Er det tabu å hevde at voksne skader barn?

Jeg spør fordi jeg er interessert i synspunkter omkring dette.

Det som fikk meg til å stille spørsmålet akkurat nå, er denne artikkelen:

Psychiatry and psychopathy: In Hannibal’s head


Rettere sagt: en setning fra denne artikkelen, et intervju med Aina Sundt Gullhaugen, som utfordrer vedtatte sannheter om mennesker med psykopatiske trekk.

Arbeidet hun gjør er så banebrytende og viktig at det føles urettferdig å pirke på en setning.

Samtidig tenker jeg: Det er viktig å pirke på denne setningen nettopp fordi det hun gjør er så banebrytende.

Setningen er:

“Without exception, these people have been injured in the company of their caregivers.”
(«Uten unntak er disse menneskene blitt skadd i nærvær av sine omsorgpersoner»)

Og det er ikke engang setningen jeg pirker på, det er fire av ordene i denne setningen:
«in the company of».

Når disse ordene blir erstattet med «by», blir setningen forvandlet til:
“Without exception, these people have been injured by their caregivers”
(«Uten unntak er disse menneskene blitt skadd av sine omsorgpersoner»)

Tanken bak den opprinnelige setningen kan ha vært å utvide skadeomfanget, det kan gjøres ved å føye til: «and other adults» («og andre voksne»)

På slutten av 80-tallet, på Støttesenter mot Incest i Oslo, var det en kjønnsdelt tabu: Kvinner er ikke overgripere; det er bare menn som er overgripere, kvinner og barn er ofre for patriarkatet.

Det var uakseptabelt å hevde å ha blitt utsatt for overgrep fra en mor, og det var umulig for mødre å snakke om skader de påførte barna, skader som de ønsket å ta ansvar for, ønsket å slutte med.

Nesten umulig. En mor fortalte meg at hun slo barna, og hun syntes det var godt å høre at: «Det gjorde du, det eier du. Det du gjorde er ditt ansvar. Og det er ditt ansvar å gjøre det som skal til for at du slutter å slå.»

Er alle overgrep mot barn = «omsorgssvikt»? 
Jeg møtte engang en yrkeshjelper som holdt steilt fast ved dette.
Voldtekt av toåring = omsorgssvikt.
Juling = omsorgssvikt.
Opplæring til selvhat = omsorgssvikt.

Fra mitt ståsted er det som å si at overfallsvoldtekt = høflighetssvikt.

Hvordan ser dette ut fra ditt ståsted?

redigert 31.10.13

18 kommentarer om “Er det tabu å hevde at voksne skader barn?

  1. Godt spørsmål. Ut i fra egne erfaringer, så har jeg ofte brukt ordet omsorgssvikt, men er det en svikt? En svikt ved den enkeltes personlighet? Det kan så være, men er det ikke et kriminelt overgrep det handler om? Kriminell handling?

    Liker

  2. Omsorgssvikt forbinder jeg med det å forsømme barns behov for sunn mat, nok søvn, varme nok klær om vinteren, voksenkontakt … slike ting.Og det forsømmer vi vel bare når vi selv har vokst opp med slik svikt?Det jeg ikke fikser, er at kriminelle handlinger kalles omsorgssvikt.For å si det sånn: Hvis det er uakseptabelt at voksne gjør noe mot voksne, er det også uakseptabelt at voksne gjør det mot barn. Tenker jeg. Samfunnet krever ikke at voksne skal «prøve å forstå» voksne som skader dem med slag eller voldtekt eller mobbing. Hva er samfunnets holdning til barn som blir skadet med slag eller voldtekt eller mobbing fra voksne? Til voksne som har vært slike barn?

    Liker

  3. Bare en kort kommentar mellom noen gjøremål her. Det første du skriver:Omsorgssvikt forbinder jeg med det å forsømme barns behov for sunn mat, nok søvn, varme nok klær om vinteren, voksenkontakt … slike ting.Da jeg satt sammen med terapeuten, og hun ville jeg skulle finne noe positivt å si om min mor, så var det dette jeg husket. Sunn mat, nok søvn, varme klær, minus voksenkontakt.Det praktiske var på stell, og jeg har mange ganger tenkt, det kunne jeg vel i grunn fått hvor som helst.Må tenke litt mer på dette.

    Liker

  4. Det første som slo meg i det du skrev, var: Terapeutens krav om at du skulle si noe positivt bekrefter at dette er tabu: «Finn noe positivt å si» i stedet for «Hva er det som har skjedd deg?» Jeg får en sint knute i magen! Ellers trenger også jeg tenketid på dette … jeg fikk en mengde assosiasjoner til hva kvinner jeg kjenner har fått av reaksjoner fra barnevernet. Kanskje «omsorgssvikt» rett og slett er et flokete og forvirrende begrep?

