Hvorledes jeg blev så feil

Redigert 13.3.12
Dette er en fortsettelse av «Da jeg hang over en avgrunn«.


Jeg har skrevet det før, og jeg kommer til å skrive det igjen: 
Alle har rett til å hevde sin tolkning av virkeligheten.
Ingen har rett til å tolke virkeligheten for andre.

Det er like mange tolkninger av virkeligheten 
som det er individer i en situasjon.
Og vi kan bare finne sannheten 
når vi gir rom for alle tolkningene.

Jeg godtar helsevesenets påstander 
som helsevesenets side av saken.
Og ser dem ikke som sannheten.
Det jeg skriver her, er min side av saken.
Jeg påstår ikke at det er sannheten.
Og jeg mener at ”enes om å være uenige” er 
en viktig og sunn konklusjon.


Disse synspunktene hadde jeg da jeg ble borderlinet i helsevesenet uten å bli informert om det.

Jeg slutter å nevne navn, for jeg opplevde det som svært ubehagelig – som jeg har sagt før, er det strukturer jeg vil til livs, ikke enkeltpersoner. Slik jeg ser det, har enkeltpersonene gjort det de mente var riktig.
    Overlege DPS vurderte slik han hadde lært å vurdere, og Primærlege gjorde slik hans psykiatriske veileder anbefalte. Det de gjorde påførte meg store skader, og hovedproblemet ligger i et helsevesen som setter likhetstegn mellom skadelig atferd og psykisk helsevern.

Jeg stempler riktignok Overlege DPS som en «stinky shrink». Fordi han stemplet meg som «incestoffer» og «tungt tilfelle» uten engang å ha sett meg – og på grunn av hans atferd overfor meg.  
    Jeg stempler ham fordi han sykgjorde mine synspunkter og min selvstyring, og fordi ekspertuttalelsene hans  umyndiggjorde meg i helsevesenet. 
    Supershrinker med den samme teoretiske bakgrunnen som stinkeshrinker blir  supre av å frigjøre seg fra hjelperrollen og skolelærdommen sin, lære direkte av medmenneskene de hjelper … og evne å være medmenneske sammen med  dem. Det er en fin artikkel om dette i Birgit Vallas kommuneblogg.
    Å frigjøre seg slik kan ikke være lett i en utdanningsstruktur som synes å kreve lydighet og konformitet.
    Hege Orefellen viser tydelig i sin dissenshvor sterkt psykoterapeutisk konformitetspress kan være.
    Og jeg liker sitatet hun innleder den med: «Jeg er ikke interessert i å spise smuler av medfølelse fra bordet til en som ser på seg selv som min herre. Jeg vil ha hele menyen av rettigheter.» – Desmond Tutu
   
Da jeg ble så feil i helsevesenet, var jeg kommet lenger i min personlige prosess enn Overlege DPS  var kommet i sin. (Og det er bare jeg som vet hvor mye angst og PTS jeg måtte gjennom for å kunne skrive den setningen.)
    Det mener jeg blant annet fordi jeg hadde tatt ansvar for å ha fortrengt mitt indre krenkede barn, jeg kunne skille mellom forhold og overgrep, jeg hadde kontakt med min egen sårbarhet, og jeg hadde erfart at det var mulig å hente styrke gjennom sårbarheten da jeg sluttet å frykte den.
   Jeg faktasjekker for å skille mellom fantasi og virkelighet. Overlege DPS bekreftet at jeg fantaserte ved ikke å faktasjekke, og fylkeslegen bekreftet at den metoden var i henhold til Lov om psykisk helsevern. 
    Jeg ba om ro til å gå mine egne terapeutiske veier og la tiden vise hvordan det gikk. Det jeg fikk, var umyndiggjørende «realiteter» som jeg ikke var informert om. 
    Jeg nektet å være med på polariseringer: Jeg ville ikke diskutere hvem som hadde rett når det gjaldt synspunkter, og jeg foreslo i stedet at vi skulle enes om å være uenige. 
    Og jeg ville ikke diskutere hvorvidt min mistillit til Overlege DPS var mitt eller hans problem, noe han stadig kom tilbake til. Fra min synsvinkel var det litt mitt og litt hans. 
    Slik jeg ser det, filtrerte Overlege DPS ut mye av informasjonen jeg formidlet til ham – noe jeg mener at hans respons på brevet i ”Avgrunn” klart viser. 
    Og det psykoterapeutisk korrekte og lovlige filteret hans var en viktig grunn til at han påførte meg en borderline-diagnose. 



Da jeg nevnte navn, ble jeg minnet om forskjellen mellom bitterhet og harme. Det gjenåpnet barnets gamle synapser: en veksling mellom ”Åsså sa de åsså sa jeg” og et sinne som er uten kontakt med den underliggende smerten og hjelpeløsheten.
    Det er ingen næring i bitterhet, bitterheten gir ingen energi, bitterheten snurper seg bare sammen rundt oss og skrumper inn livet … og bitterhet er smittsomt.
    ”Ikke vær bitter” er like ineffektivt som ”ikke tenk på en elefant”. Om vi faktisk greier å stenge av for vår egen elefant, gir vi den videre til andre som viser smerte og hjelpeløshet – ved å møte dem i øglemodus. Og mase om at de ikke skal være bitre.

Jeg aner ikke hvordan andre gjør det, men min vei ut av bitterheten har gått gjennom smerte og hjelpeløshet på følelsesfronten, samtidig som jeg har jobbet med bakkekontakt, overblikk og kartlegging av skadelige mekanismer. 
    Og nå jobber jeg med å tillate harme. Ved igjen å gå i retning av angst og PTS. 
Reklamer

2 kommentarer om “Hvorledes jeg blev så feil

  1. Ingrid, jeg beundrer din evne til å jobbe, både svært konkret og systematisk med de traumer du har gjennomlevd, både i og utenfor det offentlige system.Bitterhet går i bølger hos meg, men det hjelper å se tilbake på realitetene, da er jeg på plass i meg selv igjen.Harme trenger også sin plass, for å kunne gå veien videre.Klem.

    Liker

  2. Takk og takk – som jeg nylig sa til GU, har jeg problemer med å ta inn over meg vakre ord akkurat nå, men jeg jobber med saken. Helt enig i at realitetene hjelper mot bitterhet. Og harme er svært sunt, det er bare så jævla tabu! Men tabuer mister også sin makt etter hvert når vi vet at de er der. KLEM!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s