Oppdatering 25.01.12 oppdatert


Jeg har skrevet to tillegg til det jeg opprinnelig skrev
og har valgt å legge alt ut som et nytt innlegg.
Kortversjonen er at tilleggene handler om 
posttraumatiske stressreaksjoner. 

31.01:
Lenke sendes til NAV-kontakten min, som etterlyste aktivitetsplan i dag.


Papirkopi til fastlegen, med ønske om å få lagt dette i papirmappa mi.
Her er lenken:
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/oppdatering-250112-oppdatert.html


25.01: 
Jeg fikk brev fra NAV nylig: Mitt vedtak om arbeidsavklaringspenger er forlenget til 31.01.13.
    Jeg har jobbet ca 50 % hele tiden og kommer til å fortsette med det.
    Og kanskje i perioder jobbe mindre for å konsentrere meg enda mer aktivt om avfloking.
    Målet mitt er å jobbe fullt om et år, og det forventer jeg å greie hvis jeg fortsatt får anledning til å ta ansvar for mitt eget liv og min egen kropp og mine egne tanker.


Nå har jeg tidsfrister som må overholdes og et liv som vil leves. Så det blir stille her en stund.

(30.01: Stille og stille, ja … noe, som dette, må jeg sette ord på for å få hjernen i jobbmodus)



Om 14 dager skal jeg på egotur for å være alene  – det ser ut til at visse former for tenking, avfloking og skriving krever lange perioder med sammenhengende innadvendthet.


Inntil videre avslutter jeg med den vanskeligste setningen jeg har skrevet i hele mitt liv, litt endret fra Den aller første avflokingen, del 1

I 1988 hadde jeg viklet meg lenger ut av  mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.



Og lar den henge slik i bloggesfæren inntil videre.


Grandiose forestillinger?
Kanskje det?
Det kan tiden vise.
Til den som vil se.

TILLEGG 29.01.12
Jeg skal til legen i morgen og måle blodtrykket.
Og det kommer fremdeles til å være høyt i morgen.
Fordi jeg er redd.
Og det jeg er redd for står her:
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/min-dypeste-frykt.html

En gang for lenge siden måtte jeg velge 
mellom psykisk helsevern og psykisk sunnhet.

Lov til å innse at jeg kan komme til kort var forenlig med psykisk helsevern.
Det lar seg ikke forene med psykisk sunnhet. 
 
Psykisk sunnhet er forenlig med å finne ut hvor langt vi kan komme.

Og psykisk sunnhet er ikke alltid forenlig med å legge «det» bak seg.
Psykisk sunnhet kan være forenlig med å snu ryggen til lettvinte løsninger,
gå rett inn i «det» og gjennom «det» og komme ut i den andre enden.

Dette «det» er mer enn jeg trodde, tyngre og mer tidkrevende enn jeg trodde.

Og jeg har det bra sammen med min dypeste frykt og mitt høye blodtrykk.
Jeg er underveis.
Jeg vet ikke hvor ”ut” er, men jeg vet 
at jeg vet det når jeg kommer dit.


TILLEGG 30.01.12 
(redigert 31.01)
Jeg måtte ringe og melde avbud hos legen etter en natt med sterke posttraumatiske stressreaksjoner (PTS). Klokka åtte om morgenen fant jeg ut at det ikke var forsvarlig å kjøre de tre milene til legesenteret uten søvn.
    Jeg skulle ønske jeg kunne bedt noen om å kjøre meg, slik at jeg kunne gå rett inn i denne situasjonen som  kroppen og hjernen min nå reagerer så sterkt på.
    Og jeg hadde greid å gå inn i den. «Funksjonsdyktig PTS» er vel det som plager meg nå – reaksjonene er der, samtidig som jeg vet hva de er, og de overvelder meg ikke helt.
    Det hadde vært nyttig å trosse PTSen og fortelle den fine fastlegen min om dem, slik at kropp og hjerne fikk erfare at her-og-nå er noe annet enn der-og-da.
    Og fortelle ham at det som utløste PTSen var å legge denne setningen ut i bloggen: «I 1988 hadde jeg viklet meg lenger ut av mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.»
    Fortelle at jeg står ved et veivalg. Igjen.
    Jeg kan gå i retning av psykisk sunnhet … eller i retning av «grei pasient».
    Dessverre må jeg snu ryggen til den ene retningen for å kunne gå i den andre. Og det sier mer om helsevesenet enn om meg.

