1: Har du satt bjelle på dressøren din?

Det har jeg. Ikke på din dressør, da, men på min. Og bjella faller av hele tiden, og jeg må stadig huske å sette den på igjen.

Dressøren, min dressør, er en del av meg, slik din er en del av deg, og nå skal jeg snakke om min, for det er den jeg kjenner.

Dressøren i meg tror på Konvensjonell Visdom, samfunnets lager av «sånt som alle vet». Den går blindt fra floskel til floskel, i visshet om at den følger dype og evige sannheter.

Min indre dressør smiler til verden, gråter ikke over spilt melk, vet at himmelen er blå bak skyene og at det alltid er mørkest før daggry. 

Den vet så mye, denne indre dressøren min, og mye av det den vet er nyttig.

Det den ikke vet, er hva som er nyttig og hva som er skadelig hvor og når … den deler gavmildt ut Norgesplaster mot kompliserte beinbrudd og vann til druknende – og blir forvirret når mottakerne ikke setter pris på det, for «plaster og vann har jo hjulpet meg».

«Det er så lett å bruke makt til en annens beste 

og nyte den rusen det gir oss.»

Og det er et skikkelig kick å la dressøren overta styringen, kjenne den skråsikre styrken i visdomsord fra tidenes morgen og sole meg i virtuell anerkjennelse fra forforeldre som heier meg videre i min streben etter å gjøre verden til et bedre sted.
Så bjella er viktig. Det er viktig å merke når dressøren har overtatt. Viktig å vite at: 


«Gode råd, også når vi blir bedt om dem,

er for det meste arroganse

og det at vi glemmer dybden i vår egen uvitenhet.»


Viktig å vite at dressøren er dum. Vel, det er mer korrekt å si at når vi er i dressørmodus, registrerer vi bare informasjon som er relevant for dressøren.

Et eksempel på det fant jeg i gårsdagens A-Magasin, i «Glem deg selv» av Christine Koht.

Hun begynner med å beskrive vinnerbedrifter i konkurransen «Great Place to Work»:

«Blide folk. Høyt under taket. Tydelig tale og mye latter.»


«Nøkkelordet for de gode arbeidsplassene er fellesskap. De som jobber der, er stolte av hverandre og blir glade når andre får det til.»

Og så hever hun dressurpisken:

 «Antakelig bruker vi mye av statsbudsjettet på isolasjon og egoisme, to måter å kretse om seg selv på. For å være selvsentrert er ganske mye mer enn å snyte på skatten eller stjele. Aldri er man for eksempel så besatt av seg selv som når man er deprimert og har angst. Det er faktisk det som er sykdommen, å være helt innestengt i seg selv, grusomt både for den som har det sånn og for omgivelsene.»

Og litt senere: 

«Det er ikke alltid lett å bryte ut av sånt. Men verdt det. For det er rett og slett utrolig mye god økonomi og helse i å ikke være selvsentrert, men del av et fellesskap. Tenk at religion og filosofi og psykologi og sosialøkonomi er enig om en ting: Lykken er fravær av ego».

  
Jeg lar ordene til Koht tale for seg, med et spørsmål: 

Ser du som leser dette hva Koht ikke så?
Del 2, om dressøren og flokken, kommer når den er skrevet.
Begge sitatene er av Irene Clairmont

Lenke sendt til  @christinekoht 

Reklamer

19 kommentarer om “1: Har du satt bjelle på dressøren din?

  1. «Det er ikke alltid lett å bryte ut av sånt, men verdt det.»Men en depresjon er vel ikke noe man velger å bryte med?Deprimert = egoisme ? Endel mennesker tror på slikt, jeg gjør det ikke. Jeg har selv vært den deprimerte, og den pårørende til deprimert, men aldri tenkt på det slik.Må tenke litt mer på dette Ingrid, men takk for at du deler, det Koht har skrevet/sagt, og som jeg tror legger sten til byrden for en del mennesker.

