artikkel: "Tilbake til hverdagen"

Takk til @NFPH for lenken

Og mange takk til Per Anders Torvik Langerød, som har skrevet en fin artikkel om å leve etter massakeren på Utøya.

Den begynner slik:

«Kampen om hverdagen» er ikke ett enkelt slag. Det er en serie
slag, i en lang kamp, for å slite seg tilbake til verden.

Og fortsetter her:

http://www.idunn.no/file/ci/53365238/samtiden_2011_04_tilbake_til_hverdagen.pdf

Og mot slutten skriver han dette:

Solidaritet
til tross, vil varmen forsvinne, samtaler
handle om andre ting enn 22. juli og for
de fleste kommer hverdagen. VG og Dagbladet
skriver om flått og vær igjen, alle
glasskår fra regjeringskvartalet vil en gang
være plukket opp, men for mange av oss
vil den indre videoen av hendelsene bli
spilt på repeat resten av livet. Vi vil være
grunnleggende alene om å finne en ny
måte å være oss selv på, en ny måte å sette
sammen bitene på etter et fysisk og psykisk
jordskjelv.

Det må jeg tenke mer på. Spesielt ordene «grunnleggende alene».

Reklamer

14 kommentarer om “artikkel: "Tilbake til hverdagen"

  1. Ordene «grunnleggende alene», tar meg tilbake til en terapitime jeg hadde.Jeg gikk gjennom en større livsendring, og teraputen sa til meg: …men sorgen som følger, den må du ta alene.Funderer fortsatt på dette «alene», da jeg ikke spurte så mye under terapien.

    Liker

  2. Grunnleggende alene ja. Det forstår jeg som en fellesmenneskelig følelse det, og noe jeg tror vi alle kan oppleve i spesielle situasjoner. Uten å ha opplevd noe som ligner det som skjedde på Utøya kjenner jeg meg igjen i dette. Og det tror jeg mange som bærer på sterke opplevelser av krenkelser og overgrep kan gjøre.

    Liker

  3. Bibbi og gamle ugle, takk for respons som gjenspeiler mine reaksjoner. Jeg har også et spørsmål: Må det være slik? Etter å ha tenkt på dette med «grunnleggende alene» en stund, kom jeg fram til radikalpsykiatrien: Undertrykking + bortforklaring + isolasjon = fremmedgjøring Kontakt + bevissthet + handling = kraft.Støttesenter mot incest begynte med dette som grunnprinsipp, og på sitt beste var det som jeg beskrev det i «Straffen for å tie». Det skar seg der da det ble et stadig større skille mellom akseptabel og uakseptabel «bevissthet» … og det skillet er vel det store problemet i all slags psykisk helsevern i dag – ikke minst i krigen mot «dysfunksjonelle tanker». Og det fører tilbake til «Vi kan bare hjelpe andre så langt som vi har hjulpet oss selv». Skriver mer når jeg har tenkt mer.

    Liker

  4. For meg blir dette to ulike nivåer:Grunnleggende alene i eksistensiell forstand betyr for meg at det er ingen andre enn meg som kan oppleve det jeg gjør. Min opplevelse er subjektiv, dvs. jeg er alene om den.Å bruke dette som argument for fortielse er for meg å blande sammen to ulike nivåer. Jeg mener vi kan dele hverandres smerter, hverandres gleder fordi vi gjenkjenner det, som mennesker. Vi kan også gjenkjenne det å oppleve seg som grunnleggende alene eksistensielt også. Men vi kan ikke være i den andre. Vi kan bare gjenkjenne og dele og lindre på den måten. Og det synes jeg vi absolutt skulle gjøre, i samfunnet og kulturen, i mye større grad enn vi gjør. Men eksistensielt alene er vi, som mennesker forstår jeg, på et dypt plan.Dette er min umiddelbare refleksjon rundt dette.

