"Du får ikke lov til å bite negler!"

sa mor.
«Det er bare ulykkelige barn som biter negler!»
Så jeg sluttet å bite negler.

Jeg sluttet ikke å være ulykkelig.
Jeg ble bare flinkere til å skjule det.
Mor var også flink til å skjule det.
At hun var ulykkelig.
Også for seg selv skjulte hun det.
Hun skjulte det med kontroll.
Av seg selv.
Av andre.
Andre? Andre var oss, det.
Resten av familien.
Søster, far og jeg.
Uenighet var en krig som mor alltid måtte vinne.
Et spørsmål om hvem som hadde rett, og det var alltid henne.
Ulike syn fantes ikke i hennes univers.
Rett var rett, galt var galt, og bare hun visste hva som var hva.
I mitt univers var jeg hittebarn.
Hadde ingen plass i verden.
Jeg dagdrømte om å være på barnehjem.
Et fredelig barnehjem med regler som var til å forstå.
I fars univers var husfreden alt.
”Ta hensyn til mor, hun er jo så syk.”

«Slik har jeg hatt det i 30 år», sa han.

«Slik har jeg hatt det i hele mitt liv,» sa jeg.
I søsters univers ble hun passet av en soldat.
En soldat som hadde tatt hennes mor til fange
og sperret henne inne i et høyt tårn.
Og i mors univers?
Der var hun også sperret inne.
Av kontroll og rett og psykose og medisiner og sløvhet.
Og kontroll og rett og psykose og medisiner og sløvhet.

Hjulet gikk rundt.
Igjen og igjen og igjen
.

En sjelden gang, som glimt av himmel 
når svarte skyer revner,
glapp kontrollen litt og jeg så
en gnist, en glede,
et streif av liv.
Mor …
Jeg fikk aldri spurt deg …
Når lærte du å skjule at du var ulykkelig?
Hvem lærte deg å gjøre det?
Jeg har fremdeles bloggepause, selv om det ikke ser sånn ut.
Kanskje jeg heller burde kalle det skrivepause?
Nå legger jeg ut gamle greier som har med positivpushing å gjøre.
Og mors forbud mot neglebiting 
minner om psykiskhelseverneres hang til 
å gripe fatt i et symptom på smerte
og gjøre symptomet til Problemet som skal behandles.
«Du får ikke lov til å selvskade, ruse deg, ta livet av deg! 
Det er det bare ulykkelige mennesker som gjør!»
Reklamer

10 kommentarer om “"Du får ikke lov til å bite negler!"

  1. Her var det mye som satte mine følelser og tanker i sving. Ikke minst om denne moren, som har satt standarden for en hel familie. En undertrykkende standard, der en hel familie lever i en krigssone. Mors krigssone. Der det ikke blir fred med mindre, omgivelsene retter seg etter mors lov.Ikke ulikt min egen start i verden, og min mors evige mantra «…og så må man ta seg litt sammen», og akkurat det, kollapset underveis, noe så ettertrykkelig, og siden da har jeg vært «den ulydige», «den vanskelige», «den syke» m.m.Takk for, at du deler Ingrid, dette er vanskelig å se tilbake på i voksen alder også.

    Liker

  2. Jeg kjenner igjen noe av dette. Tror at kontroll, det å skjule følelser, var noe som gikk i arv. Og uten den kontrollen, ja da kan kunne alt mulig forferdelig skje. Og uten brudd i dette, ja hvordan skulle nye generasjoner erfare noe annet?Tror for egen del at behovet for en fin fasade også spilte med. Ikke vis ditt sinne, din sorg, at du er lei deg, selv om du er det. Ikke vis det, for all del.

    Liker

  3. Ja, det er vanskelig å se tilbake på.Og godt å kunne se at mønsteret som gjentar seg fra mormor til mor, stopper her.Mange tanker omkring dette … som må modnes

    Liker

  4. Jeg er enig, det meste er overlevelsesmtoder. Og vi lærer dem som barn.Men din respons sendte meg inn i noe som jeg må tenke litt mere på. Som angår kontroll, og som opptar meg mye for tiden.Og kanskje handler det om redsel også?

    Liker

  5. Redsel, ja? Jeg kaller det dødsangst: Det er en del av oss som måtte blokkere følelser for å overleve – og den vet at vi dør hvis blokkeringene åpnes. Slik jeg ser det.Og blokkeringene er kontroll. Fra min synsvinkel består de av atferd som selvkontroll og andrekontroll. Selvmakt og makt over andre. Spiseproblemer, selvskading, selvmord, vold og terrorisme osv. Symptomer på blokkerte følelser.

    Liker

  6. Jeg har litt andre ord, tror jeg. Blokkeringer av følelser er jeg med på, for meg var dette rent fysisk. Jeg opplevde det som om kroppen ikke tålte seg selv, og det ble en freezereaksjon, en låsning. Til og med redselen eller angsten var utilgjengelig. Kroppen beskytter seg på den eneste måten den kan, ved å fryse. En slags kroppslig «selvskading» dette også, på en litt annen måte kanskje.Jeg følger deg i det du skriver om symptomer på blokkerte følelser.

    Liker

  7. -Annabella-Du er så god til å skrive og har et perspektiv og en refleksjon som får meg til å gråte. Det er en positiv ting.Det vil jeg takke deg for Ingrid.Ønsker deg en god helg!:)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s