Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.

Dette er en respons til en invitasjon fra psykologforeningen: 

Responsen er svært kompakt, og jeg kommer til å skrive mer utfyllende omkring temaet etterhvert. 


Lagt til 16.12.2014:
Hjemmesiden til «Liberation Psychology Network»

Lagt til 14.7: Lenke til «Psykologiens samfunnsansvar» av Lina Søreide:
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=163770&a=4

Lagt til 7.5: Litt om vinn/tap-makt og vinn/vinn-makt: 
Sigrun har skrevet et relevant innlegg i WSO-bloggen
http://wsoforening.blogspot.com/2012/03/ekspansiv-og-statisk-makt.html  
Der står det blant annet …

Elisabeth Sortland Sande har skrevet masteroppgaven Bruker og hjelper – komplementære roller under gjensidig påvirkning. Hun intervjuer fagpersoner og undersøker hvilke følger brukermedvirkning får for rollen som fagperson, leser vi på psykiskhelsearbeid.no.

Artikkelen Brukermedvirkning – hva betyr det for fagrollen? bygger på masteroppgaven. Når brukerens medvirkning settes opp mot faglig forsvarlighet, utfordres rollene i forholdet mellom bruker og hjelper, skriver Sande i artikkelen. Fagrollen og brukerrollen er gjensidig definert og når den ene endres vil det få følger for den andre.

Makt kan forstås som et statisk begrep og som et ekspansivt begrep. Ved statisk makt får den ene part mindre når den andre får mer. Ekspansiv makt handler derimot om at koordinering og økt gjensidighet mellom aktører fører til at alle får mer makt, og at summen av makt kan vokse. Når makt forstås som et ekspansivt begrep, unngås maktkampen – en kamp som brukerne mest sannsynlig vil tape, mener Sande.

Her er en lenke om makt og rus, via @MariasMetode
http://www.bi.no/forskning/Nyheter/nyheter-2012/ruset-pa-makt/


Og en lenke til mitt blogginnlegg om «Help addiction»:
http://freudfri.blogspot.no/2014/02/help-addiction.html



Sats på frigjøringspsykologi. [i]
Frigjøringspsykologi er psykologer som spør: 
Hva har skjedd? 
Hvem gjorde det?

Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.
Psykologer som sier:
Vi har alle fått tildelt misvisende kart 
og defekte kompass 
tidlig i livet.
Alle har rett  til å utforme sitt eget kart.
Alle har rett til å lære å stole på sitt innebygde kompass.

Ingen er «psykisk syke» eller «normale».
Alle har reagert med naturlige forsvar [ii]
mot skader fra et sykt samfunn.
Noen greier å skjule sine samfunnsskader.
Og mange samfunnsskader er såkalt normale
fordi det er så mange som har dem.

Vi har rett til å vokse ut av forsvarene,
bli oppmerksomme på det som skjer i oss og rundt oss,
beskrive det med våre egne ord,
vurdere og velge
og ta ansvar for kroppen og livet.
  
”Psykisk syke” er helsevesenets niggere. [iii]

Diskriminering er å omtale individer som en homogen klump og mene å vite noe om den klumpen.

Jeg har aldri hørt begrepet ”somatisk syke”, og det er beklemmende mye snakk om ”psykisk syke”.

Hjelp til mennesker som strever med ikke-fysiske problemer er rettet mot denne klumpen av ”psykisk syke”.

Og det er ikke særlig sunt å bli plassert i klumpen, så den bare vokser og vokser – og få ser ut til å komme ut av den.

***

I ”Thinking, Fast and Slow” har Daniel Kahneman beskrevet diskriminering med en setning: “What you see is all there is”. Han kaller det ”WYSIATI”.

På norsk kan det bli DVSEASE, ”Det vi ser er alt som er”. Et ord som likner veldig på ”disease”, ”sykdom”. 

Tenk på det neste gang dere snakker om ”psykisk syke” – eller hører noen snakke om ”psykisk syke”.
  

”Bedre verdener blir født, ikke skapt, 
og deres fødsel er individers fødsel.” 
– E.E. Cummings
I 1986 ble psykologer på et internasjonalt møte enige om at «Psykologers etiske prinsipper er fra nå av eksplisitt grunnet i menneskerettighetene». [iv]

En psykolog som deler menneskeheten inn i ”normale” og ”psykisk syke”, bryter menneskerettighetene.

Menneskerettighetene er utformet for å beskytte menneskers rett til å leve som individer. Psykologer kan bidra til dette – og arbeide bevisst med å bistå ved individers fødsel.

