Pollyanna Positivkrampe med positivbryter


Jeg har jobbet med dette lenge.
Og jeg legger det ut nå med lenke til gamle ugles «PLEASING CHILD»



Å oppfordre meg til å være positiv … 

Det er som å tilby speed til en med rusproblemer. Og jeg har ikke sett mitt problem i noen psymptomoversikt, så jeg lanserer betegnelsen «positivkrampe».

Pollyanna og jeg sto langt framme i køen da positivgenene ble utdelt. Jeg greide nok å albue meg forbi henne, forresten, for ingen har lært meg være-glad-leken. 

Og for meg var det ingen lek. 

Det var alvor. 

Gravalvor. 

Få-lov-til-å-leve-alvor.

Smil til verden og verden smiler til deg.
Det har jeg visst så lenge jeg kan huske. Underteksten, riset bak speilet, merket jeg ikke før jeg var godt voksen:

Uten smilet har du ikke livets rett.
Trekker du pusten for å forsikre meg om at det ikke er sant? 

Du kan ikke si noe som jeg ikke har hørt før.

Mange ganger.

Som jeg ikke har sagt til meg selv.

Mange ganger.


«Positiv» var min overlevelse. Sammen med «De mente det ikke».
  
Skriv gjerne din versjon av «det du trodde er ikke sant» i kommentarfeltet. Og vær forberedt på ærlig respons fra meg – og kanskje også fra andre lesere som ikke er enige. Mkay?
   
Pollyanna ser ut til å ha hatt det greit med væregladleken sin, også i alle oppfølgerne til de såkalte glad-bøkene. Men hun er en romanfigur. Attpåtil en figur i en oppbyggelig roman fra 1913.

Det var ikke jeg, og min positivkrampe hadde skadelige bivirkninger. 

Først fikk jeg store søvnproblemer da jeg var et regelstyrt lite katolsk barn som lærte syndbevissthet av irske nonner og måtte bekjenne hver gang jeg var i kirken at jeg hadde «syndet i tanker, ord og gjerninger».

Det gikk nokså greit å ikke synde i tanker på dagtid, men jeg måtte jo gi slipp på min beinharde tankekontroll for å sovne inn, og da veltet de inn, alle tankene.

De syndige tankene. Syndige tanker som «jeg er lei meg» og «mamma og pappa er ikke glad i meg».

Tanker så syndige at jeg ikke bekjente dem i skriftestolen, slik at jeg kunne få syndsforlatelse. Og det var jo også en synd å underslå synder. Sånt blir det flokete monstertanker av. 


Hva om det hadde vært mulig å snakke med noen om de syndige tankene? 

Hva om jeg kunne sagt til en voksen at jeg ikke trodde at foreldrene mine var glad i meg?

Tenk om en voksen hadde vært med meg og utforsket den reelle situasjonen?

I ettertid ser jeg hva jeg hadde behov for. 

Jeg hadde behov for en voksen som sa: 
Du tenker at de ikke er glad i deg, og da er det en grunn til det. Nå skal vi se etter korn av sannhet som bekrefter intuisjonen din. 

Jeg hadde behov for en voksen som sa:
De gir deg husly, seng og mat. Og det er ikke å være glad i deg.

Du ba ikke om å bli født. De satte deg til verden, så de skylder deg gode vekstvilkår, både psykisk og fysisk, og du skylder dem ingen takknemlighet.

Dyr krever ikke takknemlighet fra ungene sine, hvorfor skal mennesker gjøre det?

Å være glad i deg er å respektere din rett til å få dekket dine egne behov.

Å være glad i deg er å vise at du har egenverdi, helt løsrevet fra deres behov og deres ønsker for deg. 

Viser de deg det?

Da jeg var tenåring søkte jeg hjelp på Modum Bad, i en periode da livet mitt ble altfor flokete. 

Daværende overlege Gordon Johnson var svært opptatt av autogen trening på den tiden, men han hadde ingen forslag som hjalp mot monstertankene som hindret søvnen i å slippe til. 

Jeg kunne slappe av i kroppen, men ikke i tankene.

Og «drikk varm melk», som var nattevaktens råd til oss som vandret søvnløse rundt i korridorene, hjalp ikke.

Senvirkninger etter overgrep eksisterte ikke på Modum bad den gangen – der var det bare «nevroser».

Og overlege Johnsen understreket, progressiv som han var, at en «nevrotiker» aldri kunne bli kvitt nevrosene sine. Man kunne i beste fall lære å leve med dem.

På Modum bad ble det lagt stor vekt på åpenhet og ærlighet. 

Men ikke nok.  
 
Tenk om senvirkninger etter overgrep hadde vært et tema der?

Tenk om teamet som behandlet meg hadde grepet fatt i positiviteten som et problem? 

