Skal vi opprette "Forente borderlinere"?

Mange takk til Sigrun, som la ut en lenke til artikkelen «Etter overgrepene: En gang borderliner – alltid borderliner» i bloggen sin. 

Jeg kjenner meg svært godt igjen i denne beskrivelsen, det var akkurat slik da jeg rømte fra Hjelpevesenet i 1992: 

Jeg møtte mistenksomhet, avvisning, grensesetting hinsides fornuft, at mine grenser konsekvent ble tråkket over, og at alt jeg sa ble omtolket inn i begrepet jeg nå var blitt. En borderliner. Ei urokråke, kranglefant og manipulativ drittsekk. Ønsker jeg noe, er riktig behandling å nekte meg det. Er det noe jeg ikke vil/tør, så er det svært viktig å tvinge meg. Nekter jeg fortsatt, er jeg ikke behandlingsmotivert. Og reddere og reddere blir jeg.

Jeg anbefaler sterkt denne artikkelen og takker kvinnen som skrev den, for hun ga meg et frigjørende ord som klart og presist beskriver en avart av lovlig og psykoterapeutisk korrekt psykisk helsevern:

BORDERLINING

Jeg trodde i sin tid at det var mulig å oppklare misforståelser og sette grenser i helsevesenet. Det skulle vise seg at jeg tok feil: Jeg ble psykoterapeutisk korrekt og lovlig borderlinet til randen av selvmord:

http://ingridvaa.blogspot.no/2012/11/at-vi-alle-vil-leve.html

På veien tilbake til livsvilje måtte jeg frigjøre symptomene på «borderline» fra trossystemet til psykiatrien og se på dem i en kontekst av menneskerettigheter.

Da fant jeg symptomer på maktmisbruk, systemvold og kommunikasjonssvikt, og lassevis av hersketeknikken påføring av skyld og skam … «alt er bra, det er bare pasienten som er feil». Diagnosen er en terapeutisk avart av begrepet «blasfemi», rett og slett, eller «drapetomani» … den psykiske sykdommen som gjorde at slaver i USA hadde trang til å rømme. Akkurat like trosbasert, ulogisk og uvitenskapelig.

Jeg sjekket den gangen opp mot symptomene på «borderline psychosis», som var diagnosen jeg fikk i 1989, og jeg tror dette gjelder like mye for den som for den mer moderne «borderline personality disorder».

Jeg har jobbet intenst i tre år nå med å avfloke borderliningen, og innser at det fremdeles er mange bøyger av skyld og skam som jeg kvier meg for å gå gjennom.

Og gjennom må jeg … på min måte og i mitt eget tempo.

Om du har vært borderlinet, hører jeg svært gjerne fra deg – forslaget i tittelen er alvorlig ment.

Kanskje det går an å forvandle et undertrykkende stempel til et frigjøringsbanner?

Og forvandle skam til kunnskap og erfaringer?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s