Bøygen, for å feilsitere Jung, er at vi bare kan hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv.

En psykolog som ikke selv er i en kontinuerlig frigjøringsprosess kan ikke hjelpe andre med å frigjøre seg.

Kan belære. Og hemme. Og skade. 


Undertrykkeren er Jante, 
og Jante er oss.


Både i makt- og  avmaktsituasjoner lar vi oss styre og hemme av Jantes innebygde signaler.

Jante har oppstått hos menneskehetens fjerneste forfedre, og Jante handler om et grunnleggende behov for tilhørighet.

Angsten for å bli støtt ut er sterk. Og det er skremmende lett å oppnå en illusjon av tilhørighet ved å støte ut andre.

Det er skremmende lett å innbille seg at utstøtelse er hjelp. 

Det er skadelig å bli støtt ut, også når utstøtelsen kalles psykisk helsevern.

Frigjøring er å merke det vi gjør mot andre og det andre gjør mot oss. 


Frigjøring trenger verktøy. 

De jeg har funnet fram til i årenes løp kaller jeg «Pizzaprosessen«. Pizzabitene er redskaper som passer i forskjellige situasjoner. 

Når det gjelder biten «SETT SPØRSMÅLSTEGN VED SITUASJON OF FØLELSER» synes mange psykologer å være opphengt i «hvorfor?», uten å spørre «HVEM?», «HVA?» og «HVORDAN?»

To biter har jeg sett lite til i offentlig psykisk helsevern: 

LET ETTER KORN AV SANNHET 
FOR Å BEKREFTE INTUISJONEN.

SORTER ANSVAR: HVEM EIER HVA?  

Og det synes ofte å være slik at … BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER er tabu, eller plutselig blir tabu hvis det går lenger enn terapeuten har hjulpet seg selv.

Eller at en kunde som er i …
OPPLEV SITUASJON OG FØLELSER

… blir dyttet over i …
BESKRIV SITUASJON OG FØLELSER
 … når terapeuten ikke fikser opplevde følelser. 

Når slikt skjer i en terapisituasjon og terapeuten ikke tar sin del av ansvaret for det, gir vedkommende en ny floke av skyld og skam til et medmenneske som har nok fra før. 

Psykologer med etiske prinsipper som er «eksplisitt grunnet i menneskerettighetene» gjør ikke sånt. 

Gjør du? 


24 kommentarer om “Frigjøringspsykologi er psykologer som sier ”vi”.

  1. -Annabella-Du skriver så godt!Et begrep jeg, helt siden jeg hørte det for første gang, har reagert kraftig på, er: Annerledesbarna.For meg sier alt om psykologer som tror det finnes annerledesmennesker.Min erfaring er at spesiellt psykologer er svært opptatt av «annerledeshet» og samtidig opptatt av å/ønske å informere andre om enkeltindividers «annerledeshet».Slikt får meg alltid til å undres over hva som læres på studiet.Virker som at for å normalisere seg selv må man «alienisere» andre.

    Liker

  2. Der sa du det kort og fyndig: Virker som at for å normalisere seg selv må man «alienisere» andre.Diskriminering er å vokse i egne øyne ved å gjøre andre mindre. Og noen ganger er det psykisk helsevern.

    Liker

  3. Beklager, GU, det er blitt tirsdag uten at jeg har fått skrevet noe her. Kanskje fordi jeg er ambivalent – dette temaet har vært i skrivekøen lenge, og meningen var å legge ut flere artikler som utfylte hverandre.Men … invitasjonen fra Psykologforeningen var for fristende, så jeg smekket sammen en kortversjon får å få den ut dit.Jeg sitter igjen med et stadig økende ubehag over måten denne invitasjonen ble formulert – det skal jeg skrive om så snart jeg finner ordene.Du fortjener mye mer enn en svak takk, forresten – det var SVÆRT godt å få respons fra Annabella og deg om dette! Jeg har en paranoid tanke om at det er så langt utenfor boksen at det er usynlig.

    Liker

  4. Jeg må svare deg, og si litt mer om hvordan jeg tenker rundt dette. Som jeg skrev i forrige kommentar, du er modig som skriver dette. Og etter min oppfatning treffer du midt i blink.Samtidig tenker jeg at det er noe som gjør det vanskelig å nå frem, med å tale Roma midt imot, i systemene våre, nå for tiden. Det er vanskelig å ordsette det, men vi har laget oss en del strukturer som kan virke kneblende. Ja, jeg oppfatter en del tjenesteveier og lojaliteter som det. Og en del høringer og brukerstemmer som litt uegentlige. Det er vanskelig å skrive om dette nå, på 70-tallet ville det vært nærmest politisk korrekt.En liten respons til din beklagelse: Jeg leser det du skriver på bloggen med interesse. Min forståelse av dette er at du legger ut det du er opptatt av.