    Liker

  5. Jeg følger dine ord her GU, og sier meg enig. For meg handler da dette om, ingen kan gå i mine sko, og helt eksakt kjenne hvor skoen trykker.Men, dette tror jeg har blitt dratt såpass langt inn i terapisammenheng, slik at, man skal ikke støttes heller. For egen del, ved større livsendringer, der det var absolutt ingen rundt meg en periode, med unntak av terapeuten, som langt i fra fungerte som støttende, men mer som et tomt ansikt, som kunne stilte spørsmål. Vel, noen ganger trenger man støtte i form av tydelighet gjennom ord.

    Liker

  6. Jeg tror sårbarhet, ses på som en svakhet. Noe dysfunksjonelt, som skal dempes.For egen del, i min sårbarhet ligger min styrke, der er jeg nærmest meg selv, og den jeg faktisk er.

    Liker

  7. Jeg mener absolutt at terapeuter eller andre hjelpere skal møte mennesker i deres smerter. Grunnleggende alene er noe annet, noe dypere. Jeg tenker at du burde bli møtt i sorgen din. At du uansett må bære den, ja det visste du nok. Men noen som tålte deg, i din sorg, det skulle du hatt, som lindring.Så det blir for meg misforstått grunnleggende alene, hvis hjelpere ikke kan tåle å møte mennesker i sorg eller smerte.

    Liker

  8. Jeg er helt med på den eksistensielle ensomheten – en psykiater skrev en gang noe jeg aldri glemt: «Vi må alltid huske den enkelte sjels iboende uttgrunnelighet».Og jeg lurer: Er denne ensomheten allmennmenneskelig, eller noe som bare noen har kontakt med? Når det er snakk om «påfyll», er det noen som trenger alenetid og andre som henter energi i selskapelig samvær {grøss} Beklager, dette ble litt springende. Mer senere – i dag må jeg jobbe.

    Liker

  9. Jeg forstår dette som noe vi alle kan komme i kontakt med i spesielle situasjoner. Å oppleve seg selv i livsfare, som de på Utøya gjorde, er en slik situasjon. Mange av oss opplever dette når vi blir eldre, og kommer i nærkontakt med sykdom, egen eller hos andre som står oss nær. Dette har jeg selv opplevd.I det jeg kaller ordentlig terapi, dvs som ikke bare beveger seg på overflata, er dette noe jeg ofte tror dukker opp. Men som ikke alle terapeuter forstår eller vil eller kan gå inn i. Det krever, tror jeg, at man har en viss kontakt med dette i seg selv.Det finnes terapetiske retninger som inkluderer dette. Og etter min mening finnes det terapier som eksluderer dette bevisst. Tror kanskje at vår kultur er som du skriver, litt fremmedgjort. Det er noe ubehagelig ved det å vite at livet er skjørt, vi er sårbare, vi skyver det fra oss.Derfor ooplever kanskje også noen av de som var på Utøya det ekstra sterkt. For hvor og av hvem tåles deres angst, tenker jeg. Selv om det nok ikke er mulig å dele den med dem, ikke dypest sett.

    Liker

  10. Kjære Bibbi og gamle ugle – jeg greier ikke å samle tankene nok til å komme med gjennomtenkt respons. Beklager, det er nok like greit å vente til påskegjestene har reist.

    Liker

  11. En assosiasjon boblet opp til overflaten, til det jeg skrev om Da Skygge møtte SkyggeOg et spørsmål: Er det noen forskjell på skygger? Ja, selvsagt, alle er forskjellige. Og – kan vi se og ta inn over oss andres skygge når vi ser og tar inn over oss vår egen, også når de er helt forskjellige?Jeg skrev: «Skygge møtte Skygge og ble delt Skygge. Og delt Skygge er bare en skygge og ikke en fare som fyller hele verden. «Isolasjon, fremmedgjøring, skyld-og-skam, usynliggjøring, ikke-offer-rolle … er det alt dette som gir skyggene skadelig kraft?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s