"Man kan ikke forberede seg på hvordan det er å radbrekkes og hudflettes …"


Det sier dr Synne Sørheim i et intervju i Dagbladet 15.09.2012, der …  

«Synne Sørheim (46) forteller for første gang om hvordan jobben som Breiviks rettspsykiater har preget livet hennes«

En mer utfyllende lenke: 

– Jeg følte dette var min beste måte å bidra påNå snakker Synne Sørheim ut om presset hun opplevde som rettspsykiater i Breivik-saken.


Jeg har lest artikkelen, og er igjen forundret over skråsikkerheten som dr Sørheim og hennes kollega har utvist. Faktasjekking er en viktig del av jobben min, og jeg evner ikke å forestille meg hvordan noen kan holde fast ved konklusjoner som er fullstendig løsrevet fra tilgjengelig informasjon. 

Dr Sørheim sier:

«Jeg står inne for vår konklusjon, og lever rolig med at retten ikke valgte å lytte til vårt råd.»

Jeg forstår ikke at det går an.

Noe annet som dr Sørheim sa, har jeg full empati for: 

«Man kan ikke forberede seg på hvordan det er å radbrekkes og hudflettes på den måten vi ble.»

Jeg kan lett leve meg inn i hvor vondt og vanskelig dette var for henne. Og samtidig vekker uttalelsen hennes en avmektig sjalusi hos meg, for i hele den vonde og vanskelige tiden hadde hun noe som psykiatrien og helsevesenet har tatt fra meg: Anledning til å ta ansvar for sine uttalelser, sine handlinger og sine konklusjoner. 

Dr Sørheim og dr Husby ble radbrukket og hudflettet i det offentlige rom, av mennesker som betraktet dem som sine likeverdige. 

Jeg ble radbrukket og hudflettet av mennesker som visste at de var eksperter og jeg var «incestoffer» og «grensepsykotiker», i et lukket rom,  der alle mine forsøk på å oppklare misforståelser og beskytte integriteten bekreftet ekspertenes selvoppfyllende diagnoseprofetier.

Jeg har behov for fagfolk som er i stand til å sette spørsmålstegn ved sine konklusjoner.

Fagfolk som er i stand til å spørre seg selv: 

«Betrakter jeg personen jeg uttaler meg om som et ansvarlig individ til det motsatte er bevist?»

«Er det en liten mann som hopper opp og ned i hodet mitt nå?»

«Er jeg i ferd med å gjøre en System 1-feil? » I innlegget som denne lenken fører til, outer jeg meg selv om en påståelig gammel kjerring uten inn-linjer. Og nå spør jeg:  

Hva er forskjellen mellom påståelige gamle kjerringer uten inn-linjer og påståelige psykiskhelsefagfolk uten inn-linjer?

Mange års utdannelse, så klart. 

Men hva har de lært?


18.09: Jeg legger til en lenke til Henrik Vogts kronikk:

Diagnose: Sjekklistemonomani

Reklamer

15 kommentarer om “"Man kan ikke forberede seg på hvordan det er å radbrekkes og hudflettes …"

  1. Jeg leste også dette intervjuet, og sitter fortsatt og tenker på denne setningen:» man kan ikke forberede seg på hvordan det er å radbrekkes og hudflettes.»En annen setting, men likevel, det er egentlig svært dekkende ord for de systemopplevelser jeg selv har hatt, og de som skal hjelpe tror jeg, virkelig ikke forstår hva de gjør med et menneske, eller så unnlater de å forstå, og gjemmer seg bak teorier og lovverk. Slike møter har skremt meg mer enn en gang, men jeg har også undret meg over: tenker de ikke i det hele tatt på hvilken praksis de utøver, og at det gjør noe med mennesker i lang tid fremover.Litt på siden dette kanskje Ingrid, men den settningen satte i gang følelser av avmakt.

    Liker

  2. Ikke på siden i det hele tatt, jeg skrev at setningen vekket «et avmektig sjalusi», så vi er helt på bølgelengde.I det siste har jeg vært nødt til å lese en del om aboriginene i Australia i forbindelse med jobben. Og tenker på mennesker med psykiske livsproblemer som helsevesenets innfødte. Som her:http://en.wikipedia.org/wiki/File:Gov_Davey%27s_proclamation-edit2.jpgDet var visst bare svarte i europeisk tøy som var OKOg det med at en hvit som drepte en svart ble hengt, var blank løgn. Det forekom ikke de første 50 årene.

