Oppdatering 13.06.12: Jeg er sjalu på Anders Behring Breivik

Og jeg tenker: ”Hvor mange må jeg drepe før min tilregnelighet blir vurdert i en kontekst der synspunktene mine er en faktor?”

Deja-vu-varsel: Her er det gjentatt mye
som jeg også har skrevet om tidligere. 

For mange år siden ble jeg fravurdert tilregneligheten etter Sørheim/Husby-metoden: Det jeg sa om funksjonsevnen min stemte ikke med en psykiaters fordommer fagkunnskaper om ”incestofre”, og i flere år bekreftet helsevesenet at jeg fantaserte ved å ikke fortelle meg at jeg ble mistrodd – og ikke spørre om jeg kunne bevise det jeg sa.

Kanskje fordi man mente å vite som Einar Kringlen at ”Vedkommende vil være vanskelig å rikke på og bli sint dersom man forsøker å diskutere vrangforestillingene. Derfor sa man gjerne tidligere: Ikke diskuter med en paranoid, da blir han bare rarere.”

Jeg trodde lenge at det var snakk om kommunikasjonssvikt og misforståelser, men det skulle vise seg at helsevesenet var blitt en alltid-feil-situasjon:

Et kommunikasjonsdilemma der andre vet at vi alltid reagerer feil,

og det er umulig å drøfte konflikten eller løse den.
Under slike omstendigheter er forvirring en naturlig respons,
og vi kan bare bli kvitt forvirringen ved å fjerne oss helt fra situasjonen.

Jeg ble stadig mer forvirret og måtte til slutt fjerne meg helt. Da vi endelig fikk vite om de såkalte vrangforestillingene mine, spurte mannen min hvorfor man ikke hadde snakket med ham før man slo fast at jeg fantaserte. Det var fordi han kunne være revet med i fantasiene mine, var svaret.

Når det gjelder psykisk helsevern kan virkeligheten overgå de villeste fantasier.

Det er merkelig, dette – med unntak av religion og annen åndelighet er psykisk helsevern det eneste
fagområdet jeg vet om der det regnes som etisk korrekt og faglig forsvarlig å bekrefte synsing, teorier, intuisjon og dogmer ved ikke å sjekke.

Hva er det man verner på denne måten? Ikke enkeltmenneskers psykiske helse, i hvert fall.

Religiøse og åndelige samfunn kan man melde seg ut av. Man kan ikke melde seg ut av helsevesenet, men en fylkeslege slo fast at jeg hadde klar valgfrihet da han avviste klagen min – uten faktasjekking. Og uten å forholde seg til synspunktene mine.

De to eneste valgmulighetene jeg har funnet i helsevesenet, er de psykiateren ga meg i vårt første møte: Jeg kunne innse at han hadde rett, eller klage og få bekreftet at han hadde rett.

Selv nå, 23 år etter at jeg ble fravurdert tilregnelighet, har jeg ikke funnet noe alternativ. Diagnosen jeg
fikk har riktignok forsvunnet fra den elektroniske mappa mi, men helsevesenet har ikke gjort noe aktivt for å revurdere tilregneligheten min. Det er fremdeles ”umulig å drøfte konflikten eller løse den”. Mitt ønske om mekling ble avvist, jeg har ikke fått svar på spørsmål som jeg har stilt, og helsevesenets stilltiende, men sterke forventninger til at jeg skal glemme det som skjedde og være ”positiv” er ikke særlig tillitvekkende.

Helsevesenet tok fra meg tilregnelighet, tankefrihet, talefrihet, anledning til å ta ansvar og valgfrihet. Og
helsevesenet har ikke gitt meg dette tilbake … fordi ”saken er foreldet”. Det ligger en stor og stinkende floke i dette som jeg hittil ikke har orket å se nærmere på. Som handler om helsevesenets prioriteringer. Og om usynlige skader.

Sett at to leger, en psykolog og en psykomotorisk fysioterapeut hadde sparket, knivstukket og voldtatt meg gjentatte ganger i fire år  … hadde helsevesenet forventet at jeg skulle legge det bak meg og være «positiv»?  