    Liker

  5. -Annabella-Enig med deg Gamle ugle!Jeg har gitt opp «behandling». Noe som frustrerer min lege.I går ba jeg han slutte med å spørre (les: presse og mase)meg om terapi.Vet ærlig talt ikke hvor mange ganger jeg har sagt at symptombehandling ikke hjelper meg, men han ser ikke ut til å ta inn det jeg sier.Vanlig det. Jeg vet jo aldri mitt eget beste.Kommer aldri mer til å «gå i terapi».Alt jeg sier og gjør blir sykeliggjort og det er umulig med dialog.Kan jo informere om at jeg ikke anses som alvorlig «psykisk» syk.Allikevel er ikke disse fagfolkene interessert i hva jeg selv mener.Sånn med tanke på å faktisk vite sitt eget beste f.eks.Jeg har gitt opp.Tror ikke fagfolk er interessert i andres mening heller.De ønsker kun å fremstå som «åpne».Jeg har rett og slett mistet troen.Gjær godt å lese det dere skriver da!:)

    Liker

  6. Sånn apropos det du skriver: Fint intervju med Elisabeth Swensen her: http://www.velferd.no/diagnoser-blir-sovepute-for-systemet.5050659-227399.htmlEr STEMPLINGSTRANG en normal samfunnsskade?70-tallet gikk meg stort sett hus forbi – jeg var småbarnsmor, dagmamma, deprimert og brukte enormt med krefter på å ikke-ha angst.Men du har rett – ikke noe av det jeg skrev her er nytt. Og det er akkurat som om fagmiljøene ikke har reseptorer for slike tanker. Som om de er teflonbelagte i stedet, slik at frigjøringstanker bare sklir av. Hva har skjedd? Hvordan forvillet fagmiljøene seg inn i de bakevjene de synes å sitte fast i? Hvordan ser et teflonbelagt miljø i en bakevje ut? :)Vi kommer i hvert fall ingen vei om vi går inn i bakevjene og prøver å møte teflonmiljøene der. Reseptorer er for meg et svært frigjørende ord, skulle ønske jeg fant en helnorsk variant. I stedet for «Jeg er usynlig», tenker jeg: «De har ikke reseptorer.»Og hva med «nanofrigjøring»? Å sende ut tanker, ord og ideer i visshet om at det finnes mennesker som vitterlig har reseptorer. Som deg. Takk for «Jeg leser det du skriver på bloggen med interesse». Kanskje jeg skal brodere det i korssting og henge det på veggen?

    Liker

  7. Annabella, kanskje du kan skrive ut intervjuet med Swensen og ta med til legen din?Å behandle diagnosen i stedet for problemene skaper bare nye problemer. Takk for nyttige innspill – de åpnet for noe som jeg må legge til modning en stund. I'll be back når prosessen er over.

    Liker

  8. Reseptorer blir vel en slags mottakerceller det, på det språket. Jeg opplever vel at systemet beskytter seg selv på de mest finurlige måter. Og da tenker jeg system på høyt nivå.Ja for det ender i samfunnskritikk dette. For meg er problemet verdier og menneskesyn, på et grunnleggende plan.Så på et vis blir innvendinger som dine og mine som å snakke til noen som befinner seg på en annen klode, hvor det er helt andre premisser, for virksomheten.Gjenkjenner ikkeangsten. Alle kreftene som gikk med på å ikke merke seg selv. Høyst vellykket og til nytte for samfunnet der og da, og lenge. Bare synd at helsepolitikere og fagmiljøer kommer med gammel utbrukt «medisin», når fortrengningen kollapser. Når det som trengs er å koble seg på seg selv.

    Liker

  9. Er Systemet, DSB (De som bestemmer), i et parallelt svart-hvitt univers der farger og sjatteringer og nyanser og individer ikke kan oppfattes? I 80-årene var jeg opptatt av nyfeministisk og radikalpsykiatrisk tankegang. Begge bevegelsene var opptatt av behovet for politiske samfunnsendringer. Hva skjedde? Jeg lar spørsmålet henge her … har ikke noe svar. Men jeg tror at Barbara Ehrenreich er på rett spor i «BRIGHT-SIDED. HOW THE RELENTLESS PROMOTION OF POSITIVE THINKING HAS UNDERMINED AMERICA.» («Livets lyse side» er den misvisende norske tittelen) Disse bøkene er også relevante: De undertryktes pedagogikk av Paulo Freire Og «Thinking, Fast and Slow» av Daniel KahnemanJeg ser vagt for meg at det kan skje langsomme endringer nedenfra …

