Ildvandring og grenser

Det var ildvandring hos oss i påsken. Åndelighetsfri ildvandring, basert på anvendt fysikkEn av deltakerne la ut dette på YouTube:




Det snakkes mye om å sprenge grenser, utfordre grenser … og det er svært viktig.

Enda viktigere er dette:

Før vi sprenger og utfordrer grenser, må vi vite hvor de er. 

Vi må ha kontakt med dem. 

Vi må vite hva vi skal gjøre og hva vi utfordrer. 

Og vi må ha et selvstyrt ønske om å gjøre det. 
  
En person som sto rundt bålet på denne ildvandringskvelden ville ikke. Forståelig nok – han hadde vært med på vårt første ildvandringsforsøk, da vi ikke visste at det var viktig å fjerne småstein fra bålplassen. Glovarme steiner skaper gedigne brannblemmer. 

En annen sto barbeint foran glørne, tenkte seg litt om og sa: «Nei, ikke i dag.»

Og jeg har like stor respekt for «nei» i en slik situasjon som for «ja». 

Den aller første utfordringen er å kjenne etter og ta et bevisst valg.

Tilføyd etter påsken 2014:
I år var yngste ildvandrer 4 år gammel. Vi hadde ikke tenkt at barna skulle være med på dette, men de hadde så lyst, og det har gått så bra, så nå har vi ikke betenkeligheter lenger. Og det er vakkert å se hvordan stoltheten lyser av dem når de går – ikke bare en gang, men om og om igjen. Mestring på høyt nivå.

Reklamer

6 kommentarer om “Ildvandring og grenser

  1. «Den aller første utfordringen er å kjenne etter…..», fester seg hos meg. For dette kan være en stor utfordring, vet jeg fra meg selv. Men jeg har bestemt meg for å langsomt kjenne etter. For jeg må akseptere også det i meg som ikke vil kjenne etter, som vil låse. Det er også en gjenopplevelse. Og det er en mekanisme utenfor det viljestyrte, har jeg nettopp lest om. Så «kjenne etter» er for meg en langsomt prosess, hvor jeg sier ja til å kjenne, og ja til å fjerne meg igjen. Vekselvis, og langsom nærmere, kjenne etter. Med respekt for meg selv, i fortid og nåtid. Noe av dette kom til meg Ingrid, da jeg leste ditt ordskifte med anonym på innlegget nedenfor.

    Liker

  2. Takk for respons, gamle ugle. Jeg er eggerøre i hodet akkurat nå, etter innsikten da jeg leste «Mobbing, skole, en del av mine barndomsminner» i bloggen til Bibbi, så jeg venter med å skrive mer.Stiller bare et spørsmål: Hjelpere som skader … har de tatt den utfordringen det er å kjenne etter i sitt eget liv?

    Liker

  3. Jeg tenker at noen hjelpere har det, men andre har det ikke. Dette kan bero på nær sagt tilfeldigheter. For meg var det omstendigheter som gjorde at jeg ble oppmerksom på at det var deler av meg jeg ikke hadde tilgang på. Jeg mener behandlere skal utsettes for en del selvransakelser i utdanningene sine. Noen terapeututdanninger har jo det. Min hjelper har en sånn utdanning, hvor de blivende hjelpere lærte gjennom egen dyp prosess, som gikk over år.Jeg skjønner eggerørefølelsen, jeg er selv litt satt ut etter en dyp massasje i går. Den hjelper meg også å kjenne litt mer etter.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s