Jeg ønsker meg et DET ER LOV-tog.

ønsketoget mitt er det en skog av plakater med tillatelser – i tillegg  til roser og regnbuer:  
Det er lov å merke at andre ikke ser deg
Det er lov å merke tunge byrder
Det er lov å reagere
Det er lov å hate,  rase, tenke på hevn
Det er lov å få panikk
Det er lov å ikke fikse ting
Det er lov å ta tid til å helbrede sår
Det er lov å vise at du har det vondt 
Det er lov å fortelle historien din om og om igjen

Har du flere tillatelser å føye til?
    Jeg vil legge til noe nå i ettertid som er svært viktig, og som jeg glemte:

Det er lov å ta seg sammen når du må, og det er lov å klappe sammen etterpå.

Jeg fulgte både rosetoget og regnbuetoget på tv og i ånden … og gråt … og var stolt over å være norsk. Og jeg kjente en uro. En uro som Anneli Sande satte ord på i

Hun skrev blant annet:

Første gangen jeg så rosehavet i Oslo fikk jeg tårer i øynene og klump i halsen. Rørende godt å se et slikt uttrykk for samhold når det var så mange skremmende krefter i sving. Når jeg ser rosehavet i dag får jeg klump i magen. Jeg får lyst til å være sint. På et vis synes jeg situasjonen krever et sterkere uttrykk enn roser og kloke sanger, men jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det, annet enn å skrive en blogg.

I dag hadde jeg trengt at de 40 000 menneskene som var i Oslo’s gater hadde omringet Tinghuset – taktfast trampet i bakken mens de med stort volum brummet:

Shame on you! Shame on you! Shame on you!

Jeg vet hva som gir meg klump i magen:
Skyggesiden.
    Solidariteten som rosetoget og regnbuetoget formidler så varmt og tydelig, er viktig og verdifull.
    Og menneskene som ble rammet av terrorkatastrofen trenger en annen form for solidaritet i tillegg: 
    Anledning til å vise sine ærlige, sunne og helt naturlige reaksjoner. 
    Også de reaksjonene som storsamfunnet ikke vil se.  

Her er et blogginnlegg med uttalelser som jeg gjerne skulle sett mange flere av i det offentlige rom:

Jeg har stor beundring for bloggeren som skrev dette:

Hvorfor lyver jeg om at alt går bra?
Hvorfor tør jeg ikke å si til folk at, nei, det går faktisk ikke bra?
Disse spørsmålene har jeg stilt meg selv kontinuerlig de siste dagene.
Jeg har enda ikke kommet frem til noe ordentlig svar. Bare enkelte tanker om hvorfor det kan være slik.
I stort sett alle artiklene jeg har sett i de forskjellige avisene siden rettssaken har startet har flere AUFere stått fram og fortalt om sine inntrykk av rettssaken.
De fremstår som tøffe og modige.

Og budskapet er ofte slik: «- Han skal ikke få ødelegge for oss.» Det samme gjelder mine møter med AUFere i og utenfor tingretten, budskapet er det samme. Det er tøft å være der, men håndterbart. Og gjerningsmannen skal ikke få påvirke meg lengre.

Men er det egentlig så enkelt?

For er det egentlig naturlig at så mange AUFere fremstår som upåvirket utad? Jeg tror ikke det.

Jeg tror det er veldig mange AUFere som holder masken om dagen. De holder masken for å holde fast i fasaden om at gjerningsmannen ikke skal få påvirke oss.
For min egen del har det også gått opp for meg at jeg egentlig ikke har noen å dele inntrykkene mine med. Jeg har dere som leser denne bloggen, men egentlig ingen andre. Ingen jeg kan betro meg til. Ikke misforstå, jeg har flere venner. Venner som drar meg med i sosiale lag og spør meg hvordan det går. Men jeg har egentlig ingen venner som jeg kan svare ærlig på det spørsmålet.

Mennesket som skrev dette, viser ekte styrke. 
Styrke til å se og erkjenne det som er.
Vi trenger et samfunn der det er lov til å vise den slags styrke.
Et samfunn som ser at dette er styrke. 
Et samfunn som har styrke til å være til stede hos smerten til mennesker som har det vondt. 

Jeg vil vite

om du kan være til stede hos smerten, 

min eller din egen

uten å gjøre noe for å skjule den

eller blekne den

eller fikse den.