    Liker

  10. Svart / hvitt-tenkning ja. Jeg tenker vel helst det er et pengeunivers hvor mennesker blir til tall og hvor alt skal kategoriseres. Ok, en litt hjertelig utblåsning der. Hvor det ble av behovet for politiske samfunnsendringer er et godt spørsmål. Kan bare spekulere – globalisering, avhengighet av verdensøkonomien i enda større grad, materialisme, nyliberalisme osv osv Uten å bli for vidløftig – jeg opplever at verdidebatten er nesten fraværende nå for tida. Det er så mye vi tar for gitt. Det er som om vi glemmer innholdet og konsistensen, i vår iver etter effektiviseringer og for å være litt mere krass – f.eks. NAVs (dvs politikernes) streben etter gode tall for sysselsetting?

    Liker

  11. Verden trenger flere sinte og krasse utspill! Enda en bok jeg har sans for: Bli sint! av Stéphane HesselMye av det du tar opp er stoff som ligger til modning hos meg, så nå lufter jeg bare en tanke: Er det blitt slik at «verdier» = «være snille»? (på egne premisser, må vite!)

    Liker

  12. Jeg tror (men er ikke sikker) jeg skjønner hva du mener med «verdier» = «være snille». Jeg tror jeg kaller det en slags helprivatisering, også av helse. Mao, du kan gjøre hva du vil, hvis du ikke belaster samfunnet verken økonomisk eller med plagsomme utspill, som å spille offer f.eks.. Ja, du er din egen lykkes smed, på et vis. Bare noen umiddelbare strøtanker fra meg. Det er komplisert dette.

    Liker

  13. I denne konteksten kan det vel ikke bli annet enn strøtanker. Det er viktig å få dem opp i ord så vi kan se på dem … og kanskje de etter hvert danner større enheter?Kanskje nåtidens verdier = kardemommeloven? Ikke plage andre (belaste samfunnet eller vise at du har det vondt), være grei og snill (gjøre som Man forventer av deg uten å stille spørsmål eller protestere) og ellers kan du gjøre som du vil (bare du passer på å ville sånt som Man syns er OK)Minner meg om enda en bok: Don't Think of an Elephant! Know Your Values and Frame the Debate av George Lakoff.Det Lakoff kaller «streng far-rammen» og Alice Miller kaller «den svarte pedagogikken» har jo som undertone at hvis du ikke lykkes, er det fordi du har gjort noe feil. Dette har vi vært borti før, tror jeg: Den belærende verdirammen og den støttende verdirammen …

    Liker

  14. Disse mekanismene dukker nok opp i ulike forkledninger, med jevne mellomrom. Lett å la seg lure. Tror en del reaksjoner i terapirommene, på de tilbudene som finnes, er utrolige sunne. Og et tegn på at noen av systemene før eller siden kommer til å forvitre, innenfra. Prisen bekymrer meg derimot, er redd enkeltmennesker må bære byrden.

    Liker

  15. Jeg er enig i at kjennetegnet på sjelelig sunnhet er indre frihet. Bare den som har indre frihet kan gjøre de erfaringene med eget, indre liv og livet rundt seg som en ekte og trygg selvbevissthet er avhengig av.Det store spørsmålet blir da: Hvorfor selger vi vår indre frihet og gjør oss til sjelelige slaver? Jeg tror det er fordi vi mangler en grunnleggende erfaring,erfaringen av at det er mulig å tilfredsstille de sjelelige behov på en ekte måte ved å fungere ut fra eget, indre liv. Det er derfor nødvendig å kjøpe seg nødløsninger ved å selge den indre friheten.Hvorfor mangler vi slike erfaringer? Jo fordi vi har hatt oppdragere som har valgt den samme nødløsningen. Fordi de ga avkall på seg selv mistet de evnen til å knyttes sammen med barnet ut fra seg selv, og barnet kunne aldri oppdage hvem det var i seg selv som person.Frihet og dermed sjelelig sunnhet kan derfor oppnås på to måter. En kan ha flaks og gjøre de avgjørende erfaringene slik at salg av friheten bli unødvendig, og en kan gjennomskue de nødløsningene en oppnår ved å selge friheten. Ingen selger det viktigste de har, den indre friheten for knapper og glansbilder. Hilsen Inger

    Liker

Legg igjen en kommentar til Anonym Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s