Mistillitserklæring 1990

Redigert 10.04 for å sette inn 
ordene «psykoterapeutisk korrekt og lovlig» 
der de hører hjemme.
Maria Gjerpe ‏ @MariasMetode  tvitret dette i dag: 

Å tie er det samme som å la andre påføre deg skam og derfor en måte å ta makten over deg på. Vis deg fram, vis mot. Snakk. Vær uredd.

Og jeg ble inspirert til å finne fram noe som har vært innhyllet i skyld og skam.


Dette dokumentet var skrevet til mitt 5. møte med Overlege DPS, mitt 3. forsøk på å sette grenser for hans indirekte «lov til å innse at hun kan komme til kort» via primærlegen. 

For et år siden spydde jeg ut innvollene mine (det føltes i hvert fall sånn) da jeg scannet det inn. Misforholdet mellom det jeg hadde skrevet og helsevesenets tolkninger var så stor at kroppen reagerte med krampeoppkast.

Den gangen la jeg ut dette dokumentet i en sky av egneord. Det innlegget har jeg nå fjernet, og jeg legger ut disse sidene nøyaktig som jeg skrev dem i 1990, uten å pakke dem inn.

Og vet du hva, kjære leser? Nå greier jeg endelig å være stolt når jeg leser dette. Over at jeg kunne være så (ikke «såpass») klar i min respons til helsevesenets tåkeskyer av manipulering og alltidfeil

Da jeg skrev dette hadde jeg vært borderlinet i et år uten å vite det. Jeg fikk først greie på diagnosen et par år senere. 

Og i helsevesenet hadde det i et år allerede vært en realitet at jeg satte likhetstegn mellom mine fantasier og virkeligheten… uten at jeg visste det.

Ingen spurte om jeg kunne bevise eller bekrefte det jeg skrev på side 4 om de tre store «ildprøvene». Jeg ble heller ikke informert om at det ikke ble trodd.

Og jeg ble ikke informert om at jeg ikke ville få det jeg ba om i dette møtet, det jeg også hadde bedt om i det 3. og 4. møtet og ikke fikk da heller: Fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. 

Jeg begynner å bli sint igjen … langsomt, med redsel, men sint. 

Jeg legger først inn overlegens versjon 
av det jeg tok opp i «Mistillitserklæring»: 

Det ble blogg og ikke bok.

Og det overlegen skrev om «journalnotater» fortjener en kommentar: 

Jeg hadde IKKE bedt om et møte for å lese journalnotater, jeg ba om et møte for å be om fred til å gå mine egne psykoterapeutiske veier … for tredje gang siden 1988.  

Da jeg kom, rakte overlegen meg en uryddig bunke med små, uleselige papirbiter uten et ord. Jeg bladde gjennom dem og rakte dem tilbake til overlegen uten et ord – jeg var ivrig etter å komme i gang med grensesettingen og få oppklart misforståelser. 

Jeg krever ikke enighet i dette, men det er min tolkning av virkeligheten. 

Og jeg blir sjalu hver gang jeg hører om terapeuter som sitter sammen med kundene sine og vurderer hva den rette diagnosen er. 



(klikk to ganger på bildene før å forstørre dem)

Reklamer

8 kommentarer om “Mistillitserklæring 1990

  1. Dette var utrolig sterkt å lese Ingrid. Å føle sinne i forhold til, hvordan denne terapeuten møtte deg, det vil jeg kalle sunnt.Jeg beundrer din evne til å være så tydelig, når det gjelder dette maktmisbruket din terapeut viste. Hvis han ikke lærer noe av sine pasienter, da blir resten tynnt, eller mest bare tomme ord, hentet fra fagbøker.Nei, du skal tale, og det gjelder flere av oss.

    Liker

  2. Bibbi, takk skal du ha. Og takk for at du minner meg om at dette gjelder flere av oss. Det er derfor jeg legger ut sånt, for at andre skal kjenne igjen fordommene og usynliggjøringen, men det er lett å miste det av synet og la mitt indre Jante angripe med skyld- og skamanklagene sine. Overveldet av urettferdigheten i dette akkurat nå … jeg har ikke flere ord.

    Liker

  3. Jeg synes det er flott at du klarer å blogge så tydelig om dette. Gjenkjenning er viktig.Når jeg leser dette innlegget, hvor du starter med Marias twitterord, så slår det meg at du har vært igjennom en lang prosess for å kommer dit du er, at du klarer kommunisere dette ut på denne måten. Jeg følger deg, tror jeg, i dine beskrivelser beskrivelser av kroppens kamp for dette.Jeg får da assosiasjoner til min egen prosess. Og da tenker jeg at motstand kan være så mangt, og ha så mange ansikter. For jeg tror det finnes motstand i taushet også. For noen av oss er beskyttelsesmønstret en frysreaksjon. Det var den eneste måten kroppen kunne beskytte på. Et slags indre eksil. Som nok i det lange løp ble tungt og vondt, men som beskyttet det innerste fra sammenbrudd. Og som var min redning.Så jeg tenker at det gjelder å være uredd og tale ja, men samtidig, jeg tror hver enkelt må følge sin prosess i dette. Fremdeles er jeg redd for situasjoner hvor kroppen oppfatter avmakt, for da kan jeg fort låse meg. Da blir jeg ikke modig, selv om jeg aldri så gjerne ville, for da overtar kroppen med sin traumehukommelse. Dette er tanker jeg gjør meg når jeg leser ditt innlegg. Det gir håp at du er kommet dit du er. For jeg forsøker tro på at jeg en dag kan være rimelig trygg på det uredde i meg selv kan beskytte meg, slik at jeg ikke låses i avmakt. Men det kan hende det er et stykke igjen, for kroppen, før jeg er der. Derfor takk til deg som taler.

    Liker

  4. Det du skriver er enormt viktig, gamle ugle: Å presse fram en for tidlig «ureddhet» er som å dra en spire opp av jorda for å se hvordan den vokser. Det er også derfor jeg er såpass åpen om angst og PTS-reaksjoner og spy osv osv … Jeg OD-et på «sterk» i min tid som nyfeminist. Mer om dette senere, nå svirrer det mye usikkerhet rundt hodet mitt.

    Liker

  5. Vet du, jeg er så takknemlig for at du skriver om dette. Det hjelper meg til å sette ord på det jeg strever med. Det redde som finnes inni meg, som i mange andre, krever respekt, merker jeg. Derfor må jeg stå imot mange velmenende menneskers råd om å prøve å gå på tvers av meg selv, dvs noe jeg vet blir helt feil. For du skjønner, jeg har ignorert redselen i mange år jeg, stengt den inne. Nå må det få være her, sånn er det bare.Så takk igjen for at du skriver om dette. Akkurat nå kjenner jeg at jeg har greid å skrive om noe som satt litt langt inne. Ditt blogginnlegg gjorde det tryggere for meg. Takk.

    Liker

  6. Takk for takken! Og det er fremdeles mange floker omkring dette, iblandet nye tanker på grunn av innspill, så jeg må la det stå på svak varme en stund førjeg prøver å sette ord på det. I'll be back!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s