si hvilket kirkesamfunn det dreide seg om; jeg mente at det var feil å dømme institusjonen for det enkeltindivider gjorde.

Nå dømmer jeg Den katolske kirken slik jeg dømmer alle andre institusjoner – etter sin evne til å gi de som har makt innen institusjonen ansvar for sine handlinger ovenfor de maktesløse.

Jeg er fremdeles sjokkert over at denne nonnen ikke innser at hun dømmer og tramper ned et barn når hun forsvarer en av Kirkens mektigste menn: «Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt, sier nonnen».

Hva skulle gutten ha gjort? Revet seg løs og løpt sin vei? Fra en biskop?

Hva ville nonnen ha sagt til meg om jeg hadde kommet til henne og bedt om hjelp til å sette grenser overfor en prest da jeg var 15?

Og hva ville biskop Eidsvig eller Kirkens fagetiske råd sagt om jeg hadde kommet til dem og bedt om hjelp?

Jeg tok faktisk kontakt med Fagetisk råd for noen dager siden – 45 år etter den første gangen jeg sparket en jesuittprest ut av sengen min – fordi jeg ville «inn som et tall i Kirkens statistikk.»

(Korrespondansen er gjengitt i  lenken øverst på siden.)


Ansiktene til de katolske geistlige som uttaler seg i mediene nå for tiden gjenspeiler den tafattheten og forvirringen man kan se hos familiene til barn som har sagt fra om overgrep. Vatikanets versjoner av ‘dette er pinlig’, pavens oppfordring til ikke å «dømme eller fordømme», pater Arne Marco Kirseboms kvernsteiner og «lokket til fall» og og biskop Eidsvigs slappe forsikring om at «Disse uverdige tingene skal ikke skje» er ikke uvanlige slike situasjoner.

Langslets forsvar av pater Pollestad og nonnens forsvar av Müller er også helt normale reaksjoner fra mennesker som kjenner en som har forgrepet seg. Men det er fullt mulig å være et hyggelig menneske og en god venn og samtidig krenke en annens grenser og integritet.

Når en som skader barn ikke blir gjort ansvarlig for sine handlinger, er det offeret som blir dømt, og Den katolske kirken har gjennom tidene dømt mange barn til usynlighet, taushet og skyld.

Å henvise ofre til påtalemyndighetene fanger bare opp overgrep som lar seg bevise i rettssystemet. Det griper ikke tak i maktmisbruket innen Kirken, der fortrengning, fortielse, tabuer, distansering, usynliggjøring og ikke-ansvar danner grobunn for overgrep.

Dette skrev jeg i 1988:

«Vi er snille, og snille mennesker gjør ikke slemme ting, derfor kan ikke en av oss ha gjort dette, og om det ble gjort, var utøveren syk og offeret må tilgi og glemme så vi slipper å tenke mer på det. Og selv om vi ikke sier det høyt, vet vi innerst inne at problemet ikke er oss, men de som sier at dette er et problem.»

I 2010 leser jeg:

«Vi har ikke kunnet åpne avisene den siste tiden uten at det har stått noe om dette. Sakene som har stått er bare dumme. Jeg ønsker ikke å lese om slike ting,» sier nonnen som ønsker å være anonym. Hun mener at samfunnet heller bør ta hånd om Müller, og viser til at alle gjør gode og onde ting her i livet.»

Men overgrep skader integriteten, og vi blir ikke kvitt integritetsskader ved å prøve å forstå og tilgi og legge dem bak oss.

Integriteten er vår psykiske hud. Når mennesker fortrenger eller bagatelliserer sin egen barndoms integritetsskader, utvikler de en psykisk rustning i stedet. De merker ikke når integriteten blir skadet, de merker ikke at de skader andres integritet, og de blir blinde for integritetsskader i omgivelsene.

Og det mener jeg er hovedgreia i omtalene av «skandalene» i Den katolske kirken: Jeg ser liten forståelse for at det handler om at prester skader barn.

Det følger et tredelt ansvar med overgrep mot barn, uansett hvor og hvordan de blir begått.