    Liker

  2. Umiddelbart tenker jeg når jeg leser dette, at Koht, som alle oss andre, fanges av sine egne ord.Jeg velger å lese dette som Kohts oppfatninger og synspunkter. Og har tenkt å avvise at hennes subjektive oppfatning er sannheten for meg. Og jeg prøver å temme min indre dressør, og ikke by på alternative dressurutspill, ift andre, ikke helt enkelt. Men du satte tankekverna mi i gang Ingrid, jeg må tenke litt videre på forholdet mellom selvet og de andre…. Om relativisme og om felles referanser osv osv

    Liker

  3. Handler det virkelig om egoisme? Hvis jeg skal tenke utifra meg selv og da jeg var deprimert, så handlet det om at jeg ikke hadde OVERSKUDD til å vise like mye interesse for mennesker rundt meg som jeg vanligvis ville gjort. Det er ikke slik at jeg hadde blitt friskere om jeg bare hadde sluttet å være, for å bruke andres ord, selvsentrert. Det var slik at når jeg ble mindre deprimert, så hadde jeg også gradvis mer overskudd til andre ting og mennesker.

    Liker

  4. Svarer igjen, GU, for det forrige jeg skrev var mer høyttenking: Ja, det er fullt mulig å avvise andres subjektive oppfatning. Samtidig begynner jeg å føle trang til å gå opp på barrikadene igjen. Vi har jo hatt noen runder om indre fanatiker/dressør (det dukket opp et fint ord som jeg nå har glemt) tidligere, og jeg tror heller ikke at mot-dressur er veien å gå. Så hva da? Vise det som storsamfunnets dressørfilter sorterer ut. Det er nok av mennesker som dyrker det sunne og sterke, så jeg vil forsvare og beskytte det sårbare og det sårede i mennesker. Fremme den enkeltes rett til å være og vise ingen-annen-enn-seg-selv, også når omgivelsene ikke fikser det den enkelte bærer av sår og byrder og skader. Gjøre det til omgivelsenes og ikke den enkeltes problem.

    Liker

  5. Jeg er enig, det nytter ikke å møte det jeg i farten vil kalle ensretting med samme mynt. Da kan det nok være bedre å målbære andre verdier. For jeg oppfatter at dette handler om verdier. Og menneskesyn -I det siste har jeg tenkt en del på om tristhet, nedstemhet eller depresjon, eller hva man nå kaller det, kanskje er noe av det som tolereres minst? Eller er det bare jeg med min historie som opplever det sånn? Jeg har lagt ut noen dikt om dette i det siste og gikk noen runder med meg selv i den forbindelse.

    Liker

  6. Det kan se ut som, at tristhet, depresjon, nedstemthet ikke har særlig aksept, og godt mulig handler det om, at det trigger noe i de fleste mennesker. Noe som er vondt og vanskelig, noe man vil glemme, noe man helst ikke vil forholde seg til, og særlig ikke i ettertid, når man er over den verste bøygen.Ser enkelte skriver om, at psykisk-helse bloggere er for snille med hverandre, og er enige i et og alt. Til det vil jeg si, at jeg tror endel av oss søker gjenkjenning i noe man har vært alene om svært lenge, og det som kalles enighet, er kanskje mer en gjenkjenning av reaksjoner hos seg selv, eller omgivelser. Videre tror jeg at, det er lettere å finne et språk man forstår hos mennesker, som har vært gjennom det samme som en selv.Noen tanker fra meg på formiddagen.

    Liker

  7. De som registrerer denne enigheten, hva slags briller har de på seg? Ser de etter korreksjoner?Jeg ser mange nyanser jeg, på de bloggene jeg leser. Jeg ser bekreftelser av andres opplevelser, men jeg ser også utdypelser, alternativer, kunnskapsformidling osv. Jeg ser ikke derimot ikke så mye ta deg sammen, det er deg det er noe feil med. Det virker som folk respekterer hverandre.Men hvis det er quickfixfasit man leter etter, ja så er jeg glad for at man finner noe helt annet.Liten utblåsing fra meg på en søndag

    Liker

  8. Jeg har tenkt mye på hvilke skygger, kognitiv terapi etterlot i meg, og etter å ha grunnet på dette noen år, så kommer jeg frem til, at skam og skyldfølelse ble forlenget.Jeg tenkte positive tanker, gjorde praktiske øvelser, igjen og igjen…hjalp det? Nei!Og ingen av disse teraputene kunne si noe om, at dette hjelper kanskje ikke alle.Ble det en utblåsing her også.

