Oppdatering i desember: Kroppsbasert livskontakt og strykebrett i ryggen

I tilfelle noen tror at jeg skal skrive om luftige New Age-greier, begynner jeg med å lenke til en bok:

 «Forfatterne, som har tatt doktorgrad på pasienter med kroniske muskel- og skjelettsmerter, presenterer her sitt behandlingsopplegg som ikke går på medisinering, men på økt bevissthet om hvorfor kroppen roper så høyt. Gjennom pasienthistorier viser forfatterne hvordan man kan lære å forstå og fortolke tegnene fra egen kropp, og bli inspirert til å gjøre noe selv.»


Jeg har ikke tatt doktorgrad på noe som helst, men jeg har lest denne boka. Og det Eldri Steen og Liv Haugli beskriver, det er noe jeg gjør selv. Noe jeg har gjort selv i snart 30 år. 

Noe jeg fant ut på egen hånd. 


Noe en psykiater hørte som «Vil ikke ha hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og realitetene», da jeg sa at jeg var i stand til å se om det var samsvar mellom mine følelser, fantasier og virkeligheten helt uten hans hjelp. 


Jeg sa at jeg godtok det han kalte «realitetene» som psykiatriske tolkninger av virkeligheten, og jeg sa at jeg ikke var enig i de tolkningene. Jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige. 


Jeg var kanskje så udiplomatisk at jeg sa at hans opplegg … å innse at han hadde rett og jeg var feil … ikke handlet om hjelp, men var et krav om underkastelse. 


Jeg vet at jeg var så udiplomatisk at jeg sa at jeg ikke ville være dopen til psykiateren – og det er en annen historie. 


Tilbake til Steen og Haugli: Jeg har ikke boka deres for hånden og får ikke sjekket, men så vidt jeg husker, syntes deres opplegg å være relativt luftig  i forhold til Pizzaprosessen som var mitt alternativ til psykiatrisk help.  


Det er også en annen historie.

Dagens historie begynner med at Hjelpevesenet saboterte min kroppsbaserte livskontakt i senk på 80-tallet, da det i et anfall av psykiatrisk allvitenhet borderlinet meg i stedet for å gi meg det jeg trengte og ba om: Ro til å gå mine egne veier og la tiden vise hvordan det gikk.

Og jeg tenker: Hva er evidensbasert viten verd når  faktsajekking er irrelevant?

Er det slik at bedringsprosesser bare er relevante hvis de er psykiatriske «realiteter»? Eller hvis de er annen «hjelp» fra helsevesenet? Eller et «tiltak» eller en «aktivitet» i NAV?

Forlanger Hjelpevesenet at jeg skal være passiv mottaker av noe som andre har funnet ut? 

Er Hjelpevesenet i stand til å vite at mennesker selv kan finne ut hva som hjelper dem, at de selv kan gjøre det som trengs for å hjelpe seg selv? 

Er «Vi gir mennesker muligheter» et vakkert NAV-selvbedrag, der virkeligheten er at NAV setter mennesker på sidelinjen og gir dem tiltak og aktiviteter som NAV har funnet på og ikke noe annet enn det?

Jeg har nylig ventet i over 2 år på en fibroutredning, og i ventetiden jobbet jeg intenst med kroppsbasert livskontakt. 

Mine «utbredte muskelsmerter» ble så mye bedre at jeg avslo tilbudet om utredning da jeg endelig fikk det, og det avslaget likte ikke en ekstern lege som skrev en intern NAV-rapport. *


Dessuten er ikke det jeg driver med, slik det er beskrevet her:  http://ingridvaa.blogspot.no/2012/10/nav-oppdatering-17102012.html 

«en aktivitet», ifølge den eksterne legen. 

Men jeg vil påstå at kroppsbasert livskontakt i aller høyeste grad er en aktivitet … en isbrelangsom, tilsynelatende inaktiv, selvstyrt aktivitet som er mest effektiv når Hjelpevesenet samhandler i stedet for å sabotere.

NAV er opptatt av samhandling. Men samhandling er som samleie … når ikke likeverdige parter gjør det med like stor respekt for hverandres integritet, er det i beste fall ydmykende for en av partene. 

Og det kan være skadelig. Svært skadelig. Noen ganger uten at noen av partene merker det. 


***

For meg er det lettest å få livskontakt via kroppen når jeg har alenetid på et sted der ingen kjenner meg, der jeg ikke trenger å forholde meg til andre mennesker og til hverdagens måogskullekunneburder. 

Når jeg er ferdig med min egen avfloking og energiopplading, skal jeg kanskje tilby slik alenetid til mennesker som trenger det, kombinert med det-er-lov-tid … tid som tillater at man merker hvordan kroppen har det.