    Liker

  3. Tok en titt på lenken, og det var litt av en fremstilling av, det vi ønsker å se kanskje?Følger deg i tankegangen i det du sier om helsevesenets innfødte.Får tanker rundt dette med anderledeshet, som til tider blir favnet i det vide og brede, hvor flott det er med mangfold, men min opplevelse av psykisk helsevern, godt hjulpet av Nav, er at, i det øyeblikket kontakten er tatt, så tar de regien. For meg, med mine relasjonsskader, kunne det ikke blitt verre, og fremgangen mindre, for å si det slik.

    Liker

  4. Det at hjelpere skal ha regien ligger dypt innbakt i vår kultur, virker det som. Jeg husker en gang jeg stakk innom en nær venninne på vei hjem etter å ha vært støtte for noen i en stor livskrise. Jeg kom til å si at det viktigste i en slik situasjon, var at den som trengte hjelp selv bestemte hva hjelpen skulle bestå av.Det åpnet seg en bunnløs kløft mellom oss: Det var den som ga hjalp som skulle bestemme, mente hun. Noe annet var utenkelig. Er det en del av samfunnets etablerte visdom?

    Liker

  5. Jeg har vært i lignende situasjoner som det du beskriver her, der jeg, og andre skulle bistå med hjelp i en krise, og jeg er så enig med deg, den det gjelder må selv få bestemme hva hjelpen skal bestå av. Det jeg så var, at her snakket mange over hodet på vedkommende, både når vedk. var tilstede og ellers. Mange visste tydelig hva den andre trengte, men det vi fikk se underveis var, at den som trengte hjelp visste svært godt hva den hjelpen skulle bestå i, selv om en bunnløs sorg gjorde vedkommende svært stille i lange stunder. Deter noe med å tåle andres smerte, tenker jeg. Tåle, å gi tid.

    Liker

  6. Tåle, gi tid. Ja.Og en dimensjon som jeg nesten ikke orker å tenke på: Likeverd. Det er nok ikke mange som bevisst ser en som trenger hjelp som mindreverdig, men hva er den ordløse, ubevisste kunnskapen? Det kan vi ikke vite, og vi er ikke tankelesere, så et bedre spørsmål er kanskje:Hva skaper den ordløse, ubevisste kunnskapen?

    Liker

  7. Her får jeg først litt bibelske assosiasjoner: Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør eller tilgi dem ikke for de vet hva de gjør?Tilgivelsen er ikke poenget mitt, men er inkompetansen virkelig så stor? Eller er kulturen så lukket og skylappebefengt? Eller – er de hjernevaska til å tro på skjemaene og metodene sine, uten evne til kritisk sans, forbudt å tenke selv?Jeg merker jeg bare slynger ut spørsmål nå. Min neste tanke er: Er forsvaret av denne «livsløgnen», som jeg velger å kalle det, så sterkt og nødvendig at det rett og slett ville være katastrofe å komme bak det? Uhelsebringende?Jeg snakker da om en viss type forståelse av psykiske «lidelser» og holdninger til de som er «rammet».Ellers tenker jeg mye på avmakt nå om dagen. Og jeg tenker at mennesker med makt kanskje trenger å ha smakt på avmakt, for å forstå hva de utsetter andre for?Selv har jeg av og til lyst til å melde meg ut av de systemene som finnes. Siden jeg nå engang gjerne vil beholde min verdighet og integritet, og selvråderett.

    Liker

  8. Den ordløse, ubevisste kunnskapen, kan det være den, som noen ganger kan oppleves, som uverdig?Der hjelperen ikke forstår, eller kjenner seg hjelpeløs, er det der korrigeringene av klienten, mistroen starter?Bare noen tanker her fra meg.