I stedet var det stundene da positivkrampen glapp som ble problemer: 

Det at jeg gråt noen ganger. 

Ble sint en gang. 

En eneste gang.

Tenk om noen hadde spurthvilke tanker det var som holdt meg våken om natten?

Tenk om det hadde vært mulig å fortelle om presteovergrep, bli trodd, få klinikkens hjelp til å sette grenser for prestens sutremaktkrav, eventuelt anmelde – både til Den katolske kirken og til politiet?

I stedet brente jeg den tykke bunken med pornografiske brev som presten hadde sent meg i årenes løp.

I peisen i dagligstuen på Modum Bad.

Uten å fortelle om dem.

Fordi jeg ville legge dette bak meg.

Jeg tok ikke med meg brevene til Modum for å bruke dem til noe. Jeg tok dem med for å skåne mor, som snoket i sakene mine når jeg ikke var hjemme.

Hun ble jevnlig psykotisk, og hun hadde jo konvertert til katolisismen på grunn av den samme presten. Som var en helgen i hennes øyne.

«Jo sterkere lys, desto mørkere skygge.»

Til deg som trekker pusten for å fortelle meg at det ikke nytter å gråte over spilt melk, feilsiterer jeg Santayana: Enhver som ikke vil huske fortiden, er dømt til å gjenta den.

Og nå snakker jeg like mye til min positivkrampe som til deg: Vi kan bare  lære av fortidens feil når vi ser hva de består av. Og det er ikke noen lærdom å hente  i …

gjorde sitt beste

mente det ikke

visste ikke bedre

hadde noen gode egenskaper

var selv skadet 

hadde udekkede behov

 I slike floskler er det bare floker.

Ti år senere var jeg småbarnsmor med søvnproblemer og årlige vinterdepresjoner.

Søvnproblemene var de samme gamle tankemonstrene som presset på når jeg måtte slippe kontrollen for å få sove.

Og min forklaring på depresjonene er at jeg slet ut positivmuskelen, slik at den sluttet helt å fungere. Den trengte et halvt år på å komme seg.

Jeg gikk i terapi hos en som var slepphendt med sovemedisin – og som etter hvert sa at det eneste som feilte meg var at jeg trodde på feministene. 

Jeg «brøt også den kontakten», som ekspertene sier om meg og innså at jeg var blitt avhengig av pillene han hadde prakket på meg … som ikke hjalp meg sove, men som kroppen krevde allikevel.

Jeg orket ikke be om hjelp med nedtrapping, så jeg gjorde det på egen hånd.

Alt jeg husker fra denne perioden er søvnløs angst … inntil jeg en natt lå i fosterstilling under et skrivebord og slapp den farligste, forbudteste og mest monstrøse av alle monstertanker inn i bevisstheten

Jeg vil ikke alltid være positiv.

JEG 
VIL IKKE 
ALLTID 
VÆRE POSITIV

Jeg skulle bli mer enn 30 år gammel før jeg torde slippe denne tanken inn i livet mitt.

Ti år etter det hadde jeg erfart at tankemonstre blir forvandlet når de slipper ut i det fri og jeg kan undersøke dem.

Jeg var godt i gang med å frigjøre meg fra «positiv» og «negativ» og tenke realistisk i stedet, ved hjelpe av redskapene som jeg nå kaller pizzaprosessen

Og i helsevesenet ble jeg borderlinet. Behandlet som en grensepsykotiker som avviste «realitetene». Uten å bli informert om det.


En annen bivirkning av positivkrampe er  en automatbryter som slår av varsellamper.

Det er en viktig årsak til problemer i livet mitt. Jeg tar bare opp ett eksempel nå: 
   
Jeg sto fram som incestutsatt i 1987. Da sa DPS til  primærlegen – uten å ha sett meg eller snakket med meg – at jeg var et tungt tilfelle som ikke kunne greie meg uten hjelp av «fagfolk».

Den første varsellampen blinket heftig da legen informerte meg om dette. I ettertid ser jeg at jeg skulle spurt: «Hvordan vet dere at dette er sant?»

Og ikke godtatt svaret før faktabasert informasjon om min reelle funksjonsevne i hverdagen ble vurdert, sammen med min evne til selv å finne ut av problemene mine med de resursene jeg hadde til rådighet.

(«In your dreams!» sier en spydig stemme i bakhodet mitt)

Positivkrampen tok over, positivbryteren (System 1?) slo av varsellampa, og jeg hadde gode erfaringer som barn med å ikke protestere når jeg kom til  en ny kultur og opplevde at voksne misforsto og feiltolket meg. 

Når jeg var høflig og lot som ingenting, var jeg vant til at de revurderte inntrykket etter hvert. Så jeg falt automatisk inn i det gamle mønsteret. 