    Liker

  9. Du får si fra hvis du synes andelen sitater kontra egenprodusert materiale begynner å bli vel høy i mine kommentarer, men inntil videre: The Comforters Until thy feet have trod the Road Advise not wayside folk, Nor till thy back has borne the Load Break in upon the broke. Chase not with undesired largesse Of sympathy the heart Which, knowing her own bitterness, Presumes to dwell apart. Employ not that glad hand to raise The God-forgotten head To Heaven and all the neighbours' gaze — Cover thy mouth instead. The quivering chin, the bitten lip, The cold and sweating brow, Later may yearn for fellowship — Not now, you ass, not now! Time, not thy ne'er so timely speech, Life, not thy views thereon, Shall furnish or deny to each His consolation. Or, if impelled to interfere, Exhort, uplift, advise, Lend not a base, betraying ear To all the victim's cries. Only the Lord can understand, When those first pangs begin, How much is reflex action and How much is really sin. E'en from good words thyself refrain, And tremblingly admit There is no anodyne for pain Except the shock of it. So, when thine own dark hour shall fall, Unchallenged canst thou say: «I never worried you at all, For God's sake go away!«Rudyard Kipling

    Liker

  10. Jeg elsker sitater! Og leste alle Kiplings dikt da jeg var barn! Takk for dette, og nå skal du få et av meg:IN THE Neolithic Age savage warfare did I wage For food and fame and woolly horses' pelt. I was singer to my clan in that dim, red Dawn of Man,And I sang of all we fought and feared and felt. Yea, I sang as now I sing, when the Prehistoric springMade the piled Biscayan ice-pack split and shove; And the troll and gnome and dwerg, and the Gods of Cliff and BergWere about me and beneath me and above. But a rival, of Solutré, told the tribe my style was outré—'Neath a tomahawk, of diorite, he fell And I left my views on Art, barbed and tanged, below the heartOf a mammothistic etcher at Grenelle. Then I stripped them, scalp from skull, and my hunting-dogs fed full,And their teeth I threaded neatly on a thong; And I wiped my mouth and said, «It is well that they are dead,For I know my work is right and theirs was wrong.» But my Totem saw the shame; from his ridgepole-shrine he came,And he told me in a vision of the night: — «There are nine and sixty ways of constructing tribal lays,»And every single one of them is right!» * * * * Then the silence closed upon me till They put new clothing on meOf whiter, weaker flesh and bone more frail; . And I stepped beneath Time's finger, once again a tribal singer,And a minor poet certified by Traill! Still they skirmish to and fro, men my messmates on the snowWhen we headed off the aurochs turn for turn; When the rich Allobrogenses never kept amanuenses,And our only plots were piled in lakes at Berne. Still a cultured Christian age sees us scuffle, squeak, and rage,Still we pinch and slap and jabber, scratch and dirk; Still we let our business slide—as we dropped the half-dressed hide—To show a fellow-savage how to work. Still the world is wondrous large,—seven seas from marge to marge—And it holds a vast of various kinds of man; And the wildest dreams of Kew are the facts of KhatmandhuAnd the crimes of Clapham chaste in Martaban. Here's my wisdom for your use, as I learned it when the mooseAnd the reindeer roamed where Paris roars to-night:—»There are nine and sixty ways of constructing tribal lays,»And—every—single—one—of—them—is—right!»

    Liker

  11. Flott utblåsning! Sånt trengs. Skulle virkelig ønske at storsamfunnet fikk et litt mer nyansert syn på kognitiv atferdsterapi. At det ble «normalt» å vite at det ikke passer for alle. «Normalt» å vite at skammen over å få «hjelp» som ikke hjelper, den tilhører hjelperen som ikke vurderer sin hjelp, og ikke den som blir hjulpet.

    Liker

  12. Jeg har som klart mål å svare på innlegget til Arvola i Tidsskriftet, jeg må bare gå en lang omvei først. Inn til det som gjør vondt i meg, så jeg ikke reagerer for å distansere meg fra smerte. Og inn til verdier … dette er et stoppested på den veien.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s