Rolf Rønning: "Godhetens ydmyking"

Da jeg skrev til professor Rønning og takket for «Den insitusjonelle ydmykingen», sendte han en kronikk som har stått i Klassekampen, «… hvor jeg har utviklet tankene mine litt videre.» 

Etter å ha lest begge disse artiklene sitter jeg med klump i halsen og tårer i øynene. På en god måte. Fordi jeg altfor sjelden kommer over vettug systemkritikk av en som selv er i systemet.


Takk til Professor Rønning for dette: 

 «Godhetens ydmyking»

Vi kjenner alle eksempler på ondskapens ydmyking, hvordan det for eksempel i krig brukes systematisk voldtekt og tortur for å ydmyke. Også i fredelige samfunn finnes det mye systematisk undertrykking av raser, kjønn mv. Sjøl i fredelige og snille Norge blir vi glimtvis minnet om at vi har flere lite stolte innslag i vår historie, som behandlingen av samene og taterne. Filmen ”Kongen av Bastøy” er en ny påminnelse. Hvis vi er velvillige og aksepterer at opplegget var godt ment, så føyer det seg inn i det jeg vil kalle godhetens ydmyking; det er når vi ydmyker de vi skal hjelpe. Dessverre behøver vi ikke gå til historiebøkene for å finne eksempler her.  Daglig ydmykes hjelpetrengende i den norske velferdsstaten. Dette er tema for resten av artikkelen.

Vi kan snakke om en samfunnsmessig ydmyking når det gjelder de signaler storsamfunnet (og politiske myndigheter) sender til fattige og svakstilte gjennom sine prioriteringer. Når regjeringen aksepterer at det er greit at oljemeglere som forvalter vår felles formue får 100 millioner i bonus i året, samtidig som regjeringen ønsker å redusere uføretrygden, og argumenterer for at sosialhjelpesatsene må holdes godt nede, så er det en ydmyking av dem som ikke får endene til å møtes.

Hjelpeapparatet, det vil si de som er satt til å hjelpe svakstilte til å få det bedre, ydmyker daglig gjennom gitte rammer og praksis.

Noen eksempler:

Standardiserte ytelser: Hvis vi skal hjelpe folk, så må vi ta utgangspunkt i deres situasjon. For sosialklienter betyr det at en blir enige om hva som skal til for evt. å gjøre tjenestemottakeren sjølhjulpen. I NAVs kvalifiseringsprogram er ytelsene tidsavgrenset. Fra svømmeopplæring vet vi at en må holde på til vedkommende kan svømme. Hos NAV kan det bli slik at kan du ikke svømme når kurset er over, så kan det gå galt. Det er dyrt å gi hjelp som ikke monner, og det er ydmykende at en ikke blir tatt på alvor når det gjelder å gi hjelp som hjelper.

I Sverige er det gjort tiltak for å standardisere sjukmeldingstida etter diagnose. Det betyr at en professor og et sykkelbud får like lang sjukmelding etter et beinbrudd. Ordningen ble vurdert, men ikke innført i Norge

I det daglige arbeid i hjelpeapparatet er det mange faktorer som bidrar til å ydmyke brukerne:

Fysisk struktur: Mottaket på sosialkontorene var tidligere lite gjennomtenkt – hvis hensikten var å ta hensyn til brukerne. Noen steder satt de sammen med de som skulle på helsestasjonen (spedbarnskontroll). Et sted jeg sjekket var det glassvegg mellom venteværelse og skranken, så vi så alt som foregikk der inne, og vi kunne høre hvis vi var stille. I en undersøkelse vi gjorde i Oslo beskrev klientene hvordan de kom tidlig for å sette seg slik at de som sto på busstoppet utenfor ikke skulle se dem. En ga uttrykk for at han mente det var bevisst at det var innsyn, og at den endelige løsningen ville være å sette alle som ventet i et glassbur på Egertorvet. Det ville virke mest avskrekkende.

For dem som skulle ha samtale med en saksbehandler har det også vært en del fysisk organisering som har plassert brukeren som underordnet. Arkitektur er størknet hensikt og formidler makt. Mange steder har vi gjort brukeren liten i møte med hjelpeapparatet. Dette er et område jeg tror er blitt bedre de siste åra.

For lave sosialhjelpssatser: Motviljen mot å øke satsene avspeiler vår holdning til sosialklienter som potensielle misbrukere som ikke skal stimuleres unødig. Når klientene har en forståelse av at også kuratorene må vite at satsene er for lave, så virker det krenkende at de formidler mer eller mindre eksplisitt at dette må dere klare dere på.

