GOMPER OG TRIPPELSKADER

Jeg låner ordet «gomp» av Torstein Bugge Høverstad, som har oversatt Harry Potter-bøkene til norsk.

Her er en Wiki-artikkel om begrepet.

I denne bloggen kommer jeg til å bruke «gomp» i betydningen «menneske som har vært forskånet for kontakt med det offentlige psykiske helsevernet i Norge».

For meg og andre som har hatt skadelig nærkontakt med lovlig og psykoterapeutisk korrekt psykisk helsevern, er gompenes blåøyde og uvitende tro på systemet en kompliserende faktor som pøser gompeskade på psykiskhelsevernskader.

Og da kan vi snakke om trippelskader:

Den opprinnelige skaden, som ikke ble sett av omgivelsene, har jeg beskrevet i «Jeg var et offer, og jeg er stolt«

Oppå denne opprinnelige skaden får mange av oss tilsvarende skader av et psykoterapeutisk korrekt og lovlig psykiske helsevern. Det kalles «retraumatisering», som blir litt for fjernt og ullent for meg, så jeg kaller det DOBBELTSKADER.

Og når gomper vi har kontakt med i dagliglivet, i familien og ellers, ikke ser disse skadene … da påfører de oss en TRIPPELSKADE.
    Og i ren hjelpsomhet og velvilje kan de fortsette med å strø salt i gamle sår:

    – Det er ikke noe å bry seg om.
    – Du må ikke klandre systemet for noe en enkeltperson har gjort.
    – Noe må jo du ha gjort for å provosere.

Har du noen bidrag til listen over gompereaksjoner?
Bibbi … skrev du noe sånt i bloggen din en gang?

Reklamer

13 kommentarer om “GOMPER OG TRIPPELSKADER

  1. Har vært innom trippelskadene Ingrid, og jeg skrev noe om dette under: Hvorfor er det så skummelt å fortelle om sin sosial angst?http://skrotliv.blogspot.com/2012/03/hvorfor-er-det-sa-skummelt-fortelle-om_13.htmlGompene, vil både vite og ikke vite, er mitt inntrykk.De må jo vite, for de vil jo være gode mennesker å hjelpe. En hjelp som innimellom ligener krav om å ta seg sammen.Hvis man ikke treffer en gomp da, som har vært gjennom det samme selv, men da kan kanskje ikke vedkommende kalles gomp lengre?Men ikke alltid mennesker som har vært gjennom lignende traumer forstår, og jeg tror vi mennesker er ulik og har uliek forutsettninger for å løse våre problemer.Jeg har pustet lettet ut de få gangene jeg har møtt noen som snakker samme språk som meg selv.

    Liker

  2. -Annabella-Kjenner meg svært godt igjen i det dere begge skriver.I dag opplevde jeg typisk hjelperavvisning fra en hjelper som skriver blogg.Hjelperen skrev et blogginnlegg om hvor tøft det er å lese om alt det negative som skrives om dem i aviser og i blogger.Hjelperen mener de har en usynlig jobb som ikke blir skrevet om.Om en jobb er usynlig…hvem sitt ansvar er det å synliggjøre den? Er ikke det de som holder jobber usynlig og som ønsker den er synlig?Jeg foreslo kognitiv terapi fordi jeg oppfattet blogginnlegget slik at det var vanskelig å takle alt det negative.Hjelpere har jo fortalt meg i det vide og det breie om hvor viktig det er å handle selv og om viktigheten av å snu tankene til det positive.Jeg fikk ikke svar på om kognitiv terapi kunne fungere for disse hjelperene, men et svar som gikk ut på alt det flotte hjelperene gjør for andre.Jeg svarte på dette, og svaret mitt ble ikke godkjent. Selvsagt.Jeg har jo i årenes løp lært at om man sier i mot hjelpere/har et annet syn enn dem, blir man avfeid.Man har kun verdi om man er enig i det de sier og skryter av dem og hjelpen de gir.Min konklusjon er som den har vært noen år: Det er umulig å bli hørt fordi hjelpere tar alt personlig.Når disse hjelperene er mer opptatt av seg selv enn av dem de skal hjelpe, er det umulig å få forståelse.Trist men sant, og jeg har gitt opp terapi.Fremstillingen fra hjelpere er ikke at jeg har gitt dem opp, men jeg vil ikke hjelpes.Selvsagt.