Ofrene har ansvar for å se og reparere sin skadde integritet – blant annet ved å gi ansvar for skadene til de som har påført dem, og selv ta ansvar for sine egne handlinger.

Overgripere har alltid ansvar for det de gjør, og kan hjelpe ofrene ved å ta dette ansvaret. Og ved å se at de har gitt videre en smerte de selv ble påført som barn, kan de kanskje tilgi seg selv … det er i hvert fall ikke ofrenes ansvar å tilgi.

Den katolske kirken har – i likhet med alle andre miljøer og individer i verden – ansvar for å helbrede denne sykdommen i samfunnet. Overgripere begår en forbrytelse, men det gjør samfunnet også. Samfunnets forbrytelse er å tvinge barn til å bære tabuens byrde alene, ved å bortforklare overgrep, gjøre dem usynlige.

Jeg etterlyser solidaritet når det gjelder overgrep. For mange år siden var jeg med som støtte i en incest-rettssak der en dyktig forsvarer greide å overbevise juryen om at snille, normale fedre ikke kunne begå en så ond, umenneskelig og sjelden forbrytelse. Under en pause gråt en mann på skulderen min fordi det hadde gått opp for ham at overgrepene han hørte om i rettssalen var beslektet med hans barndoms små ydmykelser – som å bli tvunget til å gå med genser når mor frøs.

Han hadde innsett noe som de fleste i rettssalen var blinde for: Overgrep er å miste retten til å si nei – og det er noe vi alle har erfart, i større og mindre grad. Og når vi sier «det jeg opplevde var så lite at det ikke betyr noe», stenger vi av for empati, vi distanserer oss fra grovere overgrep og skaper et tabufelt omkring dem. De blir usynlige.

Jeg er en av de mange som Den katolske kirken har forgrepet seg på – jeg gir selve institusjonen ansvaret for at overgrep kunne skje i det skjulte, og for at det var umulig for meg å be om hjelp.

Jeg ble født i Santalmisjonen og ble med foreldrene mine inn i Den katolske kirke da jeg var åtte. Da jeg var 30, i 1979, fortalte jeg den daværende sognepresten i Porsgrunn om presteovergrep, og han oppfordret meg til å være takknemlig for at «erfaringene» mine hadde gjort meg til et klokt og varmt menneske. Da jeg ble ateist beklaget han at jeg «mistet troen», som om den var en vott som hadde falt ut av lommen min.

Senere, etter at søsteren min og jeg sa fra hjemme, fikk vi full støtte fra far, trass i at overgriperen var en god venn av familien. På 50-tallet hadde far reist rundt i Norge på foredragsturneer for Santalmisjonen, og i en liten menighet på Vestlandet fikk han høre om overgrep og ble spurt til råds. Han hadde ikke visst hva han skulle si, og ikke gjort noe for at ofrene skulle beskyttes, og nå tok han ansvar for det.

Han tok også ansvar for at han ikke hadde merket hva som skjedde oss.

Far var svært aktiv i den katolske menigheten han tilhørte, likevel ble han ikke hørt da han tok opp overgrepene på et møte i Oslo bispedømme og foreslo forebyggende tiltak.

Men han gjorde sitt på skolen der han jobbet: I et allmøte fortalte han elevene om det som hadde skjedd, om sin egen blindhet, og om at overgrep ikke var barnas skyld. Og han tilbød seg å lytte og gjøre det han kunne for å hjelpe hvis noen ville snakke med ham. Og det var det noen som gjorde.

Jeg er stolt av ham.

Og jeg vemmes over Den katolske kirkens usynliggjøring.

Saturday, 12 February 2011

Jeg foretrekker å la tvilen komme folk til gode …

Så jeg velger å tro at dette er et tilfeldig sammentreff:
Tirsdag 8. februar 2011 publiserte jeg:
DEN KATOLSKE KIRKEN I NORGE på den splitter nye bloggen min.
  
To dager senere fikk jeg en epost fra en representant for Den katolske kirkens fagetiske råd:
På Thu, 10 Feb 2011 15:06:30 +0100, skrev Arne Marco Kirsebom :

> Kjære Ingrid Anonym,
>
> jeg legger ved en tekst vi nå har fått tilsendt fra jesuittordenen om p. [forfølgerprest].