     – Oriah, fra ”Innbydelsen”

Evner vi det?

Eller oppmuntrer vi mennesker som lider til ikke å være ofre, ikke la seg knekke, uten å vite hvor egoistisk en slik oppmuntring er? 
    Det ubevisste budskapet bak slike råd er: «Vi fikser ikke å se at du har det vondt, så ikke vis det.»

Hvordan gjør vi en ikke, forresten? Jeg har prøvd i altfor mange år av mitt liv, og vil påstå at det er umulig. Det eneste vi oppnår, er å skape fremmedgjøring, floker og forvirring.

”Det handler ikke om å fjerne sorgen og smerten, ikke engang lindre den, og slett ikke finne en mening med den. Maktpåliggende for oss var å få pårørende og skadde over fra sjokkfase til reaksjonsfase, fra lammende uvirkelighet til smertefull bearbeidelse. Blir man værende for lenge i sjokkfasen, utvikles raskt symptomer som kan vare i måneder og år: fjernhet, angst, irritabilitet, initiativløshet, vonde og plagsomme minner, søvnvansker, frykt for egne reaksjoner og isoleringstendens.”

Dette sa en katastrofepsykiater etter bussulykken i Måbødalen i 1988. Hvor er katastrofeekspertene som sier dette i dag? Jeg har ikke sett mye sånt fra eksperthold etter terrorkatastrofen.
Er forskning blitt viktigere enn hjelp?

22.12.2011 skrev Elisabeth Swensen noe svært vettugt i  Klassekampen, blant annet om krisepsykiatriske forskeres ”mangel på magemål og etisk gangsyn ”. Med hennes tillatelse avslutter jeg med hennes ord. Uthevingene er mine.  
”«Referenten eier sannheten», sier man. Hvem skriver den offisielle fortellingen om 22. juli?”

Gjerningsmannen har på oppdrag fra samfunnet – her retten – vært underlagt psykiatrisk vurdering, gjennomført ved at to nære kolleger fra samme psykiatriske fagmiljø har hatt samtaler med mannen i fengselet. De oppnevnte ekspertene har på grunnlag av disse samtalene, i henhold til gjeldende diagnosekriterier, stilt en psykiatrisk diagnose som kan frita terroristen fra straffansvar. Ingen annen fagkompetanse er innhentet for å kaste lys over hans beslutningsgrunnlag og tankeunivers. Ville andre samtaler med gjerningsmannen ut fra en annen virkelighetsforståelse og med alternativ kunnskap som utgangspunkt ha konkludert annerledes?

Krisepsykiatriske forskere er på sin side godt i gang med å ta patent på fortolkingen av de helsemessige konsekvensene etter 22. juli, på bestilling fra helsemyndighetene. 10. november skrev jeg i Aftenposten om dette fagmiljøets mangel på magemål og etisk gangsyn under overskriften «Kappløpet mot Utøya». Utgangspunktet var at Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) hadde lansert «Utøya-prosjektet» der alle over tretten år samt pårørende er målgruppe. Nå er datainnsamlingen i gang. Haugevis med sensitiv informasjon innhentes fra unge som nylig har vært døden nær, foreldre som nesten mistet eller mistet barn. Data er selvrapporterte opplevelser, følelser og funksjonsnivå. Forståelsesrammen er det som kalles PTSD, på norsk posttraumatisk stresslidelse: Utvikler målgruppen symptomer? Hvor mange? Hvor lenge?

Pårørende forteller at de har opplevd tilbudet om å bidra som «an offer you cant refuse». Mange vil dessuten oppfatte forespørselen om kartlegging som et tilbud om hjelp. Det er feil. «Dette er ingen intervensjon», sier prosjektledelsen. Jo, å be folk fortelle om det verste som har hendt dem er å intervenere. Men hjelp er det ikke. Prosjektledelsen selv legger ikke skjul på at de har jobbet under tidspress, både med protokollsnekring, nødvendige godkjenninger og opplæring av dem som nå gjennomfører datainnsamlingen.

De etiske dilemmaene ser ikke ut til å bekymre prosjektledelsen. Man får snarere en ubehagelig fornemmelse av at forskningsmiljøet er i overkant begeistret over å ha rukket først ut til ofrene og således sikret seg en eksklusiv portefølje av informasjon. Revirtenkning er utbredt i forskningsverdenen, og førstehåndsdata fra berørte etter 22. juli er en akademisk skattkiste. Slik er spillet.