At sosialarbeiderne, som kjenner klientenes situasjon, også unnlater å arbeide for høyere satser, oppfattes som et svik. Og et klart signal om hvor lojaliteten ligger.

Sviket gjelder også politikere. Jesus sa ”Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør”. Dette gjelder ikke politikerne. I det siste er oppmerksomheten rettet mot barnefattigdommen, og noen politikere spiller overrasket. Tilgi dem ikke. En hovedoppgave fra midten av 70-tallet beskrev hvordan sosialkontoret i en mindre by hadde sendt rapporter om de sosiale boligproblemene oppover i systemet i årevis uten at noe skjedde. Så lekket de til lokalavisa som intervjuet politikerne som forutsigbart uttalte at dette ikke er vår kommune verdig.” Hadde vi visst dette så skulle vi gjort noe for lenge siden ” osv. Ingen bevisste politikere skal kunne si at de ikke vet at det er nærmere 100 000 barn som vokser opp i fattigdom i Norge.

Lange ventetider på øyeblikkelig hjelp: I en kommune vi hadde prosjekt var ventetiden på øyeblikkelig hjelp 2 uker. Hva er det dette signaliserer? At vi ikke tar nøden din på alvor?

Uførepensjonister i Norge fikk i 2009 melding om at saksbehandlingstiden deres var ett år. Dette er folk som ikke lenger greier seg i arbeidslivet, og som venter på en avklaring. Så skulle de altså gå i uvisse og på sosialhjelp og andre midlertidige stønader i et helt år. Dette må være en strukturell mangel på empati. Det hjelper ikke med fine formuleringer om brukerorientering når en i praksis har en slik manglende evne til å se brukerne. Amishai Margarit (1996) skriver i sin bok A Decent Society at et verdig samfunn er et samfunn uten institusjonell ydmyking. Dit har vi enda ikke kommet i vårt rike Norge.


Ikke varslede skifter av saksbehandler: Vi intervjuet en sosialklient som hadde ”brettet ut sjela si for mange sosialarbeidere”, og det kostet. Nå hadde han fått et greit forhold til en saksbehandler som kjente han. En gang han kom fikk han beskjed om at vedkommende hadde sluttet i jobben. Dette ble oppfattet som et svik,” han sa ingenting om at han skulle slutte”. Og vi gjør ikke slik med forretningsforbindelser på et advokatkontor.

Tvangssending på kurs: Før NAV var det særlig A-etat som hadde mye på samvittigheten her. Arbeidssøkende ble sendt på kurs som de ikke var motivert for eller ønsket. Dro de ikke, mistet de stønadsmidler. Å sende folk på kurs de ikke ønsker kan vel neppe være en god investering. Grunnen kunne vel i mange tilfelle være at etaten hadde kjøpt et visst antall kursplasser. Så trivielle forhold kan av og til overkjøre fine målformuleringer om brukeren i sentrum. En skrekkvisjon er at NAV skal utvikle seg slik at det verken får sosialkontorenes evne til å gi individuell hjelp, eller trygdeetatens administrative skikkelighet.

Invadering: De fleste av oss har behov for å skjerme vårt privatliv, og i alle fall de mest intime delene av det. Mange brukere av sosialtjenesten har opplevd at de blir presset til å fortelle private ting de ikke skjønner hensikten med. Slik upressing oppfattes lett som ydmykende overgrep, og det kan være lurt at offentlige myndigheter ikke ser på det å få vite alt om brukeren som en rett de har siden de skal gi vedkommende en ytelse. ”Ville jeg likt å bli spurt om dette av en helt fremmed person?”, kan være bluferdighets-sjekken.

 Utredning som ydmyking: Jeg intervjuet en lastebilsjåfør som etter mer enn 20 år i jobben fikk så store ryggproblemer at han måtte på attføring og utredes for framtidige arbeidsmuligheter. På første samling kastet den unge saksbehandleren en pose Twist utover gulvet, og så skulle deltakerne plukke dem opp og fortelle hvorfor de valgte akkurat den biten. Senere fikk de beskjed om at de skulle lese høyt for gruppa neste dag. Flere lå våkne om natta og grudde seg til å bli ydmyket foran de andre deltakerne. For øvrig beskrev han, og andre jeg intervjuet, opplegget som totalt meningsløst. Dette var noe de måtte ”igjennom” for kanskje å få uføretrygd.