>  Som du ser døde han for 20 år siden.
>
> Er det noe Fagetisk råd kan gjøre videre med saken, ønsker du en
> beklagelse fra Kirkens side over det som skjedde?
>
> Med vennlig hilsen
> P. Arne Marco Kirsebom
>
> *
> *
> *Sogneprest*
> St. Olav domkirke menighet
> Akersveien 12
> N-0177 Oslo
> Tel.: [xx xx xx xx]
>
> *Storprior* OESSH Norge
>
> *Superior* SSCC Norge
Her er den vedlagte teksten:
This is Fr. Ignacio Echarte, S.I.
Secretary of the Society of Jesus
I reply to your request, which we have received through our webpage, about Fr. [Stalker Jesuit].
Fr. [Stalker Jesuit] was born in DinaporeIndia, on the 17.10.1910
Joined the Society on the 05.02.1931
He was ordained on the 21.11.1943
He made his last vows on the 15.08.1946
He died on the 23.01.1991, in PickeringOntarioCanada
Sincerely yours,
Ignacio Echarte S.J.
Segretario S.J.
secretarius-sj@sjcuria.org
tf. (+39) [XX XX XX XX]
Jeg fikk informasjon jeg ikke hadde bedt om og ikke trengte. Jeg visste allerede at p. Forfølgerprest hadde vært født og var død.  
Eposten jeg skrev  15. Apr 2010,  som står i blogginnlegget om Kirken i Norge, ble ikke besvart.
Spørsmålet mitt, om fortolkninger av begrepet ”lokket til fall”, ble ikke besvart.
Søsteren min og jeg har heller ikke fått respons på vårt tilbud om å møte Kirkens Fagetiske råd for å bidra med våre erfaringer og kunnskaper om overgrep.
Fagetisk råd har heller ikke tatt kontakt med Støttesenter mot Incest, slik søsteren min og jeg foreslo i april i fjor. 
Og nå kom plutselig denne eposten fra pater Arne Marco, *Sogneprest*, *Storprior* OESSH Norge og *Superior* SSCC Norge, der han skriver: ”Er det noe Fagetisk råd kan gjøre videre med saken, ønsker du en beklagelse fra Kirkens side over det som skjedde?”
Jeg har ikke svart ennå, dette trenger jeg tid på å fordøye. Men vemmelsen og kvalmen stiger i meg når jeg leser  ”ønsker du en beklagelse fra Kirkens side over det som skjedde?”
Er det bare jeg som får assosiasjoner til diskusjoner der andre syns vi er helt urimelige? Der folk sier ting som: Hva forventer du egentlig av meg? Vil du at jeg skal be om unnskyldning, eller?
Og jeg tenker som så: Usynliggjøring er et svært enkelt og effektivt virkemiddel i et kirkesamfunn og andre lukkede miljøer, og blogging er kanskje et effektivt botemiddel, for da kan vi flytte usynliggjøringen ut i det offentlige rom.
Heretter kommer all videre korrespondanse med Den katolske kirken rett ut på denne bloggen. 

Friday, 21 October 2011

Faktafeil i biskopens foredrag ///rettelse

27.10.11:
Det var avklarende å få presisert i biskopens respons i Klassekampen at: ”Møtet dreide seg om overgrepssaker i Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift.” Det blir noe helt annet enn den opprinnelige ordlyden: «En gjennomgang, oppsummering og analyse av overgrepssakene i Den katolske kirke.»