Det fine ved å se på psykiske reaksjoner som samfunnsskader, er at jeg straks kan spørre «hva har skjedd?» uten å gå meg vill i «hva er det som feiler meg?».
    Og denne natten har vist meg at fortidens lovlige psykiske helsevern påførte meg større skader enn jeg hittil har trodd. Det er mer å komme gjennom enn jeg forutså, selv i går. OK, nå vet jeg det.
    Symptomene som har blusset så sterkt opp igjen nå i det siste, er symptomer på mobbing på jobben:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/mobbing_jobben.htm 

«I noen tilfeller var det snakk om et totalt fysiologisk sammenbrudd med smerter i ryggen, stivhet i nakke og skuldre, mageproblemer og fordøyelsesproblemer. Noen oppgir også at de hadde vondt for å gå på grunn av hovenhet i bena. Mange hadde utviklet symptomer på PTSD, post-traumatisk stressyndrom. Denne lidelsen innebærer blant annet hyperreaktivitet, det vil si at man overreagerer, for eksempel kan skvette til ved plutselige lyder eller brå bevegelser eller få problemer når man kommer i situasjoner som minner om den man har opplevd.»

Er ikke dette også likt symptomer på fibromyalgi? Og stress?
    Fra mitt ståsted, der problemer er samfunnsskader, tenker jeg at det kan være symptomer på at vi  blir forsøkt hjernevasket/manipulert inn i et virtuelt kart som ikke passer til terrenget.
    Min løsning var å kassere det gamle kartet og utforme mitt eget kart, basert på en skeptisk utforsking av livet mitt og omgivelsene mine.
    Det begynte jeg med i 1987, og helsevesenet behandlet mitt valg som en avvisning av «realitetene». Og jeg ønsker meg fremdeles et meklingsmøte der jeg kan spørre hvordan man kom fram til de «realitetene» jeg avviste, og der jeg kan si i vitners nærvær det jeg sa så ofte, som ikke ble hørt:

JEG GODTAR PSYKIATRISKE PÅSTANDER
OM MEG OG MINE BEHOV
SOM PSYKIATRISKE TOLKNINGER AV VIRKELIGHETEN.
JEG ER IKKE ENIG.
JEG FORESLÅR AT VI ENES OM Å VÆRE UENIGE
OG BER OM FRED TIL Å GÅ MINE EGNE VEIER
OG LA TIDEN VISE HVA SOM SKJER

Det at forsøk på hjernevask og manipulering foregår innenfor helsevesenet, at forsøkene er lovlige, velmente og basert på årelang utdanning og erfaring, betyr ikke at de er mindre skadelige.
    Det betyr bare at objektet for forsøkene ikke har noe forsvar – og blir låst fast i en situasjon som kan være skremmende lik mange barndommers visshet om at ‘ingen beskytter meg, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å beskytte meg selv’.
    Da jeg var liten og sårbar lengtet jeg etter å bli voksen, etter å ikke være sårbar og hjelpeløs.
    Da jeg ble voksen og satte grenser for å beskytte meg selv, fikk jeg lovlige og psykoterapeutisk korrekte symptommerkelapper som paranoia, overføring,  projeksjon, fantasier og omnipotent kontroll.
    Da jeg fikk vite om merkelappene, kalte jeg det mobbing. Og bekreftet med det at jeg var paranoid.
    Uten at noen først sjekket om eksperten som beskyldte meg for projeksjon, omnipotent kontroll og fantasier projiserte sin helt reelle omnipotente kontroll over på meg … og satte likhetstegn mellom sine subjektive konklusjoner og virkeligheten.

***

Nå har jeg et sterkt ønske om å legge til side alt dette og konsentrere meg om andre deler av livet mitt en stund. Kropp? Hjerne? Hører dere? Kan vi vente med å se nærmere på velment mobbehelsevern til jeg er på tenke- skriveferien min? Bare 9 dager igjen? Mkay?

Jeg skal sende dette til fastlegen som en forklaring på hvorfor jeg måtte avlyse timen i dag.
    Og be ham om å legge det i mappa mi.
    Og understreke at jeg ikke aner om det som står her er sant eller riktig, jeg vet bare at her står jeg nå.
    Tiden får vise om det stemmer. Til den som vil se.

Jeg har det fremdeles bra sammen med min dypeste frykt og mitt høye blodtrykk og mine posttraumatiske stressreaksjoner. 
    De er bare en liten del av livet, og sammen danner de et lite monster som har klort seg fast i ryggen min og hjernen min.
    Jeg vet at monsteret er der, jeg vet at sola skinner, jeg vet at jeg gleder meg over livet sammen med mannen jeg er gift med, jeg vet at jeg har en fin familie og gode venner, jeg vet at jeg har en jobb jeg trives med og jeg vet at jeg gleder meg til å stå opp hver eneste morgen … i hvert fall når jeg har sovet om natta. 


Etterord om kvelden 31.01: Skuldrene er mykere nå som monsteret har fått form og er identifisert som et lite monster. Alt føles mye lettere i dag, og jeg sov i 11 timer i går. Monsteret har til og med fått navn: Systemvold. For å skille akseptert og lovlig ekspertmobbing fra kritikkverdig vanlig mobbing – sånt som utøves av vanlige folk som ikke er eksperter. 


Redigert 2.2.12: Jeg skriver ut dette og leverer det på legekontoret i dag. Vi gjør det. Monsteret og jeg. 

