Postkort fra Bakkebygrenda

I noen fine sommeruker blir gården forvandlet til Bakkebygrenda, med foretaksomme barn som finner på og finner på.

 Det var forresten en voksen som fant på å male steiner med vannfarger ved bekken … Det tror jeg blir en tradisjon.

Det er en svært gammel tradisjon å bygge demning i bekken. Og nå har enda en generasjon med barn satt i gang med stor energi.

Og dette? Det er Drivhus nummer 3, der man dyrker mandrake. Gjett hvilken bok som høytleses nå?

Dagens fangst fra elva.

Det har vært en fin dag.
«En sånn dag …»
Og hvilken TV-serie siterer jeg fra nå?

Fine sommerdager ønsker jeg dere alle!

Reklamer

12 kommentarer om “Postkort fra Bakkebygrenda

  1. Mange takk, Bibbi. Og ja, kinken er blitt bedre … den kan ha vært psykosomatisk, for den ga seg brått da jeg gikk rett inn i en floke som jeg har unngått lenge. Det skal jeg skrive om når gården blir Ensomhetsborgen igjen. Apropos kink: Jeg har sjelden fått så mange sidevisninger som den dagen jeg la ut dette om kink i ryggen. Var det noen som trodde det hadde med sex å gjøre, montro?

    Liker

  2. Kropp og psyke, det henger sammen er min erfaring også, og det er til tider min mentale værstasjon. Bra, at du har blitt bedre Ingrid, og ikke godt å si hva de søkte etter de som tittet på innlegget om kink;-)Ha en fortsatt fin dag.

    Liker

  3. Disse bildene dine og ordene, de bare sank inn i meg. Barndommens demninger dukket opp i minnet, fisketurer, fantasireiser i somre fulle av regn og sol.Takk for at du deler.Godt å høre at ryggen er bedre. Smerter kommer og går, er min erfaring.

    Liker

  4. Sammenhengen er så viktig! Og når jeg ser tilbake på den såkalte hjelpen jeg har fått i helsevesenet, ser jeg hvordan min viten om dette sammenhengen stadig er blitt sabotert av bedrevitende fagfolk.En fin dag ønskes deg også – nå skal jeg jobbe mens resten av storfamilien har reist på tur.

    Liker

  5. Så fint å høre at jeg greide å formidle det jeg ville uten å vise bilder av barn. Jeg har en svært klar grense mellom det personlige og det private, merker jeg, så det blir nok ikke bilder av mennesker i postkortene mine … men jeg har tenkt mye i det siste på hvor fint det var å stort sett være barn i landlige omgivelser, der «ute alene» var et fristed og et sted å høre til.Smerter kommer og går, ja, og noen ganger legger de igjen innsikter.

    Liker

  6. Jeg følger deg i dette med det personlige og private. Og synes du har en fin måte å formidle stemningene på, både med bilder og ordene dine.Smerter ja, jeg jobber hardt med noe nå, gamle smerter kom tilbake, som jeg trodde jeg hadde lagt bak meg. Og innsiktene drypper sakte inn, i form av følelseserkjennelser. Noen av dem kommer som dikt også.

    Liker

  7. Jeg gikk jo mye på skole i utlandet, så jeg måtte gugle dette, men det er fint. Og jeg var så heldig at jeg kjente mennesker som hadde roen i seg til å se. En verdifull gave å gi et barn, denne roen.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s