Hjelp uten vold

Recovery er tema for Amaliedagene i neste uke:

http://nfph.blogspot.no/2013/08/amaliedagene-2013.html


Som et apropos til det legger jeg inn noen sider fra en bok om recovery (gjenfinning?), og om alternativer til psykiatrisk vold i overfor mennesker i krise.


Tårene rant da jeg leste boka; den reaksjonen er aldri før blitt utløst av en bok av og for fagfolk innen psykisk helsevern. Og det var gode tårer, «hjertets tårer», tårer som slipper til når det er trygt å ha kontakt med det sårbare i meg. Slik hjelp vil jeg ha hvis jeg trenger det! 


Den fins som ebok, og kan til og med leies:


http://www.amazon.com/The-Tidal-Model-Professionals-ebook/dp/B000OT7YJM/ref=sr_1_1?s=digital-text&ie=UTF8&qid=1376750063&sr=1-1&keywords=tidal+model


Boka beskriver blant annet respekterende journalføring og tiltak ved  tvangsinnleggelse. 

Lenke til noen sider om risikovurdering her:

http://freudfri.blogspot.no/2013/08/the-tidal-model-risk-assesment.html

Historien til personen som trenger hjelp blir journalført direkte:

Det handler om å «opprettholde selvet i krise».

Samtidig legger jeg inn en lenke til en historie om hvordan selvet til en person i krise ikke ble opprettholdt:

http://skyene.blogg.no/1376743158_17082013.html



HawaiiKristin vet hva hun trenger … og får det ikke:


Jeg gråter, hyperventilerer og har vanskelig for å sitte stiv og stødig på en stol. All min kraft går til mageregionen, all min kraft går til å presse gråten ut av meg. At jeg så glir ned fra stolen, tolker de rundt som et forsøk på selvskading, et forsøk på å slå hodet mitt. Politiet som gjør alt i sin makt for at jeg skal sitte på stolen, skulle i stedet ha latt meg ligge på gulvet og gråte. Høres kanskje litt dumt ut, men det var det jeg trengte. I stedet trilles beltesenga inn på rommet.


Jeg sa til dem «Om jeg ligger i belteseng må dere ha kontinuerlig tilsyn med meg. Hvorfor ikke ha tilsyn med meg uten belter? Dere har jo en alarm. Dere kan være flere som har tilsyn med meg. Det skal ganske mye til for at jeg klarer å gjøre noe.» – «Vi er for få på jobb», var svaret fra sykepleieren.


I løpet av den første timen er det en dame i rommet. Hun er fra en annen avdeling. Jeg ser på henne og sier «Ikke gå». Jeg ber henne holde rundt meg, og hun gjør akkurat det. «Det er alt jeg trenger», sier jeg. Hun tar av meg de klissvåte sokkene. Prøver varme føttene mine som er iskalde. Men så må hun gå. Jeg ber så instendig de mannlige sykepleierne om å få henne tilbake, men hun har ikke mulighet, sier de. Så der blir jeg liggende, med utsikt til en mannlig sykepleier som sitter behagelig i sofaen utenfor, godt fordypet i en jævla bok. 


Må det være slik i Norge? I 2013?


Jeg ønsker meg et anstedig Norge. 

Et Norge med institusjoner som ikke ydmyker mennesker.


Jeg har oversatt litt fra «The Tidal Model»: 

Hva slags menneske må man være for å kunne gi hjelp som hjelper? Hvilke egenskaper kreves av en som skal være med på recovery-reisen? (…)

Hjelperen må:

tro at recovery er mulig – ellers blir ikke det første skrittet på veien til recovery tatt

være i stand til å mestre angsten som ikke er til å unngå når vi beveger oss langsomt ut på dypere vann og frykter for vår trygghet og for tryggheten til personen som vi støtter

være kreativ og rådsnar til å lete etter og prøve ut alternativer når problemer oppstår. Det er ingen perfekt måte å hjelpe på, men et uenndelig antall muligheter. «Veien» er å finne det som kan hjelpe ved å lete etter det. 



Og her er et lite utdrag om hjelp som hjelper: 




Hjemmesiden til Tidevannsmodellen er her:

http://www.tidal-model.com/



Reklamer

4 kommentarer om “Hjelp uten vold

  1. Jeg leser det du skriver her på bloggen din, og jeg havnet også inne på twitter (hvor jeg ikke er). Og der leste jeg til øyet ble stort, og min uro bekreftet, for å si det sånn. Og jeg tenker – noen av diss fagfolka kan ikke ane hvor krenkende en del behandling er. Leste det du lenket til og din kommentar:»HawaiiKristin vet hva hun trenger … og får det ikke»Ja akkurat. Det er problemet. Det er noen som har altfor liten tillit til at folk merker egne behov!Takk for at du forsetter å skrive om dette på din klare måte.

    Liker

  2. Og den samme takken går til deg, gamle ugle. Jeg har nettopp lalgt inn lenke til retraumer og varme på Twitter.Og ja, det jeg leser på Twitter- og det som skjer i diskusjoner – er helt surrealistisk, fra min synsvinkel. Jeg tar drøssevis av skjermbilder, for jeg vet av erfaring at jeg etterhvert blir sikker på at jeg husker feil, at det ikke kan være så … holder meg til «surrealistisk».Mye trenger å bli sett nærmere på, og det ligger til modning. På pluss-siden kan sies at Twitter er et enestående medium når man vil få kontakt med holdninger i storsamfunnet.

    Liker

  3. Sånn fra utsiden virker den diskusjonen nesten som min barndoms samtaler med religiøse fundamentalister. Og derfor som du sier, en studie i holdninger. Savner også en tydeligere vitenskapelig redelighet, om at man faktisk snakker ut fra noen valgte verdier og premisser. Og da ikke bare ut fra pasient / behandlerdimensjonen. Som akademiker selv med en halv doktorgrad undrer det meg.Som jeg tror jeg har skrevet her på bloggen din før, en merkelig tro på egen objektivitet som trumf for pasienters opplevelser.Ja, ja, der fikk jeg sagt noe, selv om jeg ikke er på twitter.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s