ALLTIDFEIL-LABYRINTEN

13.02: Ny versjon: 

ALLTID-FEIL LABYRINT: 

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet 

at du alltid reagerer feil,
og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.
Under slike omstendigheter 
er forvirring en naturlig respons, 
og du kan bare bli kvitt forvirringen 
ved å fjerne deg helt fra situasjonen.


Det var noe som skurret omkring «vi», og jeg takker gamle ugle og Bibbi som hjalp meg med å få tak i det. 

Jeg takker Bibbi for at hun delte dette i sin blogg: 

Og takker for kommentarer der. Dette er et perfekt eksempel på god bloggdialog, med bidrag fra flere kanter som belyser litt mer av det det gjelder. 

Alltidfeiltaktikker er mest effektive overfor en isolert «du» mot en vegg av VI, også når VI framstår som en enkeltperson med autoritet i ryggen. Dette skrev jeg i 1988, før siste prøvetime med psykiateren som borderlinet meg: 



Han fikk tårer i øynene da jeg fortalte om å være den eneste «du» i verden. Og hørte ikke at jeg avsluttet dette møtet med å si at jeg ikke ville gå i terapi hos ham, for han hadde ikke noe å gi meg som jeg trengte. Det han hørte, var: «Hun ringer og avtaler ny terapitime.» 

Jeg ser på dette, og på alle mine andre forsøk på å formidle hvordan jeg hadde det og hva jeg trengte, og sammenlikner med borderlineren helsevesenet behandlet, som projiserte, fantaserte og demonstrerte omnipotent kontroll som et forsvar mot å se nærmere på problemene sine … og fatter ikke at det er terapeutisk korrekt og lovlig å bedrive psykisk helsevern uten faktasjekking. Men det er det.


***


12.02: Gammel versjon: 

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.
Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons, 
og vi kan bare bli kvitt forvirringen 
ved å fjerne oss helt fra situasjonen.



Er det riktig å bruke «vi» her, forresten?
Relevant innlegg: 

Alltidfeil 1990:
Reklamer

12 kommentarer om “ALLTIDFEIL-LABYRINTEN

  1. Skrev en kommentar i sted som bare forsvant. Prøver å gjenkalle.Umiddelbart tenker jeg på dette du som beskrivelse av den ultimate avmakt. Og at fjerning fra situasjonen, på ulike måter, blir reaksjonen, for ikke å gå under….Om det er riktig å skrive «vi»? Her kjenner jeg at det gynger i meg. Ja, «vi» er riktig, hvis premisset er at vi som eksemplarer av arten mennesket har reaksjonmønstre, gjerne automatisk og kroppslig, som beskytter oss ved fjerning fra umulige og farlige situasjoner. Da blir det du skriver et slags kategorisk imperativ. Du bruker også ordet «naturlig» her.Nei, «vi» er ikke riktig, dersom premisset er, at vi uansett aldri snakker for andre enn oss selv.Bare noen strøtanker. Eller, det er litt filosofisk dette, for meg, det forskningen kaller grunnlagsproblemer…..

    Liker

  2. Mange takk for interessante strøtanker.Jeg ser dette mest som et redskap, en beskrivelse av en situasjon som kan gjøre det enklere å identifisere situasjonen om man kommer borti den selv. Som å beskrive/vise bilde av en blomst, for å kunne kjenne den igjen når man ser den.Og fra den synsvinkelen passer kanskje «vi»?

    Liker

  3. Ja, jeg forstår det, men det var fristende å svare på ditt spørsmål (jfr jeg er ikke alle -innlegget ditt.Tidligere var det helt umulig for meg å i det hele tatt tenke klart i disse situasjonene. Jeg fjernet meg automatisk fra kroppen, og var til stede i en slags høflig smaltalk, om du forstår. Nå håper og tror jeg at det har endret seg til mer nærvær –

    Liker

  4. Gjenkjenner så alt for godt Ingrid, og kjenner lettelse over, at du skriver disse ordene.Å fjerne seg fra situasjonen, om det gjelder terapi, blir noen ganger oppfattet som, unnfallenhet, at man unviker, noe man burde ha stått i, men hvordan stå i noe, som skaper ytterligere forvirring og økt smerte, der smerteterskelen allerede er overskredet? Jeg greier det ikke.Gamle Ugle skriver i sin kommentar, om å fjernseg fra kroppen, og være til stede i en slags høflig samlltalk, også noe jeg kjenner meg igjen i.