«Utøya-prosjektet» er krisepsykiaternes første og største flaggskip i 22. juli-flåten. Flere er på beddingen. På samfunnets vegne er jeg opprørt over at det er disse ekspertene helsemyndighetene har knyttet nærmest til seg etter 22. juli, at det er denne vinklingen av virkeligheten som blir etterspurt og gitt legitimitet.

Hva slags kunnskap trenger det norske samfunnet om de helsemessige konsekvensene av terroren hvis formålet er å lære av feil, begrense skadeomfang og stå bedre rustet neste gang noe uforutsigbart forferdelig skjer? Hva med erfaringene vi gjorde om samhandling i helsevesenet, logistikk og kriseberedskap? Hvor er bestillingene fra helsemyndighetene til de som faktisk gjorde jobben? Ja, hvilken hensikt tjener det egentlig å få enda flere banale PTSD-studier fra et miljø milevidt fra den virkeligheten ofre og hjelpere lever i?

 I debatten etter 22. juli, spesielt om den sakkyndige vurderingen av terroristen, har enkelte formanet «folk flest» om å holde seg unna sånt som de ikke har greie på. Jeg er ikke bekymret for mangelen på respekt for ekspertisen. Spesielt ønsker jeg en omkamp om psykiatriens definisjonshegemoni hjertelig velkommen.

 elswense@online.no
Reklamer

9 kommentarer om “Jeg ønsker meg et DET ER LOV-tog.

  1. Til meg talte ordene: det er lov til å ikke fikse ting.Det er så mye som skal utredes og fikses, men når det gjelder oss mennesker, så må det ikke bli et samfunnskrav, med Nav og Helsevesen i helene på oss. Det må være lov til å si: det er nok nå. Her stopper jeg.Jeg vil anta, at endel av Utøya-offrene, vil komme i kontakt med både helsevesen og Nav, enkelte ganger på sitt beste, og noen ganger på sitt verste.De vil stå foran krav om bedring, aktivitet behandling, når de kjenner det er mer enn nok, å bare være.

    Liker

  2. Jeg forstår utsagnet. Behovet for det. Og … forme en ny hverdag, tenker jeg. Der det er plass til nye problemer og skader og erfaringer og kunnskaper. Med tillit til at problemer og skader etterhvert blir til erfaringer og kunnskaper når vi kommer gjennom dem i stedet for å prøve å legge dem bak oss. Og den tilliten har ikke storsamfunnet.

    Liker

  3. Da jeg begynte å tine på gammelt gørr på åttitallet, sa en klok psykiater som jeg kjente: «Tenk på deg selv som rekonvalesent. Du har hatt store påkjenninger som du nå gjenopplever, og du har behov for å være utslitt og ta tid til å komme til krefter igjen.» Jeg ønsker intenst at alle som trenger det får høre det samme. Og at ingen i framtiden får oppleve den systemiske sabotasjen av dette behovet som vi har opplevd.

    Liker

  4. Jeg forstår det også, ubehaget mitt er nok knyttet til om hva dette innebærer. Om den tilliten som storsamfunnet ikke har, som du påpeker. Da kan et slikt utsagn lyde som «glem det», «gå bare videre».

    Liker

  5. Føyer til – nå skjønte jeg plutselig hvorfor «ta tilbake hverdagen» bekymret meg litt. Jeg har egne dype erfaringer med å bli bedt om å legge bak meg noe vondt, gå videre, noe som førte til fortrengning, og som først etter førti år dukket opp og krevde sitt. Disse ordene minnet meg om det.Men jeg ser at de ordene kan bety noe helt annet, dersom tilliten til prosessen er der.

    Liker

  6. Du er ikke den eneste, gamle ugle. Og det er et viktig skille her som storsamfunnet synes å overse: Noen ganger MÅ vi ta oss sammen, fikse hverdagen, sørge for at barna får mat. Som barn måtte vi ta oss sammen for å overleve. Det fins et alternativ: Det går an å ta seg sammen når vi må og tillate oss å «ikke fikse» når vi har sjansen til det. Det vet ikke storsamfunnet. Der er «stiff upper lip» eneste alternativ.

    Liker

Legg igjen en kommentar til Ingrid Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s