Oppdatering 25.01.12

Jeg fikk brev fra NAV nylig: Mitt vedtak om arbeidsavklaringspenger er forlenget til 31.01.13.
Jeg har jobbet ca 50 % hele tiden og kommer til å fortsette med det.
Og kanskje i perioder jobbe mindre for å konsentrere meg enda mer aktivt om avfloking.

Målet mitt er å jobbe fullt om et år, og det forventer jeg å greie hvis jeg fortsatt får anledning til å ta ansvar for mitt eget liv og min egen kropp og mine egne tanker.

Nå har jeg tidsfrister som må overholdes og et liv som vil leves. Så det blir stille her en stund.

Om 14 dager skal jeg på egotur for å være alene og for å skrive – det ser ut til at visse former for skriving krever lange perioder med sammenhengende innadvendthet.

Inntil videre avslutter jeg med den vanskeligste setningen jeg har skrevet i hele mitt liv, litt endret fra Den aller første avflokingen, del 1: *

I 1988 hadde jeg viklet meg lenger ut av mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.

Og lar den henge slik i bloggesfæren inntil videre.

Grandiose forestillinger?
Kanskje det?
Det kan tiden vise.
Til den som vil se.

TILLEGG 29.01.12

Jeg skal til legen i morgen og måle blodtrykket.
Og det kommer fremdeles til å være høyt i morgen.
Fordi jeg er redd.
Og det jeg er redd for står her:
http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/min-dypeste-frykt.html

En gang måtte jeg velge mellom psykisk helsevern og psykisk sunnhet.
Lov til å innse at jeg kan komme til kort var forenlig med psykisk helsevern.
Det lar seg ikke forene med psykisk sunnhet.  
Psykisk sunnhet er forenlig med å finne ut hvor langt vi kan komme.

Og psykisk sunnhet er ikke alltid forenlig med å legge «det» bak seg.
Psykisk sunnhet kan være forenlig med å snu ryggen til lettvinte løsninger,
gå rett inn i «det» og gjennom «det» og komme ut i den andre enden.

Dette «det» er mer enn jeg trodde, tyngre og mer tidkrevende enn jeg trodde.

Og jeg har det bra sammen med min dypeste frykt og mitt høye blodtrykk.
Jeg er underveis.
Jeg vet ikke hvor ”ut” er, men jeg vet 
at jeg kjenner det igjen når jeg kommer dit.

 http://ingridvaa.blogspot.com/2012/01/den-aller-frste-avflokingen-del-1.html

TILLEGG 30.01.12

Jeg måtte ringe og melde avbud hos legen etter en natt med sterke posttraumatiske stressreaksjoner. Klokka åtte om morgenen fant jeg ut at det ikke var forsvarlig å kjøre de tre milene til legesenteret uten søvn.
    Jeg skulle ønske jeg kunne bedt noen om å kjøre meg, slik at jeg kunne gå rett inn i denne situasjonen som  kroppen og hjernen min nå reagerer så sterkt på.
    Og jeg hadde greid å gå inn i den. «Funksjonsdyktig PTS» er vel det som plager meg nå – reaksjonene er der, samtidig som jeg vet hva de er, og de overvelder meg ikke helt.
    Det hadde vært nyttig å trosse PTSen og fortelle den fine fastlegen min om dem, slik at kropp og hjerne fikk erfare at her-og-nå er noe annet enn der-og-da.
    Og fortelle ham at det som utløste PTSen var å legge denne setningen ut i bloggen: «I 1988 hadde jeg viklet meg lenger ut av mitt personlige gørr enn kommunens distriktspsykiatriske team og personalet på Støttesenter mot incest hadde viklet seg ut av sitt.»
    Fortelle at jeg står ved et veivalg. Igjen: Jeg kan gå i retning av psykisk sunnhet … eller i retning av «grei pasient». Dessverre er det slik at jeg må snu ryggen til den ene retningen for å kunne gå i den andre. Og det sier mer om helsevesenet enn om meg.

Det fine ved å se på psykiske reaksjoner som samfunnsskader, er at jeg straks kan spørre «hva har skjedd?» uten å gå meg vill i «hva er det som feiler meg?».
    Og denne natten har vist meg at fortidens lovlige psykiske helsevern påførte meg større skader enn jeg hittil har trodd. Det er mer å komme gjennom enn jeg forutså. OK, nå vet jeg det.
    Symptomene som har blusset så sterkt opp igjen nå i det siste, er symptomer på mobbing på jobben:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/mobbing_jobben.htm 

«I noen tilfeller var det snakk om et totalt fysiologisk sammenbrudd med smerter i ryggen, stivhet i nakke og skuldre, mageproblemer og fordøyelsesproblemer. Noen oppgir også at de hadde vondt for å gå på grunn av hovenhet i bena. Mange hadde utviklet symptomer på PTSD, post-traumatisk stressyndrom. Denne lidelsen innebærer blant annet hyperreaktivitet, det vil si at man overreagerer, for eksempel kan skvette til ved plutselige lyder eller brå bevegelser eller få problemer når man kommer i situasjoner som minner om den man har opplevd.»

Er ikke dette også likt symptomer på fibromyalgi? Og stress?
    Fra mitt ståsted, der problemer er samfunnsskader, tenker jeg at det kan være symptomer på at vi  blir hjernevasket/manipulert inn i et virtuelt kart som ikke passer til terrenget.
    Min løsning er å kassere det gamle kartet og utforme mitt eget kart, basert på en skeptisk utforsking av livet mitt og omgivelsene mine.
    Det begynte jeg med i 1987, og helsevesenet behandlet mitt valg som en avvisning av «realitetene».

Nå har jeg et sterkt ønske om å legge til side alt dette og konsentrere meg om andre deler av livet mitt en stund. Kropp? Hjerne? Hører dere? Kan vi vente med å se nærmere på velment mobbehelsevern til jeg er på tenke- skriveferien min? Bare 9 dager igjen? Mkay?

Jeg skal sende dette til fastlegen som en forklaring på hvorfor jeg måtte avlyse timen i dag.
    Og be ham om å legge det i mappa mi.
    Og understreke at jeg ikke aner om det som står her er sant eller riktig, jeg vet bare at her står jeg nå.
    Jeg lar tiden vise om det stemmer.

Jeg har det fremdeles bra sammen med min dypeste frykt og mitt høye blodtrykk og mine posttraumatiske stressreaksjoner. 
    De er bare en liten del av livet, og sammen danner de et lite monster som har klort seg fast i ryggen min og hjernen min.
    Jeg vet at monsteret er der, jeg vet at sola skinner, jeg vet at jeg gleder meg over livet sammen med mannen jeg er gift med, jeg vet at jeg har en fin familie og gode venner, jeg vet at jeg har en jobb jeg trives med og jeg vet at jeg gleder meg til å stå opp hver eneste morgen … i hvert fall når jeg har sovet om natta. 
    

Reklamer

3 kommentarer om “Oppdatering 25.01.12

  1. Jeg leser, dette er vanskelig, det sitter i ryggmargen, hos meg også. Men det er nettopp å ta vare på seg selv og egen helse, å være så tøff som jeg synes du er nå!Jeg heier og heier, på deg…

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s