Noen av oss merker ikke det. For lenge siden utbrøt en fysioterapeut oppgitt da hun jobbet med skuldrene mine:  «Hva er det med dere som bare holder på og holder på? Kjenner dere ikke at det gjør vondt?» «Nei,» sa jeg. «Jeg lærte i hvert fall å kople ut for lenge siden.»

Overlevelse var det motsatte av å ta vare på kroppen. Overlevelse var å ignorere den. Og det var jeg flink til.

Når jeg omsider får kontakt med kroppens vondter, kan jeg gjennom dem få kontakt med gamle minner og frosne følelser. Og når jeg har tint følelsene og tatt noen runder med pizzaprosessen, får jeg det bedre, både i kropp og sinn.

Men i sommer var det lite alenetid, og jeg fikk et grundig tilbakefall av «ikke merke». 

Jeg merket ikke at jeg hadde et strykebrett i rygg og nakke. Ble plutselig klar over det da jeg kom på at det ville være lurt med avslapsningsøvelser … og det viste seg å være umulig. Strykebrett kan ikke slappe av.

Nå vet jeg fra gammelt av at strykebrett i ryggen kan være et tegn på at livskartet mitt ikke stemmer med terrenget, så jeg begynte å se på kartet.

Fint liv, deilige sommerdager med familie og venner, energipåfyll i lange baner. Interessant jobb og nok penger. Dårlig konsentrasjonsevne og litt vondt her og der, riktignok, men ellers var alt bra og glasset var nesten fullt. På solsiden stemte kartet fint med terrenget.

Så var det et stort hvitt felt på livskartet som jeg ikke hadde merket på en god stund. Det var et område der det sto …


Skyggesiden. Dit jeg ikke ville. Nytter ikke å tvinge eller presse seg bort dit heller, når det er sånn, må bare vente og tillate dragene å komme fram. Og det gjorde de først da jeg omsider fikk innsyn i den interne rapporten fra den eksterne NAV-legen.

Den største og styggeste dragen heter Borderline, og den hoppet ut av den interne NAV-rapporten.** Jeg fikk diagnosen i 1988. Og slik så jeg ut i Hjelpevesenets øyne da jeg ble borderlinet som verst: 

Riktignok har diagnosen forsvunnet fra den elektroniske mappa mi, men ennå har ingen tatt stilling til den. Og nå har jeg tegnet en Borderliner inn i det hvite feltet på kartet.  Der skal den være inntil Hjelpevesenet melder at «det vi gjorde på grunn av diagnosen skadet deg». 

Jeg holder ikke pusten. 

Det er sunnere å ha en synlig drage foran meg enn et strykebrett i ryggen.

I oktober snakket jeg med fastlegen. (Oppdatering til fastlegen 18.10.12) Og jeg spurte om han noen gang hadde vært i en situasjon der han var forventet å krumme ryggen og bøye nakken. Det hadde han ikke. Jeg forsøkte å forklare hva Hjelpevesenet indirekte forventet av meg. Tror ikke jeg nådde fram.

En annen drage heter Skrekk. Den tegner jeg også inn i det hvite feltet på kartet. Det er bedre å ha en redsel jeg er oppmerksom på, kan forholde meg til, enn å ha et strykebrett i ryggen.

Jeg er redd. 

Jeg er redd for å rette ryggen og løfte hodet i kontakt med Hjelpevesenet. 

Sist jeg rettet ryggen og løftet hodet, ble jeg halshogd. 

En borderliner har ikke hode, ikke tanker, ikke synspunkter, ikke erfaringer … bare følelser og fantasier og symptomer og uhensiktsmessig atferd. 

Jeg ble oppfordret til å «ta ansvar» – det vil si blindt underkaste meg ekspertene på psykisk helsevern. Som lever i et alternativt ekspertunivers der de er beskyttet mot ansvar for konsekvensene av sine ekspertvurderinger og eksperthandlinger.

Der konsekvensene er pasientens uhensiktsmessige atferd som bekrefter at ekspertvurderingene var korrekte. 


Jeg har grunn til å være redd. 

Grandiosa heter den tredje dragenFor ti måneder siden skrev jeg «Jeg vil ha tilbake «grandios«, og jeg avsluttet med:

Sykgjøringen av dette begrepet skremmer meg.Det dukker opp som troll av eske når jeg retter ryggenog får meg til å krype sammen i skrekk.

Jeg kan se at mine medmennesker er praktfulle, storartede, storslagne.Og tør ikke se at jeg er det.

Gradvis, i løpet av dette året, har jeg trosset den skrekken. 

Uten å merke at strykebrettet kom tilbake på plass … kroppens gamle forsvar mot redselen for å bli halshogd hvis jeg retter ryggen og løfter hodet.  