Anbud som ydmyking: I middelalderen hadde vi et system med ”lisitasjoner” (omvendte auksjoner) hvor familier eller personer som ikke kunne forsørge seg selv, ble budt fram slik at den som kunne forsørge dem for minst mulig av fellesskapets kasse fikk tilslaget.  Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan det var å bli budt fram slik, som en annenrangs borger. Så med velferdsstatens framvekst ble slike ordninger avskaffet. Men nå er de gjeninnført, i kostnadseffektivitetens navn. Litt mer indirekte, men likevel klare nok: I eldreomsorgen, barnevernet og på andre områder blir nå den som kan gjøre det billigst tildelt omsorgen.

Både for eldre, samfunnets slitere og for en ungdom som er vokst opp med overgrep og samfunnets unnlatelsessynder, må det være spesielt å bli tildelt hjelp av en som skal gjøre det rimeligst mulig, ikke med målet om best mulig hjelp.

Det behøver ikke å være slik: Verdighet kan gjenreises: Jeg hadde en stor opplevelse i London, på konsert i den kjente St.Martin in the Fields-kirka, som også har et berømt orkester. Vi kom på en konsert hvor deler av orkestret spilte sammen med uteliggere som var med i et prosjekt kirka drev med innsamlede midler. Uteliggerne som var med i dette prosjektet måtte i mange tilfeller ha musikkbakgrunn, for nivået var høyt. Dissa folka som hadde opplevd våre og andres nedlatende og foraktelig behandling, opptrådte nå for oss og de fikk applaus fordi de var flinke. Vi kunne nesten se hvordan de vokste gjennom sine solonummer. Særlig inntrykk gjorde han som sang solo i Silent Night, og var godt merket etter et røft liv. Han sang og vi gråt. Og han vokste fra vers til vers. Det er det mest symbolske bildet jeg har sett på hvordan verdighet og selvrespekt kan gjenreises.

 – – – – – – – –

Ved siden av de etiske aspektene ved å ydmyke hjelpetrengende, så er det også
kontraproduktivt for den hjelpa vi skal gi, det gjør mottakerne enda mindre i stand til å greie seg sjøl. Hvis det er vilje til det, så vet vi mye om hvordan vi kan gi ikke-ydmykende hjelp:

1)      All hjelp må passe inn i mottakerens situasjon
2)      Ingen hjelp er gitt før den er mottatt
3)      Alle brukere er ulike og unike
4)      Hjelp må gis så lenge det trengs
5)      En primærkontakt må ha ansvaret for hver bruker
6)      Brukerne må ses som hele personer
7)      Å bygge opp selvtillit hos brukerne er avgjørende

Ydmyking kan virke avskrekkende, men vi vil vel ikke bruke slike virkemidler for å redusere etterspørselen etter hjelp hos oss?
rolf.ronning@hil.no
************************


Her er lenken til …

Den institusjonelle ydmykingen


Professor Rønning skriver riktignok om sosialarbeid og ikke om psykisk helsevern, likevel er det han skriver svært relevant – med tanke på nyere kommentarer i denne bloggen og i Sigruns blogg.


Jeg siterer litt:

«Amishai Margalit (1996) definerer i sin tankevekkende bok «A Decent Society» et sivilt samfunn som et samfunn hvor enkeltindivider ikke får ydmyke andre enkeltindivider. Et anstendig samfunn sier han, er et samfunn uten strukturell ydmyking av borgerne. Når det gjelder behandlingen av våre sosialklienter er vi, i Margalits betydning, formodentlig ikke et anstendig samfunn.»

Og litt lenger ned:

«Lennart Lundqvist (1998) har lansert begrepet «civilkurage» for å understreke at offentlig ansatte ikke skal ha sin lojalitet mot sjefen, men mot det fellesskapet de er ansatt av. De har et ansvar for å si fra om uverdige forhold og slik være lojale mot fellesskapet. En kunne se vår behandling av de fattige som en sak som ville utløse den overordnede lojalitet mot fellesskapet. Leder for Kirkens Bymisjon i Norge, Helen Bjørnøy, vet noe om hvordan verden ser ut for dem som er lavest på rangstigen. Hun ga i et intervju uttrykk for opprørthet over måten vi behandler de fattige på. «Toleranse og verdighet» var overskriften (Kartellnytt 2003). Et påtrengende spørsmål er om de som arbeider i den kommunale sosialomsorgen er like opprørte. Hvis svaret er nei, – kan det fortolkes som manglende respekt for de personer vi på denne måten unnlater å stå fram for, enda vi vet om deres situasjon.» 



Når det gjelder psykisk helsevern, er det vel mer snakk om å være lojal mot sin egen terapiretnings realiteter enn mot individets opplevelser og behov; mer «Hva er det som feiler deg?» i stedet for «Hva er det som har skjedd?»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s