Reklamer

7 kommentarer om “Oppdatering 25.01.12 oppdatert

  1. Kjære Ingrid, jeg leser, og jdu rører meg på så mange vis.Jeg vet, opplevelser blir aldri helt identiske, men jeg kan kjenne igjen det du skriver så utrolig godt.Man prøver å reise seg i hele sin lengde, og redselen for å bli dyttet igjen, er tilstede. Vil de tåle at man står der, fullt oppreist, stolt over å være den man er, med mot til å si fra hva man faktisk trenger, kontra ikke trenger.Hvem er dommeren denne gangen?Jeg er en av dem som i perioder tåler dårlig enkelte lyder, skvetter lett, og liker dårlig hvis mennesker jeg ikke kjenner kommer fysisk for nært. En del av mitt posttraumatiske stress. Så har jeg levd, fra vedtak til vedtak fattet av Nav. Historien som skulle fortelles igjen og igjen. Gjøre den mest mulig forståelig for hjelperne. Til slutt manglet jeg ord, og da ordene ikke var der lenger , da fikk jeg faktisk en sårt tiltrengt uføretrygd.Jeg ser du skriver:Så en skremmende tanke: Hvordan blir det hvis mennesker som påfører avmakt også er opptatt av å empowere avmaktsofrene sine?Bibbi? Kommer vi da inn på denslags kognitiv terapi som du ble utsatt for?Ja, det kan jeg si, i aller høyeste grad. Her ble jeg forelagt heller dystre fremtidsutsikter hos psykologen, men jeg skulle fortsette å tenke positivt. Det hjalp bare ikke.Likevel skulle jeg sitte der med ansvaret alene: Det er hos meg tankene sitter, og ansvaret til å endre dem, det er mitt.Jeg savner et fagmiljø som våger å si: Kognitiv terapi hjelper ikke alle! None kan få det verre!Og hvem denne noen er, kan jeg svare på. Det er mange av oss, som i tidlige barneår tok ansvaret og skylden for grov fysisk og psykisk omsorgssvikt, påført oss av betydningsfulle voksne, og for mange av oss er den positive tenkingen rett og slett ødeleggende.Jeg manglet det å våge og sette grenser for meg selv, og den kognitive terapien ble en forlengelse av akkurat det.Og da ble ikke veien videre i voksne år enklere, og for min del opplevde jeg 12 år med mobbing i arbeidslivet. Vurderte en periode å gjøre slutt på alt, men en svært god samtale i sene nattestimer tok meg videre i livet.Som deg Ingrid har jeg en mann jeg er svært glad i, og en svigerfamilie som jeg også setter stor pris på, men fortidens traumer er der, og jeg har måttet lære meg underveis hva jeg tåler eller ikke tåler, og det fikk jeg ikke hjelp til gjennom terapien.Du store, dette ble visst langt, litt hulter til bulter.Som du skrev til meg tidligere i dag, sier jeg til deg: Jeg heier på deg Ingrid, og sender over en stor varm klem.

    Liker

  2. Takk, Bibbi, og heia for gjensidig heiagjeng! Og for hulter til bulter! Da kan viktige ting dukke opp som vi ellers ikke er klar over. Og for denslags møter med andre som bare er mulige når vi våger å gi slipp på bortforklaringer og svada og møte oss selv.Varm klem tilbake til deg. Jeg skal skrive mer når jeg har tatt meg av tidsfristene som hoper seg opp.

    Liker

  3. En tilleggskommentar: Veien tilbedring for oss som har opplevd store svik (enkelt sagt), tror jeg ikke er så komplisert. Vi tenger å bli hørt, trodd og støttes på det vi ønsker støtte på.Og det ligger langt unna positiv tenking, som ikke blir overflatebehandling en gang.

    Liker

  4. Jeg heier også på det, gjenkjenner essenser. Leter i diktene mine etter, ikke noe som kan trøste tror jeg, eller beordre bort, det ville være antisympati, men etter noe å gjenkjenne, som fellesmenneskelig.For det er det jeg tror, bla. om dette – det er mer menneskelig enn vernerne og andre maktmennesker tør merke. Dette er å tore stå i seg selv, sin egen sårbarhet,det. Og det står det respekt av. Jeg finner ikke flere ord, jeg leter videre i mine dikt om redsel…

    Liker

  5. Bibbi og gamle ugle – jeg løsriver meg fra Westeros for å legge inn denne lenken: Til en behandlerDet jeg sa ble ikke hørt, så jeg skrev det og leste det høyt. Hjalp ikke, det heller. Og nå som skamfølelsen ('jeg må ha gjort noe veldig galt for å fortjene det som skjedde') slipper taket, sitter jeg igjen med … en svært konkret grunn til at jeg får PTS-reaksjoner ved tanken på å gå inn i et legekontor.

    Liker

  6. Ingrid – jeg har lagt ut et av mine mange dikt som jeg assosierer til når jeg leser det du skriver. Jeg måtte kjenne etter i meg selv hva jeg torde akkurat nå. Det er sterk kommunikasjon dette, med sterke virkninger, mellom oss bloggere.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s