Den redselen, redselen for å rette ryggen, den er gammel, den … jeg kan ikke huske når den ikke har vært en del av meg.

Den interne NAV-rapporten var den utløsende faktoren som oppløste strykebrettet. Det er fint å kunne se skrevne ord og konstatere at: «Ja, akkurat så ille er det. Det er ikke jeg som bare overreagerer og er feil. Det er en avgrunn mellom den personen jeg er i resten av livet mitt, og den Hjelpevesenet ser.»

I NAV er jeg ikke et selvstyrt individ med styrker og svakheter, resurser og problemer … jeg er satt på sidenlinjen. En innfødt. NAV gir faen i hva jeg trenger for å komme i full jobb igjen, NAV er bare opptatt av hva NAV kan gjøre for meg – som et makabert ekko av min barndoms rasistiske misjonærer.

Kanskje dette er overdrivelser og urettferdige og borderlineske tanker. 

Jeg håper det. Jeg kommer til å bli både lettet og glad om det viser seg at jeg tar feil.

Foreløpig ser jeg nå veien videre: Bli kjent med min indre benektede Borderliner og min indre Skrekk og Grandiosa, møte dem med respekt og anerkjennelse, høre hva de har å si, slik jeg møtte den indre kritikeren som mente at verden ville bli bedre om jeg var død.

Indre Borderliner er en variant av Indre Kritiker, som, for å sitere fra «at vi alle vil leve», formidler «et etsende konsentrat av tilbakemeldinger jeg hadde fått av andre. Om at jeg var feil.» For å hjelpe meg med å overleve. 

De andre har også sine budskap til meg, og – med deres hjelp –  skal jeg oppføre meg som om jeg har anledning til å ta ansvar i kontakt med Hjelpevesenet.

Og se hva som skjer.





* Jeg skal legge inn et bilde av rapporten etterhvert.
** Ordet er ikke nevnt, men sykgjøringen er tydelig.







Reklamer

8 kommentarer om “Oppdatering i desember: Kroppsbasert livskontakt og strykebrett i ryggen

  1. Oj Ingrid, her var det mye. Noe med gjenkjenning, i mine varianter.Først – den boken du nevner innledningsvis står i hyllen min. Etter at jeg rømte fra den fæle manuellterapeuten lånte jeg stabler av bøker på biblioteket, pluss kjøpte noen, om kroniske smerter. Jeg leste og sortere, alt etter hvilket syn på pasienten som tøt ut av sidene. Denne boken er en av dem som kom på «rett» side hos meg. Fordi den tross alt har forstått at de menneskene det gjelder, som bor i kroppene sine, er de som vet. Men, slik jeg ser det, det trengs noe mer for å rydde opp i dype traumer, enn det de beskriver. Og jeg har som deg funnet min egen kroppsvei. For meg handler det du skriver om sårbarhet, for meg er kroppen sårbarhetssentret. Du skriver: «Hva er det med dere som bare holder på og holder på? Kjenner dere ikke at det gjør vondt?» «Nei,» sa jeg. «Jeg lærte i hvert fall å kople ut for lenge siden.»Ja, her kjenner jeg meg igjen. Og dette virker det som en del hjelpere ikke har peiling på, når de skal ha folk til å tenke bort smerter. Kjenner igjen det du skriver om godkjent som aktivitet, også. Det er NAV som bestemmer hva aktivitet er, for den enkelte. Egen aktivitet må foregå under cover, tror jeg, gis navn som passer inn i alle skjemaene.Det bobler i meg, men jeg skal stoppe nå. Jeg takker deg for at du skriver om dette. Og jeg tar med meg videre bildet dine om drager, det traff noe i meg. Du skjønner, jeg har et enormt behov for å komme dit at jeg kan møte hjelpere uten å havne totalt i barnemodus igjen.

    Liker

  2. [dypt lettelsens sukk] Takk for respons, gamle ugle. Og nå sitter jeg på et tog og har god tid til å svare og tenke … herlig!Boka, ja, jeg er enig i deg, dette er en av de få som … som griper fatt i rett ende? Syns å huske at i hvert fall en av forfatterne hadde jobbet på Attføringssenteret i Rauland, og jeg kjenner igjen holdningen derfra – en overflatisk forståelse for årsakssammenger og en dyp og ubevisst sperre mot å gå inn i … det … «negative»? Fordi man på ytterkanten av bevisstheten frykter at om man kommer for langt inn i det som er vondt, faller man ned i et svart hull og forsvinner for alltid?Det var mange prikker og spørsmålstegn. Og jeg feilsiterer Jung igjen: «Vi kan bare hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv.»Den som har et svart hull i sitt eget liv, tør ikke la andre gå for langt inn i sin smerte. Jeg erfarte et godt eksempel på det på AiR, og det skal jeg fortelle om en gang.Guglet nettopp litt, og ser at forfatterne ser ut til å ha gått en velkjent vei: «Livsstyrketrening-mestringskurs-mindfulness». Akk ja. Hvis jeg skal gjøre alvor av å leve «som om», kan jeg ta kontakt med dem og spørre om de vil møte meg for å høre hva jeg mener opplegget deres mangler … vi får se. Avslutter her og går over til et nytt tema i et nytt svar.

