Om å være en innfødt i Systemet

«Er de eneste greie eks-pasientene de som skjuler dypt inni seg hvordan systemet har skadet dem?»
           – Paula Kaplan



Redigert 27.08.13



Denne tavla burde være pensum i alle utdannelser til hjelpeyrker. 
Den kan være et nyttig bilde for mennesker som trenger hjelp.
Og den er en nyttig beskrivelse av begrepet «kolonisering av selvet»:



Hva er det tavla sier?

  • Vi ser dere ikke. Vi ser ikke kunnskapene deres, erfaringene, kulturen. Vi vil at dere skal bli som oss. Dere kan bli godtatt som likeverdige hvis dere kler dere som oss og oppfører dere som oss. (Dette er ikke sant, men vi er helt oppriktige når vi sier det)
  • Nå skal vi gjøre en avtale mellom likemenn. (Vel, nesten likemenn, invadørsjefen er rak i ryggen, lederen for de innfødte er lut, og de innfødte strekker ut armene litt lenger enn invadørene.)
  • Det skal være likhet for loven: Hvis en innfødt dreper en invadør, blir han drept. (Og det er helt sant)
  • Hvis en invadør dreper en innfødt, blir han drept. (Dette er blank løgn, men vi liker å tro at det er sånn, og det er viktig for oss at dere tror at det er sånn, selv om vår oppførsel viser noe helt annet. En god innfødt må kunne benekte sine egne sanser.)

Jeg så denne tavla for meg da jeg nylig forberedte meg til møter med NAV og fastlegen for å be om 6 nye måneder med 50 % AAP.

Egentlig hadde det vært unødvendig å forberede meg. Jeg kunne bare krummet ryggen og sagt at selv om jeg trente og frisklivet som bare det, hadde jeg fremdeles symptomer på fibromyalgi. 

Men det var viktig for meg å ha kontakt med mine egne behov, mine egne resurser, min egen integritet og verdighet i disse møtene.

I de senere årene har jeg bare møtt høflig vennlighet i Systemet, det er ikke det, men jeg sliter fremdeles med senskader etter å ha vært grundig systeminnfødtet i mange år for lenge siden. 

Før det hadde jeg vært  innfødtet av voksne under hele barndommen, så Systemet, i sin uvitende og misjonerende hjelpeiver, dobbeltskadet meg – rev opp og forstørret gamle sår i sinnet mitt.

Når skal jeg legge det bak meg? En gang. Ikke nå. Først må jeg finne ut hva «det» er. 

Denne tavla minner meg på hvor lett det er å gli inn i innfødtrollen i møte med et System som har definisjonsmakt og beslutningsmakt når det gjelder min fysiske og psykiske helse.

Og jeg kan ikke legge bak meg denne rollen uten å se den og ta ansvar for det jeg gjør.

Noen ganger er Systemet slik at den klokeste beslutningen er å bli i rollen; gjøre seg liten for ikke å bli oppfattet som kontrollerende og aggressiv. I slike tilfeller betyr det mye for selvfølelsen å vite at dette er en rolle, at rollespillet er et usynlig krav fra De Som Bestemmer.

Akkurat nå har jeg ikke nok skjeer til å ta opp en diskusjon om hvorvidt helse- og omsorgssystemet i Norge opptrer som en invaderende kolonimakt, men det er bokstavelig talt livsviktig for meg å identifisere min innfødtrolle og slutte med å spille den.

Jeg stopper her, for det er her jeg er akkurat nå. Og avslutter med tilleggsinformasjon: 



Jeg får ikke til å legge inn lenke, men det er lett å gugle seg fram til Tove Nordahl Karlsens «Statlig overmakt og urbefolkning» i Australia. 


Her er en lenke til en norsk artikkel om ydmykelse av LarsTjelta Westlye, stud. psychol:




Og noen lenker på engelsk om selve tavla: 

http://en.wikipedia.org/wiki/File:Gov_Davey%27s_proclamation-edit2.jpg


http://en.wikipedia.org/wiki/Black_War



Reklamer

2 kommentarer om “Om å være en innfødt i Systemet

  1. Der, på plass etter en dag som frivillig deltidsarbeidende for å slippe systemet, som heller ikke jeg klarer takle uten å falle inn i gammel rolle. Takk for at du beskriver dette så klart. Jeg kjenner meg igjen denne gangen også, jeg har bare andre ord for dette enn deg. Men mønstret er kjent, og jeg skulle ønske det kunne bli tydelig for de som mener de kan tilby hjelp. For da ville vel hjelpen og systemet se annerledes ut?Jeg ønsker også å ta ansvar for meg selv, og egentlig gjør jeg det når jeg velger bort systemet. Enn så lenge. Til beina bærer meg…Mens jeg skriver dette skjønner jeg plutselig hvorfor jeg ikke har kunnet oppgi tanken på å kontakte behandleren som retraumatiserte meg.Takk.

    Liker

  2. Jeg slettet denne, kommentaren, slettet en setning i den og limer den inn igjen. (Skal forklare hvorfor senere)gamle ugle, mange takk for fin respons. Så fin at tårene triller mens jeg skriver dette.Innfødte-metaforen er nærliggende for en som har bodd i en ekskoloni og tilbrakt de første leveårene blant misjonærer. Hvilke ord har du? (Du trenger ikke svare, jeg ble bare interessert)Kontakte behandlere som retraumatiserte, ja … hver gang jeg eller andre nevner dette, tenker jeg på sannhets- og forsoningskommisjoner i Sør-Afrika. Og så tenker jeg … det er noe annet vi trenger. Jeg skal tenke videre. Jeg snakket mye med fastlegen i går om helsevesenet som dysfunksjonell familie. Om den skadelige kulturen at mennesker som blir skadet forventes å gjemme bort skadene og late som ingenting …

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s