Jeg ante ikke den gangen at psykiatrien bare bekrefter selvbekreftende konklusjoner. Den revurderer ikke.

Og positivbryteren slo av den ene blinkende varsellampen etter den andre. 

Og automatbryteren var mitt ansvar. Den eide jeg.  

På grunn av den gjorde jeg stadig positivfeil. 

***

Positiv tenkning … Det kan nok være nyttig for mennesker som sitter fast i en hengemyr av innbilt eller overdrevet mismot og svartsyn. 

Men hvor mange er det som virkelig gjør det? 

Alvorlig talt?

Og hvor mange har vært krampaktig positive i altfor mange år av sitt liv?

Jeg har møtt noen få … svært få, faktisk … mennesker som kunne kalles «negative».

Og i kontakt med dem har jeg tenkt: 

Har du noen gang opplevd at noen har spurt deg: Hvordan er livet ditt? Hva er det som har skjedd med deg?


Hvorfor er ikke det et vanlig spørsmål?

Hvor ofte skjer det at problemer og konflikter i parforhold, vennskap, på jobben baller på seg og blir store, stygge og uhåndterlige på grunn av positivbrytere som automatisk slår av varsellamper?

Og hvor ofte, til sammenlikning, oppstår problemer og konflikter på grunn av negativitet?

Jeg har ingen svar. 

Jeg bare spør. 




Reklamer

10 kommentarer om “Pollyanna Positivkrampe med positivbryter

  1. Takk for at du deler og stiller de viktige spørsmålene. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og kjenner lettelse over, at du skriver om dette. Sterk og vanskelig historie.

    Liker

  2. Takk for et sterkt innlegg. Jeg gjenkjenner mye, med egne variasjoner, og har mine egne ord for det. Denne bryteren som hindrer varsellamper å blinke, når de absolutt skulle gjort det, har jeg min versjon av. Det er nettopp dette som gjør det så vanskelig å motta hjelp. Det er dette som forårsaker mye nye sår, i hjelpesystemet, tror jeg.Skulle ønske hjelpere kunne forstå det.Som speed til junkies? Godt bilde. Hvorfor mer gift til kroppen, sier jeg.

    Liker

  3. Takk for respons, Bibbi, Mille og gamle ugle. Det jeg beskriver her er virkelig «bak meg» nå, og har vært det nokså lenge. Jeg måtte få det på skikkelig avstand for å se det fra denne synsvinkelen. Og det betyr ubeskrivelig mye å vite at andre kjenner seg igjen, fra sin synsvinkel og på sin måte. Ikke bare for meg personlig, men også fra et frigjøringsperspektiv, for det er en utbredt og ofte helt ubevisst undertrykkingsmekanisme å isolere mennesker, innbille dem at 'alt er bra, det er bare du som er feil'. Jeg følger deg i at automatbryteren forårsaker sår i hjelpesystemet, gamle ugle … leste nylig en artikkel av en som var blitt «kurert» for homofili som tenåring; han beskriver dette svært levende.

    Liker

  4. Jeg følger deg i dette med å få ting litt på avstand. Jeg tenker på det som en del av integreringsarbeidet å reformulere historiene ettersom innsikten gjør at flere ting faller på plass.Det er tydelig i dette innlegget ditt at du har gått en del runder, slik jeg forstår at du har.Sitter igjen og undrer meg over at det som tilbys nærmest er det motsatte av det som trengs…God bloggpause. Ser frem til nye gode tekster.

    Liker

  5. Tre hovedfaser? Den første enkelfasen: «De gjorde dette». Omtrent som å peke og si «Det er et tre». Så kommer en komplifikasjonsfase, der stadig ny informasjon slipper til. Treets næringssyklus, celler, osmose, røtter, klorofyll, kjemi … Hodet svimler av all informasjonen, og det hele virker uoverkommelig.Til slutt den andre enkelfasen: Vi ser treet som en helhet, samtidig som all informasjonen fra komplifikasjonsfasen har funnet sin rette plass. «Der er et tre.» (og jeg vet hvordan det virker og kan hente fram detaljer om jeg trenger dem)Og ja, jeg tror at det som tilbys er det motsatte av det som trengs. For en del av oss, i hvert fall.

    Liker

  6. Jeg leser din beskrivelse av fasene dine med stor interesse. Fra mitt pespektiv handler det om å skape sin egen historie og finne meningen selv, den som stemmer for en selv, med egne metaforer og begreper. Jeg gjør det samme selv. Min hjelper støttet meg i at jeg skulle finne mine ord, mine bilder osv. Dine tekster, som er utrolig velskrevet synes jeg, bare bekrefter den egne kraften og kreativiteten og muligheten til selv å finne ut av ting, bare man får tid og tillit til å gjøre det. Og den hjelpen man selv etterspør.

    Liker

Legg igjen en kommentar til gamle ugle Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s