    Liker

  9. Er dette egentlig korrekt bruk av ordet «radbrekke»? Ja, jeg vet at hvis man går tilbake til den opprinnelige betydningen av uttrykket («knuse en forbryters lemmer og brystkasse el. på et hjul«), så kan Sørheim bruke det som en billedlig fremstilling på hva hun følte hun ble utsatt for. (Personlig stiller jeg spørsmål ved om det i realiteten var en sånn flom av ikke-faglige personangrep som Husby/Sørheim vil ha det til, men det er en annen sak.) Men etter min mening brukes 'radbrekke' i dag nesten utelukkende i betydningen «bruke (skrive, uttale, fremføre eller lignende) høyst mangelfullt': radbrekke språket. En kan også radbrekke en dikter eller et verk.«, altså å gjengi noe på en måte som ikke yter originalen rettferdighet. Sånn sett kunne Sørheim (til nød) ment at rapporten hennes ble «radbrukket» i media, men at en person blir «radbrukket» i betydningen hetset, utskjelt, trakassert etc. skurrer ihvertfall i mine ører.#off-topic#oversetterfaglig

    Liker

  10. Velkommen til kommentarfeltet, og takk for at du satte så klare ord på noe som har skurret. Jeg syns avgjort det du skriver er relevant!Sørheim radbrukket? Vel, sånn opplever hun det. Og for å si det på terapeutisk, så tror jeg på *hennes opplevelse* av å bli radbrukket. Blir mennesker som sitter fast i sykgjørende psykisk helsevern radbrukket i betydningen «bruke (skrive, uttale, fremføre eller lignende) høyst mangelfullt»? Jeg mener at jeg ble det. Det er belastende å skrive om dette, for det hefter mye skyld og skam ved det; og jeg gjør det likevel på grunn av tilbakemeldinger jeg får fra andre som kjenner seg igjen. Uttalelsene og synspunktene mine ble radbrukket for å passe inn i et psykiatrisk sykdomsbilde. Jeg nektet å gå inn i diskusjoner om hvorvidt min mistillit til en psykiater skyldtes mine overføringsreaksjoner eller ikke. Og jeg sa i stedet: «Hvis ett individ i en situasjon merker at noe er galt, da er det en grunn til det, det er ikke vedkommende som er gal.» Og jeg ba om hjelp til å se etter grunnen. Den første gangen jeg sa det, ble det radbrukket til dette: «Når hun føler for noe, mener hun at det er slik.» Og det var den eneste gangen man brukte ordet «mene» om noe jeg sa etter at jeg sto fram som incestutsatt. Her er en annen tolkning: «Når hun føler at noe er galt mellom henne og terapeuten, da er det noe galt. Mitt svar tilbake var at dette har hun helt rett i, men det spørs bare hva som er galt. Hun setter likhetstegn mellom sine fantasier og virkeligheten, mens jeg ser at svært mye av hennes problem går på hennes uttalte tendens til projeksjon.» I stedet for å se på hva som var galt i situasjonen, konstaterte helsevesenet at jeg var gal. Helt bokstavelig. Dette ble skrevet den første dagen jeg ble behandlet som grensepsykotisk uten å bli informert om det.Innen helsevesenet ble jeg virtuelt radbrukket også som person. Det ble så umulig å fungere som oppegående, ansvarlig, tenkende individ at jeg måtte fjerne meg helt. Situasjonen kan sammenliknes med om man rent fysisk knuste pasienters lemmer og brystkasse og så behandlet symptomene på det man hadde gjort som pasientens eget problem. Svaret ble visst nokså OT i forhold til ditt innspill 🙂

    Liker

  11. Her er det mange kloke kommentarer! Det er en inspirasjon å lese det her. Jeg skjønner ikke hvordan man kan hjelpe en annen person hvis man ikke lytter og lytter igjen. Dialogen må være der, ellers stopper processen opp. Det er egentlig enkelt, men vi mennesker har så lett for å gjøre ting så vanskelig.Radbrekkes er et nytt ord for meg, men det høres ikke så hyggelig ut.

    Liker

  12. Kommentarene er fine, ja! Jeg har sitert noe i en annen sammenheng som jeg gjentar her: «Det er viktig å snakke med seg selv, dele litt av livshistorien med andre, og å leve, påvirke andre og bli påvirket av dem.» Til det er blogging perfekt! Apropos dialog – har du sett innlegget om å være innfødt?

    Liker

Legg igjen en kommentar til Annemor Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s