JUSTER(u)VESENET

Hvis du ble slått ned på gata, hvordan hadde du følt det om noen sa:  

– Jeg vet du har det vondt nå, men prøv å se framover. Dette er en by som skal være trygg for alle. Gå ut og ha det gøy fortsatt.»

Kjenn godt etter. Hadde du følt deg styrket i en slik situasjon? Forstått? Sett? Hjulpet?

Fra min synsvinkel er det som ble sagt utvilsomt velment, samtidig som det er svært egoistisk. Det handler ikke lenger om et medmenneske som er blitt slått ned, som har erfart på kroppen at byen kan være utrygg – og som sannsynligvis er både sårbar og såret i situasjonen og ikke finner mening i «gå ut og ha det gøy» akkurat nå.

Den snille og velmente oppfordringen forvrenger situasjonen, like plutselig som når man snur på et kaleidoskop, og plutselig handler det om en politimanns behov for 1) å forsikre at byen er trygg, og 2) si noe positivt.
Jeg har skrevet mer om dette tilfellet her:

Og nå foreslår jeg et ord som beskriver dette fenomenet: Juster-uvesenet. Behovet for å justere andres opplevelse. Svært ofte velment, men det blir ikke mindre skadelig av den grunn.
Jeg avslutter med å invitere deg med på en annen hypotetisk situasjon:

Tenk deg at du forteller meg om en gang du ble påkjørt av en drosje på Karl Johan.

Hvordan hadde du foretrukket at jeg reagerte?
Det er god plass til svar i kommentarfeltet 🙂

5 kommentarer om “JUSTER(u)VESENET

  1. Vet ikke helt hva jeg skal si eller skrive.Noen ganger er det lettere med en fysisk skade fordi den synes.Det er kanskje lettere å hjelpe,enn de med de usynlige sårene.Det skal ikke være sånn, men i vårt samfunn stemmer ikke kartet med terrenget.Jeg har sagt noen ganger at jeg skulle ønske at jeg hadde en alvorlig fysisk sykdom for da hadde noen kanskje sett meg og min smerte.

    Liker

  2. Jeg ville foretrukket at du lyttet til historien og vise at du anerkjenner at det er slik jeg opplevde påkjørselen,og følgene etterpå,som den eneste rette versjonen.Du må gjerne stille spørsmål underveis,men du må godta svarene.Du må for all del IKKE overta samtalen med noe du selv har opplevd,før jeg er ferdig med å fortelle om min opplevelse.Hvh Egil Madsen

    Liker

  3. Jeg kjenner meg svært godt igjen i ønsket om å heller ha en fysisk sykdom, og nå som jeg har slitasjeskader i knærne – noe som syns på et røntgenbilde – er det rart å merke hvor mye enklere det er. Og hvor rart det er å bli trodd på det jeg sier at jeg kan og ikke kan, tåler og ikke tåler, ønsker hjelp til og ikke trenger hjelp til. Dessverre er det også vanlig å «justere» alvorlig syke mennesker. Jeg var lenge på radiumhospitalet sammen med far før han døde, og kom der i kontakt med svært døende mennesker som var under sterkt press fra omgivelsene til å være positive. Og som hadde behov for å forberede seg på å dø.Dermed kartene kjenner jeg meg også godt igjen i: Det var svært befriende å tegne mitt eget kart av omgivelsene, i stedet for å prøve å tilpasse meg andres kart.

    Liker

  4. Egil, jeg vil bare legge til: og ikke overta situasjonen med en engstelse som tilhører deg. Ikke prøv å dytte, manipulere, true meg i en retning som du syns jeg bør ta. Innspill er fint, og når jeg ikke henger over stupet tåler jeg en real krangel, bare vi i utgangspunktet er likeverdige og målet er å støtte meg i å finne min retning.Dette minte meg om et gammelt innlegg:http://ingridvaa.blogspot.no/2012/02/nar-jeg-henger-over-en-avgrunn.html

    Liker

Legg igjen en kommentar til Ingrid Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s