    Liker

  5. Ingrid, hva en terapeut hører kan være så mangt. Har et eksempel fra terapien med den psykiatriske sykepleieren jeg har skrevet om tidligere.Jeg kom for å bearbeide «å miste sin familie». Terapeuten ville kun snakke om, at jeg måtte bare komme meg forbi dette, og da var verden åpen for meg, og jeg kunne komme meg i et arbeid.Da slo «flink-pike»-syndromet mitt til, og jeg ble den føyelige. Da jeg nevnte en arbeidsplass jeg kunne tenke meg arbeidstrening på, fortalte terapeuten meg, at der var det store arbeidskonflikter. (Lite sted dette). Jeg sa ikke så mye der og da, men på neste time hadde jeg bestemt meg for, at denne arbeidsplassen var ikke et godt utgangspunkt for meg, til å arbeidstrene. Da jeg sa dette, så terapeuten på meg og sa: «Hvorfor ikke det»?Jeg husker jeg ble satt ut, og våget ikke en gang si, at denne terapeuten hadde fortalt meg om store arbeidskonflikter på dette stedet.Hva skal jeg si, annet enn at, der og da stod jeg på mitt, men terapeuten virket mer forvirret enn meg.

    Liker

  6. Selvfølgelig forstår du det – aner ikke hvor hodet mitt var da jeg svarte deg. Jeg ber om unnskyldning. Eller, for å sitere NAV: «Jeg beklager hvis du føler» at jeg undervurderte deg.I mitt siste møte der måtte jeg slåss for å være til stede i meg, og ikke spille en rolle i NAV-manuset deres. Da greide jeg å høre ordene: «Jeg beklager hvis du føler at vi har brutt forvaltningsloven» og forstå benektelsen og anklagen i denne påstanden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har mistet kontakt med meg selv i liknende situasjoner. Og egentlig ikke hørt det som ble sagt, bare budskapet som ligger bak: «Det er dine reaksjoner som er feil».

    Liker

  7. » … hvordan stå i noe, som skaper ytterligere forvirring og økt smerte, der smerteterskelen allerede er overskredet? Jeg greier det ikke.»Har du også hørt «det må bli verre før det kan bli bedre»? Det er en diger forskjell mellom smerte og forvirring man selv går inn i fordi tiden er inne, fordi man ikke kan annet. Og det er fantastisk å ha andre som er til stede i dette, når det skjer. Disse ordene gjør så godt:Jeg vil vite om du kan være til stede hos smerten,min eller din egenuten å gjøre noe for å skjule deneller blekne deneller fikse den.Noe helt annet er å bli truet eller manipulert inn i noe terapeuten mener er den rette veien. Det har vi opplevd før, og det hjelper ikke.Jeg tenker mer og mer på begrepet gjentakelsestvang når det gjelder dette: De delene av livet som vi benekter i oss selv, gir vi videre – til oss selv eller til andre.Så mange har vært nødt til å stenge av for ingen-annen-enn-meg-selv og bare være til stede i høflig smalltalk i oppveksten.Og så mye terapi er en gjentakelse av dette mønsteret. Der terapeuten distanserer seg fra sin egen avstengthet ved å lose kunden gjennom et eller annet terapeutisk oppdragelsesmønster.Og der en del kunder finner seg i å gjenta sin barnerolle overfor en terapeut som sannsynligvis er romsligere og snillere enn oppveksmiljøet.

    Liker

  8. Jeg har en mulig forklaring på dette … vet ikke om det er «sant», men det hjelper meg med å forholde meg til slike situasjoner: Når mennesker spiller en rolle, uansett hvilken, blir de litt dummere enn ellers: De tar bare til seg informasjon som passer til den rollen. Et veldig godt eksempel er all informasjonen jeg har filtrert vekk i Pollyanna-rolle.Så jeg begynner å bli stadig mer tilhenger av å ta opptak av kontakt med yrkeshjelpere.

    Liker

  9. Jeg tar imot unnskyldningen din, av respekt for deg. På egne vegne kan jeg si at jeg ikke opplevde dette som undervurdering. Derimot slår det meg nå, at jeg klarte ta vare på meg selv, i kommunikasjonen vår. Dette tror jeg for meg handler om at vi har kommunisert en god del på bloggene, og at jeg har tillit til deg.Dermed blir det lettere for meg, tenker jeg, å ta vare på meg selv. Sånn er jeg innrettet.I tillegg blir jeg minnet på hvor mye lettere det er for meg å ikke forsvinne, og å ta vare på meg selv, i skriftlig kommunikasjon, enn ansikt til ansikt. I telefonen kan jeg også være tøff som toget.Skriver dette som et innspill til kommunikasjonsordskiftet. Føyer til – jeg visste lenge ikke engang at jeg mistet kontakten med meg selv, i disse vanskelige maktrelasjonene. Så det nytter ikke alltid å bli bedt om å ta seg sammen og være til stede, av hjelpere, når man ikke vet at man har fjernet seg, fra seg selv –

    Liker

  10. Jeg ble så glad og rørt over dette: «Jeg tar imot unnskyldningen din, av respekt for deg.»Takk skal du ha.Har ingen flere ord nå … må samle meg om NAV og om å beholde meg selv i maktrelasjoner der. Utrolig nok skapte NAV-respons på min avvisning av AAP en ny forvirringsfloke.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s