    Liker

  3. Annabella, jeg har lest det jeg også. Jeg ble så sint at jeg fant ut at dette krever et eget innlegg. Håper jeg rekker å legge det ut i dag, mens dampen ennå står ut av ørene mine. Din respons er kommet med, ser jeg.

    Liker

  4. Dessverre er nivået på mye av den hjelpen som tilbys, og som det er tillatt å tilby, så overfladisk og utenfrastyrt, etter skjemaer og manualer, at mange av de som trenger hjelp aldri vil få det de trenger, tror jeg.Og noen av hjelperne skjønner dette, og slutter kanskje som hjelpere. Andre skjønner det ikke, tenker jeg. En svært vanlig reaksjon å skylde på pasienten, når hjelpen ikke hjelper. Faktisk så banal at det er latterlig at den ikke er utryddet for lengst, eller kanskje nettopp derfor? Eller er det andre agendaer her?Hadde vært fint om hjelperne kunne slått seg sammen med de som trenger hjelp, og krevd noe helt annet…. Men det er nok bare en drøm det.

    Liker

  5. Nå så jeg det, Annabella – det var bare din første respons som kom med. Usynliggjøring er dessverre et vanlig psykoterapeutisk virkemiddel. Dette innlegget i «LYST» er et perfekt utgangspunkt for noe jeg har tenkt å skrive om lenge: Å vise RESPEKT for en yrkesgruppe er ikke å behandle den som en homogen skokk med ynkelige, umodne vesener som trenger uforbeholden ros og heder for sine gode hensikter. Å vise respekt for en yrkegruppe er å behandle individene i den som likeverdige, ansvarlige mennesker som eier det de gjør. Å vise respekt for en yrkesgruppe er også å vurdere yrkesgruppens evne til å rydde opp i egne rekker. Og stille seg kritisk til skadelig yrkesutøvelse.

    Liker

  6. -Annabella-Så sant som det er sagt dere.Håper du skriver et innlegg om dette Ingrid:) Jeg tenker også på dette med å være hjelper, skrive blogg og så få svar på det de skriver. Som de ikke liker.Og som de derfor ikke legger ut men lar sitt eget svar stå som en sannhet.Tror de virkelig at respekten for dem øker?Forstår de ikke hva en blogg er?Er deres følelser viktigere enn dem som leser sine følelser? (Ja, det tror jeg faktisk)Lenge siden jeg har blitt så oppgitt.

    Liker

  7. -Annabella-Uff Ingrid, mener ikke å spamme bloggen din, men kom bare på noe mer:)Dualismen i psykiatrien lever i beste velgående.Det ser man fra Breivik-saken og i generell psykiatri.Det er «oss»-«dem», og «syk»-«frisk».Hjelpere er selvsagt de friske, og er blandt dem som skal belære andre om deres manglende selvinnsikt og respektløshet.Når det blir skrevet blogg om «stakkars hjelpere» og kognitiv terapi blir foreslått (fordi det som er skrevet viser tydelig at hjelpere sliter med tema), blir man bare elegent avvist fremfor at hjelperen går i seg selv med selvinnsikten sin og erkjenner at skillet mellom «oss» eksisterer faktisk ikke når det kommer til «frisk-«syk».

    Liker

  8. Jeg oppfatter svaret du fikk som et typisk politikersvar. Minner om det Erna Solberg svarte meg på sin blogg, om uføretrygd. Det går nesten på automatikk, å unngå å svare direkte på spørsmålet, fordi det blir for avslørende.Du er ikke den første som har foreslått kognitiv terapi på de som ser automatisk negative tanker overalt, hos andre. Ganske ironisk ja.

    Liker

  9. -Annabella-Puh, godt å høre:)Bare litt til før jeg skal på trening.Det er ironisk ja.Når hjelpere forteller så romantisk de bare kan om kognitiv terapi, forventer «de» at «vi» skal takke og bukke over denne muligheten til å få ta del i den «geniale» terapiformen.Når «vi» informerer om denne terapiformen til en hjelper som sikkert har anbefalt den selv til en av «oss, går det fra å være «genialt» til å bli en fornærmelse.»De» bør vel bli glade for en slik sjanse?Vi med år bak oss i psykiatri har fått en viss innsikt ja.Når denne brukes i psykiatrien begrenses innsikten til kverulering.Når en hjelper viser en lignende innsikt, vil hjelperen bli ansett som dyktig.Dette er påstander, men kun påstander som er selvopplevet:)Og: Jeg lærer så mye av dere! Dette er interessant og til god hjelp:)

    Liker

Legg igjen en kommentar til Bibbi Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s