Oppdatering 29.04.2012: OBJEKT OG SUBJEKT

Versjon 2 av et gammelt innlegg, 
som nå er skåret tilbake til det opprinnelige.
Jeg rotet til den første versjonen noe veldig,
og skal med tiden se nærmere på hva som skjedde


29.04.12

La meg begynne med dette:

http://ingridvaa.blogspot.com/2012/04/oppdatering-jeg-gruer-meg.html

Mageknuter på grunn av et lite poliklinisk inngrep, trodde jeg. 

Der tok jeg helt feil.

Med en gang magen min registrerte at jeg svingte bilen i retning av sykehuset og ikke skulle på legesenteret, løste knuten seg opp. 

Jeg var helt rolig mens jeg lette meg fram til rett avdeling, og jeg tror nærmest at jeg hadde hvilepuls mens en kirurg skar en centimeter hud fra hvert øyelokk og sydde sammen.  

Jeg fikk god tid til å tenke over dette mens jeg ble skåret og sydd, og kom til at forskjellen mellom trygghet/sykehus og angst/legesenter var forskjellen mellom å være subjekt og objekt.

Hver gang jeg har vært på sykehus, har det vært som støtte. Som resurs. 

Jeg var hos far på sykehus i flere uker før han døde av kreft  – fordi personalet ba meg om det.

Kroppen min husker velvilje, anerkjennelse, direkte ros for måten jeg reagerte på i en ekstrem situasjon. Jeg ble sett og hørt og kunne ta ansvar, samarbeide, være sentrert, være til stede i situasjonen. 

På grunn av denne og liknende erfaringer, vet kroppen min at på sykehus er jeg et subjekt – et selvstyrt individ. 

Og den slapper av. Er trygg. 

På legesenter husker kroppen min fire år med ”hjelp til å innse at hun kan komme til kort”. 

Uten at noen sjekket hvor langt jeg var kommet. 

Og uten at noen fortalte meg at alt jeg sa ble avvist som fantasier, følelser og paranoia. For eksempel: 

I 1989 ringte jeg til primærlegen og sa at jeg var på Lillehammer Sykehus og hadde bodd på rommet til far en stund, fordi han ble så urolig når jeg ikke var der om natten. 

Og jeg sa at personalet hadde bedt meg om å sykmelde meg så jeg kunne fortsette med å være der.  

Primærlegen hørte noe helt annet – og satte til og med anførselstegn rundt det han trodde at han hadde hørt: 

21.08.89:  Hun ringer og forteller at hennes far er alvorlig syk. Dette har satt i gang en reaksjonskjede hos henne, ”som jeg nå har bestemt meg for å prioritere og ta tid til å reagere på”. Hun ønsker derfor sykemelding i 14 dager. 

Jeg var et objekt. Et objekt for psykoterapeutiske fordommer og en borderlinediagnose. Jeg ble ikke sett, ble ikke hørt, ble ikke engang spurt om jeg kunne bevise det jeg sa. Og det hadde vært så enkelt å bevise: Jeg kunne bedt legen om å ringe til sykehuset og sjekke med personalet.

I stedet sammenliknet hjelpevesenet det jeg sa med informasjon som det trodde var «realitetene» om meg. I mer enn fire år. Til det gikk opp for meg at jeg måtte holde meg langt borte fra helsevesenet for å kunne ta ansvar for livet mitt. 

Min største feil oppi dette var å … ikke være paranoid nok. 

I ettertid ser jeg at jeg burde spurt i slutten av hvert møte med et hjelpevesen: «Hva har vi snakket om nå?»

Og begynt neste møte med å insistere på å lese journalnotatet fra forrige møte. 

Mageknuten min blir vond og hard ved tanken. Hva hadde skjedd om jeg utviste så klare symptomer på paranoia?

Nå som reaksjonene jeg måtte fryse ned for å klare hverdagen har tint, ser jeg hvor skremmende notatet fra 21.08.89 – og alle de andre andre som likner – er. 
    Det skremmer meg at både primærlegen og andre jeg måtte forholde meg til hoppet rett over til fordomsfulle feiltolkninger,  uten et eneste spørsmål, uten en eneste motforestilling.
    Det skremmer meg at slik atferd er lovlig.
    Det skremmer meg at et ønske om mekling ble avvist. At hjelpevesenet ikke har rom for dialogbasert konfliktløsning. 

Hvorfor er ikke mekling et lavterskeltilbud når kommunikasjon med yrkeshjelpere går i baklås? 

Den nye fastlegen min har lovet at han aldri skal vite noe OM meg som han ikke sier TIL meg. Hodet mitt vet det.
    Og kroppen?  Det har tatt meg fire år å tine reaksjonene mine såpass at jeg merker det kroppen formidler.  
    Et av resultatene er at mine symptomer på fibromyalgi er blitt mye svakere. 
    Et annet resultat er at kroppen min vet at jeg er hjelpeløs og forsvarsløs på legesenteret. 

Bare å skrive om dette utløser sterke angstreaksjoner. Jeg har hjerteklapp, blodtrykket har sikkert gått i været. Og hva kan jeg gjøre med det?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s