    Liker

  5. Dette er litt vanskelig for meg, merker jeg. Jeg vil umiddelbart si at det er mye tabu knyttet til dette, privatlivets fred er nærmest hellig og de voksne har makt.Det er ikke vanskelig for meg å kalle voldtekt, slag og mobbing for overgrep. Og det «mener» vel egentlig samfunnet også, vi har jo lover som skal sikre dette. Saken er vel egentlig at barns stemme ikke blir hørt og trodd. De voksnes stemmer høres så uendelig mye bedre, og de har makt.Når det gjelder omsorgssvikt så er vel det en stor sekk av ulike forhold som gjør at barn ikke får det de trenger. Voksenkontakt blir litt ullen for meg. Det kommer vel av at voksenkontakt kan være der, i fullt mon, men den trenger ikke nødvendigvis være god. Noen ganger brukes barn til å tilfredstille voksnes psykologiske behov, i en alt for tett relasjon.Jeg tenker vel heller på relasjonsskader som er påført barn, av ulike grunner, en kombinasjon av gjentagelser av egne mønstre og hendelser som inntreffer. Ja, jeg snakker ut fra egen erfaring her. Jeg ville vel betegne dette som forsømmelser tror jeg. Og det oppleves som svik, av barn, og det synes jeg voksne skal bekrefte barn på.Men når det kommer til terapeuter, som det Bibbi skriver om, ja da finnes det ingen unnskyldning, for meg. Her gjelder det å lytte og ta imot, og tro på. Terapeuter bør jobbe med seg selv hvis de praktiserer for mye tabuisering. Faktisk er jeg kommet til det, at hjelperne burde stå opp for hjelpsøkerne, ikke forvalte samfunnets skadelige tabuer. Terapi som motkultur, tenker jeg? For motkulturer trengs, til undertrykking av alle slag.

    Liker

  6. Takk for innspill. Jeg må legge dette også til modning. Ikke minst det du skriver om voksenkontakt. Tanker og bilder trenger seg på og blokkerer hverandre – jeg må la dem svirre rundt og finne sin egen plass.

    Liker

  7. Jeg har fortsatt den sinte knuten i magen, når det gjelder dette. Sitter med en følelse av at, slik systemene, samfunnet fungerer, vår kultur for og «ikke trenge seg på», så beskyttes overgriperne mer enn barna.Vet du, jeg tenkte på det i helga, ikke ett menneske, av de jeg har hatt rundt meg har våget å stå opp sammen med meg, og det sier litt om hvordan enkelte ting fungerer.Fikk spørsmål fra en jeg kjenner, om jeg syntes det hadde hjulpet, hvis noen hadde stått tydelig på min side? og ja, det hadde hjulpet meg på veien videre. Det er så konkret det som skjedde, og går nesten ikke an å ta feil av, men når man faktisk trenger støtte, da trekker de seg.Kjenner jeg blir så forbannet når jeg skriver om dette. Mye følelser i sving.

    Liker

  8. Jeg har mange ganger tenkt på, hva frykter terapeutene ved å stå opp for sin klient, det å ta side med sin klient?Er de redd for å bidra til å gi den enkelte klient mot til å gjøre noe med situasjonen? Er de redd for at klienten går ut og kjøper seg et gevær og tar livet av alle krenkerne?Er de redd for å komme til en kjerne av både sinne og sorg hos klienten, og at det skal gå helt over styr for denne?Slik jeg kjenner det, så skulle jeg ta godt vare på en eventuell støtt fra en terapeut, og ikke skulle jeg gjøre noe overilt i hverken den ene eller andre retningen. Det ville bare bety så mye for meg og mitt indre barn å få uforbeholden støtte. Jeg tror, akkurat det kan føre til videre vekst, med mere tro på meg selv, og tillit til andre mennesker, og det er det viktigste for meg.

    Liker

  9. Umiddelbart tenker jeg, Bibbi, at det handler om redsel for å møte noe ubehagelig i seg selv. Kan vel oppfattes som en slags fortolkning, men allikevel. Oppfatter deler av hjelpeapparatet som følelseshemmet.

    Liker

  10. Det kan det være, og følelseshemmet, ja det har de nok vært de som jeg møtte.Fikk i ettertid høre, at terpeuten jeg gikk hos hadde vært gjennom det samme som meg selv. Sånn er det med små steder, gjennomsiktig.