Her er en lenke til katolsk.nos omtale av gjennomgangen av overgrepssakene

Fra: «Ingrid Johanne Vaalund»
Til: webred@katolsk.no
Emne: Faktafeil i biskopens foredrag
Dato: Fri, 21 Oct 2011
Det er noen faktafeil i biskopens gjennomgang av overgrepssakene som jeg ber katolsk.no om å korrigere.
I foredraget på
skrev biskopen:
«I denne tid var det flere som tok kontakt med oss, og fortalte om overgrep. Noen hadde vært utsatt for dette som barn, andre som voksne. Fagetisk råd forsøkte å følge opp alle. Noen bad om hjelp til å få behandling, andre ønsket en skriftlig stillingtagen fra min side. Behovet for å bli trodd var felles for dem alle, likeledes ønsket om å forbli anonyme.»
Dette er ukorrekt hvis «alle» også inkluderer min søster, Kari-Anne Pedersen og meg.
Fagetisk råds såkalte forsøk på oppfølging av Kari-Anne og meg er dokumentert i «Korrespondanse med Den katolske kirkens etiske råd»
Verken Kari-Anne eller jeg har bedt om hjelp til å få behandling, og vi har ikke ønsket noen skriftlig stillingtagen. Det som er viktig for oss, er å formidle våre svært dyrekjøpte erfaringer om kirkeovergrep. Det tilbød vi Etisk Råd i 2010: «Ellers er ikke noe som fagetisk råd kan hjelpe oss med. Men søsteren min og jeg stiller villig opp til et møte med rådet, om det mener at våre erfaringer og synspunkter kan være til nytte.»
Jeg vet ikke hvilke «alle» biskopen snakker om, men Kari-Anne og jeg har ikke gitt uttrykk for noe behov for å bli trodd; det kommer tydelig fram i korrespondansen med Etisk råd.
Ei heller har vi ønsket å forbli anonyme – snarere tvert imot. Både Kari-Anne og jeg har skrevet kronikker i Klassekampen om dette emnet; allerede i  1988 ble jeg brettet ut på forsiden av VG som presteovergrepsoffer (scannet faksimilie kan oversendes), og i fjor ble Kari-Anne intervjuet av Klassekampen om overgrepene. Jeg finner ingen lenke til KK-intervjuet, men  …
… det ble gjengitt i NRK:
og i Dagbladet:
og i Hamar Arbeiderblad:
Jeg legger ved et åpent brev fra oss til Kirken med biskopens respons. Og gjør oppmerksom på at dette ble skrevet før jeg leste biskopens foredrag.
 Hilsen Ingrid Vaalund

Saturday, 22 October 2011

Definisjonsmakt og kirkeovergrep:

Til biskop Bernt Eidsvig Can.Reg., (Bernt.Eidsvig@katolsk.no) med kopi til Klassekampen.

Dette blir også oversatt til engelsk og sendt til

Survivors Network of those Abused by Priests  (http://www.snapnetwork.org/),

og begge språkversjonene blir lagt ut i: http://freudfri.blogspot.com/
Definisjonsmakt[i] og kirkeovergrep:[ii]
Hvor er ofrene?
Åpent brev til Den katolske kirken i Norge
v/ biskop Bernt Eidsvig
Vi er søstre, vi har begge vært utsatt for seksuelle overgrep innen Den katolske kirken, og vi har informert Den katolske kirkes etiske råd om overgrepene.
Likevel visste vi ikke at Katolsk Akademi skulle formidle ”En gjennomgang, oppsummering og analyse av overgrepssakene i Den katolske kirke”[iii]  før det sto i Klassekampen fredag 14. oktober. Det ble for kort varsel for oss; vi ønsket ikke å stille uforberedt til et slikt møte.
Nå  har vi noen spørsmål:
Blir foredragene som ble holdt 18.10 publisert på katolsk.no, slik at andre kan vurdere innholdet i ettertid? Og blir et referat av ”Diskusjon, spørsmål” også å lese på katolsk.no?
Kirken visste om oss, og ifølge Kirken er det nesten ingen i Norge som har varslet om overgrep. Hvorfor var ikke vi invitert til å delta i denne gjennomgangen, oppsummeringen og analysen av overgrepssakene i Den katolske kirke? På listen over foredragsholdere er det bare en biskop, en diakon og en journalist. Vi ser ingen representant for ofrene. Hvem eier definisjonsmakten i denne situasjonen?
Var det meningen at Kirkens overgrepsofre kunne få slippe til under ”Diskusjon, spørsmål” etter foredragene? Vi øynet ingen mulighet for å bidra med logiske innspill under slike forhold og på så kort varsel, uten å vite noe om innholdet i foredragene på forhånd.
Hvorfor fikk vi ikke respons på våre spørsmål og forslag til Kirkens fagetiske råd?
Den siste eposten fra Fagetisk råd slutter slik:
Er det noe Fagetisk råd kan gjøre videre med saken, ønsker du en beklagelse fra Kirkens side over det som skjedde?”
Her er vårt svar: Denne  formuleringen legger ansvaret over på offeret. Om en beklagelse skal ha noen verdi, må den komme uoppfordret og vise at man vet hva man har grunn til å beklage. Vi holder ikke pusten.
Kari-Anne Pedersen
og Ingrid Johanne Vaalund
Det åpne brevet ble sendt til biskopen med denne eposten:
Fra: «Ingrid Johanne Vaalund»
Til: Bernt.Eidsvig@katolsk.no, tollefm@klassekampen.no
Cc: Kari-Anne
Emne: Definisjonsmakt og kirkeovergrep
Dato: Thu, 20 Oct 2011 15:51:34 +0200

Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg


Vi legger ved vår kommentar til ”En gjennomgang, oppsummering og analyse av overgrepssakene i Den katolske kirke”, med kopi til Klassekampens kronikk- og debattredaktør. 

Og vi venter spent på Kirkens respons.

Med hilsen

Kari-Anne Pedersen og Ingrid Johanne Vaalund
Dagen etter kom dette svaret:
Kari-Anne Pedersen og Ingrid Johanne Vaalund,

Takk for at dere har sendt meg dette direkte. Jeg ser at vi har svakheter i våre rutiner, selvom jeg – neppe uventet – reserverer meg mot konklusjonene. Jeg har i løpet av det siste halvannet år ført en rekke samtaler med personer som har vært utsatt for overgrep fra katolske geistlige, og håper at det vil bli anledning til en samtale med dere. 

Vennlig hilsen,
Bernt Eidsvig.
***
Foreløpig har vi valgt å legge biskopens svar til side en stund og ta oss tid til å tenke gjennom hele denne situasjonen.

Men da jeg hadde lest biskopens foredrag, skrev jeg til katolsk.no og påpekte en del faktafeil. 


[i] ”Definisjonsmakt er makt til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten. Man vil ofte finne flere konkurrerende definisjoner på et begrep, og den som har definisjonsmakt vil som regel få gjennomslag for sin definisjon.”
[ii] Vi kaller det ”kirkeovergrep” og ikke ”presteovergrep” fordi vi mener at overgrep som er begått av en autoritetsperson i en meget autoritær, verdensomspennende institusjon har forsterket kraft til å skade
Katolsk Akademi 18. oktober om overgrepssakene i Kirken
En gjennomgang, oppsummering og analyse av overgrepssakene i Den katolske kirke.
TIRSDAG 18. OKTOBER
Kl. 18.00 – 21.00
Innledning og gjennomgang – hva skjer nå?
ved biskop Bernt Eidsvig Can.Reg.
En teologisk og diakonalt forankret vurdering av sakenes innhold og håntering.
ved studiedekan Tormod Kleven, Høyskolen Diakonova
Pressens rolle og agering. En pressefaglig vurdering.
ved redaktør Jon Magne Lund, Vårt Land.
Diskusjon, spørsmål.
Sted: Mariagården, Akersveien 16, Oslo
Påmelding på grunn av enkel servering: akademi@katolsk.no
Katolsk Akademi i Oslo katolske bispedømme ble etablert i desember 2009 og skal sette problemstillinger innen teologi, filosofi, kultur og samfunn på dagsorden. Seminarene skal være en møteplass og arena hvor meninger og tanker kan luftes og løftes frem. Fra høsten 2010 utvidet Katolsk Akademi virksomheten med retretter.
Alle seminarer og retretter finner sted i Mariagården, Akersveien 16, Oslo.
Pris: retrett kr 100,-; seminar kr 50,-
For nærmere informasjon, kontakt May-Lisbeth Myrhaug (leder).
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s