    Liker

  3. Redselen for det svarte hullet … er det angsten for sårbarhet? For å kjenne sin egen sårbarhet?Nå tenker jeg høyt: Mindfulness/mestring som forsvar mot kontakt med sårbarhet. Og Voice Dialogue, som jeg har lært så mye av og gått min egen vei i forhold til … som har sårbarhet som grunntema, men holder seg i de åndelige sfærer til jeg blir helt svimmel og kvalm : åndelighet i stedet for bakkekontakt. Unnviking av sårbarhet og unnviking av bakkekontakt … pakket inn i ordene «mindfulness» «mestring» og «awareness». Jeg må visst skrive om Pizzaprosessen snart, presisere nærmere hvor viktig jeg mener at det er med «sette spørsmålstegn ved situasjonen» (stille egne spørsmål, ikke lytte til hjelperens motforestillinger) og «fordele ansvar». Yrkeshjelp kommer til å vasse rundt i bortforklaringshengemyra helt til det er lov å si: «DE gjorde det og det og det, og det de gjorde skadet meg». Her passer det vel å avslutte denne biten, og nå er jeg snart framme. Fortsettelse følger.

    Liker

  4. Ingrid, jeg har lest begge svarene dine, og det popper opp mye i meg. Jeg skal respondere mer når jeg klarer trekke ned noen av de trådene.Skriver forresten på flere dikt som toucher noen av dine tema, om et min mindfullness. Og om den mistenkte kroppen.

    Liker

  5. Takk for godt samarbeid. Jeg ser fram til å lese det du skriver. Jeg kommer ikke på nett så mye i dag, kommer tilbake med neste del av responsen til det du først skrev når det er mulig.

    Liker

  6. Skremmende og velkjent. Kanskje det som traff meg mest var det du skisserer som behov for alenetid og at du muuuligens er i stand til å løsne knutene selv. Tid er en faktor i seg selv, og noen ting skal ikke løses, noen ting skal ikke «repareres». Mye diagnoser ser jeg som moter. Borderline er pop, likeså bipolar. Det er bare ord, og ofte hule og tomme. Å rette ryggen, stille seg lagelig til for hogg krever umenneskelig mye, men vi har egentlig ikke noe valg: det eneste vi som individer kan velge er når vi er klare for det. Lar vi være lever vi resten av livet som treller. Ikke nødvendigvis bare av oss selv, men også av systemet. Vi skal opp og ut, det er ikke nødvendigvis i følge systemets definisjon av å «bli frisk». Det er ikke løgn i at: du er ikke syk. Det er verden som er syk. Så er spørsmålet hvordan man lever med det.

    Liker

  7. Takk for respons! Jeg nevner stadig tidevannsmodellen, og det er det eneste fagsystemet jeg har hørt om som forstår menneskenes behov for tid. Og ro. Og som respekterer menneskers evne til å løsne knuter selv. Har du lest «Don't think of an elephant» av Lakoff? Jeg tar mye av boka med en klype salt, men tror det med familieverdier har mye for seg. Det han kaller «strict father» vs «nurturing parent», som jeg kaller «belærende, hemmende» vs «nærende, fremmende». Heter det kognitive rammer på norsk? Det virker i hvert fall på meg som om psykisk helsevern foregår i en belærende tankeboks som blir snevrere og snevrere.Og det er ikke lett å komme i dialog med mennesker som har flyttet inn i den boksen.

    Liker

  8. PS: Det er ikke løgn at verden er syk. Og hvordan leve med det? Min løsning er å leve en dag av gangen, et skritt av gangen, mens jeg millimeter for millimeter flytter inn i meg selv og mitt eget liv: http://ingridvaa.blogspot.no/2012/04/om-flytte-inn-i-livet-og-kroppen.htmlDet er mange forklaringer på depresjon, forresten. Mine årlige depresjoner tok slutt på 80-tallet, da jeg begynte å lage mitt eget livskart etter det jeg, gruvekanarien, observerte og sanset rundt meg, i stedet for å prøve å forme livet mitt etter andres belærende og hemmende kart.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s