Hva er viktigst for helsevesenet?

Å vurdere om helsepersonell har gjort noe ulovlig?
Eller å støtte meg i å helbrede skadene som helsevesenet har påført meg?

Har jeg bare rett til å være skadet hvis skadene er synlige og jeg kan påvise at lover er brutt?

***

Det at jeg, som ”incestoffer”, kunne bli fradømt tilregneligheten for tjuetre år siden, innenfor helsevesenets lukkede system, er kanskje forståelig.

Men Sørheim og Husby visste at hele verden fulgte med i Breivik-saken. Likevel la de fram vurderingen sin uten faktasjekking, uten å bruke ”et spesifikt skjema som er hensiktsmessig ved undersøkelse av
schizofrene personer” og uten å dokumentere sine samtaler med Breivik.

De utviste en skråsikkerhet som overgår mine mest paranoide fantasier.

Og en rettsmedisinsk kommisjon, med hele verdens øyne på seg, godtok vurderingen uten
å sette spørsmålstegn ved den, uten å faktasjekke. Det blir helt surrealistisk, fra min synsvinkel.  

Sørheim, Husby og den rettsmedisinske kommisjonen har vist meg hvor rettsløs den enkelte kan bli i et møte med psykiatrien.

Bekrefter jeg at jeg er paranoid og irrasjonell når jeg hevder det?
Reklamer

6 kommentarer om “Oppdatering 13.06.12: Jeg er sjalu på Anders Behring Breivik

  1. Jeg opplever det som foregår i retten nå som surrealistisk. Snakker de egentlig om noe som finnes? Eller diskuterer de om keiseren har klær på seg?Hva slags teater er dette?Følger deg i det du skriver om avmakt. Og hvis du er irrasjonell, ja så har du mange med deg. Men kanskje er det vi som er de rasjonelle? Hva er opp og ned på verden?Puh, der kom litt gufs fra meg. Verden er et underlig sted.

    Liker

  2. Kanskje det er forskjellige sett med usynlige keiserklær man diskuterer … I visshet om at de som ikke ser klærne er «uskikket til sitt embede»?Takk for respons, gamle ugle…. Dette er ensomt og vanskelig skrive om, og symptomer og diagnoser kretser omkring meg som gribber, klar til å kaste seg over meg hvis … hvis … hvis jeg mister fotfestet?

    Liker

  3. Selv om min erfaring er annerledes enn deg så gir det gjenklang det du skriver om å miste fotfeste. Jeg er livredd for å havne i en situasjon hvor jeg blir prisgitt andres definisjoner av meg.Og akkurat nå har jeg noen jobbutfordringer som får meg til å kjenne dette gufset, fra de som vil ha underkastelse, et eller annet sted i samfunnet. Og jeg frykter Nav eller hjelpeapparatet neste stasjon? Hva venter i så fall en stakkar der, spør jeg. Selvråderett er så viktig for meg, helsemessig.Så ja, jeg har ikke dine erfaringer, men jeg kan på mitt vis forstå det du skriver. Og takker deg for at du skriver om det.

    Liker

  4. Jeg følger deg i din tankerekke, og kjenner avmakten.Mange ganger har jeg tenkt: hvis jeg skulle oppleve sterk psykisk uhelse igjen, hvem eller hva kan jeg henvende meg til, når jeg ikke har tillit til psykisk helsevern? …jeg grøsser ved tanken…

    Liker

  5. Kjære GU og Bibbi – jeg sitter på et vandrerhjem med iPad og uten briller. Så det er ikke mye jeg greier å skrive … Må holde padda rett under nesa for å se tastene. Vil bare si at dere tar opp noe svært viktig. Hvordan kan vi stole på et system som vet at mistillit er et sykdomstegn?I likhet med fattigdom er ikke det noe man kan løse ved å være positiv

    Liker

Legg igjen en kommentar til Bibbi Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s