    Liker

  11. «vi får mat»En jente jeg traff en gang,datter av rusavhengige foreldre nr.3 av søskenflokk på 4.Hennes definisjon av kjærlighet og omsorg.Jeg var på besøk hos min søster i Sverige og traff på denne jentungen.Hun samlet på kadavere av smådyr hun fant på jordene,jeg snakket med henne,kjente meg så godt igjen i henne var selv et forhutlet barn,overgrep av flere voksne forsørgere.Min søster ble rasende da hun hørte jeg hadde snakket med denne jentungen sannsynligvis redd for å bli innvolvert sannsynligvis redd for å bli minnet på noe i seg selv.Neste gang jeg var på besøk var denne familien flyttet,det jeg vet er at foreldrene mistet omsorgsretten til sine barn.Håper det går bra med henne:Veronika,den gang 11 år.

    Liker

  12. Takk for at du delte dette med oss, Anonym. Jeg tenker at Veronika husker deg med varm glede; dessverre synes redselen for å bli minnet på noe inni seg selv å være en mer «normal» reaksjon enn din, selv om din var mye sunnere. ❤

    Liker

  13. Jeg har mange tanker som hvirvler rundt omkring dette temaet – ikke minst dette med støtte, med å ta parti. Mangel på støtte. Mangel på at noen stiller seg tydelig ved min side og sier «Dette er så urettferdig, skal vi se nærmere på det de gjør mot deg?»Når det gjelder terapisituasjoner og «omsorgssvikt» … hva med å se om grunnleggende behov ble dekket?FIKK DU DEKKET DITT BEHOV FOR Å SE OG HØRE DET SOM ER, I STEDET FOR DET SOM BURDE VÆRE, VAR ELLER KOMMER TIL Å BLI?FIKK DU DEKKET DITT BEHOV FOR Å FØLE DET DU GJØR,I STEDET FOR DET DU BURDE FØLE?FIKK DU DEKKET DITT BEHOV FOR Å FORMIDLE DET DU TENKER OG FØLER,I STEDET FOR DET DU BURDE TENKE OG FØLE? FIKK DU DEKKET DITT BEHOV FOR Å KUNNE BE OM DET DU ØNSKER,I STEDET FOR Å VENTE OG SE OM DU FIKK DET?Det hadde vært fint å bli møtt med disse spørsmålene – både når det gjaldt barndommen og når det gjaldt skadelig terapi.

    Liker

  14. Irritert på meg selv: Så mye som jeg maser om rom til å fortelle sin egen historie … og så blander jeg inn en liste med grunnleggende behov.Apropos fortelle sin egen historie … det slo meg da jeg skrev om de usynlige krigssonene: Når vi forteller om noe som er vondt og vanskelig, er omgivelsene og yrkeshjelpere raske til å komme med motforestillinger. Jeg har ALDRI opplevd at noen har følt seg kallet til å endre historien min når jeg har fortalt om noe fint. «Er du sikker på at de du var sammen med var så hyggelige og interessante som du sier? Var havet så blått, var solnedgangen så vakker, var du virkelig så lykkelig? Kanskje du overdriver?»

    Liker

  15. Synes ikke din liste med grunnleggende behov er irrelevant. Den fikk meg til å tenke videre, klarer ikke helt å formulere det, men vet det har noe med samtid og bevissthet rundt behov å gjøre. Har med egen erfaring fra veldig tidlig i livet å gjøre.Det smertelige eller ubehagelige tror jeg vi nesten på automatikk har en trang til å fjerne, i vår kultur, ved bl.a. en omskriving av de vonde fortellingene. I min egen prosess har jeg nettopp måtte tåle mange av disse følelsene, og min hjelper sa: du trengte å klage du. Dette hjalp meg slik at jeg selv nå kan minne meg selv på, når det blir langvarig og tungt, at jo, det er mye tristhet, sinne og redsel som aldri ble tålt, det må tåles nå. Noe for flere hjelpere å huske på?

    Liker

  16. Det er helt rett det dere skriver her,jeg har og erfart det flere ganger.Synes at om man jobber med mennesker skal man tåle mennesker dvs tåle det som er smertefullt,det som er grovt,det er jo derfor man har problemer,det er jo derfor man søker hjelp for å kunne integrere det vonde i en selv og man må få lov til å reagere på sin måte,på den måten som er naturlig for en.Tenk om man kunne fått lov!Tenk om noen hadde tålt!Ønsketenkning…

    Liker

  17. Fin ønsketenkning, Anonym! Og hvis mange nok av oss jobber med å belyse dette problemet og vise hvor viktig det er at noen greier å ta inn over seg det som har skjedd med oss … da kan det bli en forandring. Det velger jeg å tro.Dessverre begynner det med at vi bare kan hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv … og det er det mange hjelpere som ikke forstår. Klem til deg!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s