2012: Min dypeste frykt er …

at om jeg retter meg opp i min fulle høyde

amputerer hvite frakker hodet av meg
igjen
med en psykiatrisk diagnose
igjen
uten at jeg vet det
igjen
og begynner 
igjen
å gi meg lov til å innse 
at jeg kan komme til kort


uten at jeg vet det


Min dypeste frykt er
at manipulering 
fremdeles 
er i henhold til Legeloven, 
Lov om psykisk helsevern
og Lov om helsetjenesten i kommunen


Min dypeste frykt er
at symptomer på manipulering
igjen
skal bekrefte at manipulering er berettiget


Min aller dypeste frykt er 
at jeg ikke er et menneske
når min psykiske helse blir vernet
og at jeg bekrefter at jeg er paranoid 
når jeg viser denne frykten. 

Lenker til relevante innlegg fra andre blogger:

http://diktugla.wordpress.com/2012/01/21/selvanerkjennelse/

http://skrotliv.blogspot.com/2012/01/hvem-vil-dere-jeg-skal-vre.html

http://ett-annat-perspektiv.blogspot.com/2012/04/harskartekniker-i-psykiatrin-del-3.html

Legg gjerne til egne blogglenker i kommentarfeltet, hvis det er noe du vil dele.

Reklamer

6 kommentarer om “2012: Min dypeste frykt er …

  1. Takk for respons, GU. Og for «avmakt». Ordet tar jeg imot og går videre med: Denne avmakten er ikke min avmaktDen ble påført meg mot min viljeJeg vil ikke ha denJeg gir den tilbakeEr det «empowerment»?Så en skremmende tanke: Hvordan blir det hvis mennesker som påfører avmakt også er opptatt av å empowere avmaktsofrene sine?Bibbi? Kommer vi da inn på denslags kognitiv terapi som du ble utsatt for?

    Liker

  2. Å si nei til andres / maktas definisjoner og påførte avmaktsfølelser, det ville vel være ekte empowerment. Men det blir vel for farlig for de som vil ha kontroll over systemer og farlige mennesker (les: selvstendig tenkende mennesker. Ekte empowerment er frigjørende den, tenker umiddelbart på Paolo Freire m. fl..Det er derfor jeg liker den empowermentvarianten som praktiseres så dårlig. For der skal borgerne ta ansvar, men på vår måte, det vi synes er rett, sunt og akseptabelt. Og da blir det manipulasjon og patroniserende praksis, spør du meg. Tygger videre på «å rette seg opp i sin fulle høyde». Klart det fremkaller frykt det. Da er man vel et helere menneske, og kjenner både hvor sterk man er, men også hvor sårbar.

    Liker

  3. Jeg håper å få ferdig og lagt ut noe om det du skriver i løpet av kvelden. Vi får se. Og jeg sliter med bølger av angst og posttraumatiske stressreaksjoner nå – for både kropp og hjerne husker det som skjedde sist jeg rettet meg opp i min fulle høyde. Jeg ønsker meg forskning om denslags styrke som vi kan ha når vi samtidig har kontakt med sårbarheten vår – alle i Norge kjenner til den, for det var det våre politiske ledere utviste etter terroren i fjor. Og det Utøya-ungdommene viste. Og det er så veldig noe annet enn den angstbiterske ondskapens akse-responsen til Bush&co, og så veldig noe annet enn de moderne variantene av væregladleken som pushes på mennsker som har det vondt.

    Liker

  4. Jeg kjenner igjen dette med redselen for å «rette seg opp i full høyde»,som du skriver. Jeg har måttet ta dette veldig rolig, latt kroppen regulere det, og jeg skjønner hvorfor. Det er en av grunnene til at jeg har villet styre alt dette selv. Jeg har ikke funnet noen i det offesielle helsevesenet som har respektert det krenkede barnet nok. Og da går det ikke. I grunnen er det vel å reise seg litt å ta vare på det sårbare.Å legge ut dikt å bloggen er å reise seg litt mer for meg. Å tore vise hvem man er, både det sårbare, men også det sterke. Til og med kunnskaper og analytisk tenkeevne har jeg strevd med å tore vise, gamle erfaringer hviler tungt i meg.Men det har vært en lang vei, og det er fremdeles et stykke vei å gå…Du nevner Utøya. jeg tenkte vel også at det kunne endre mentaliteten litt. Men jeg vet ikke, det virker som det er back to business nå.Er i ferd med å legge ut et dikt om medmenneskelighetens kår, på bloggen nå.

    Liker

  5. Jeg tror det er VELDIG viktig å rette seg opp i sitt eget tempo … det har tatt meg mer enn 20 år å skrive det jeg skriver nå.Og Utøya, ja … jeg leste et sted at traumeforskere skal forske i de rammede. Jeg håper riktig mange har vett til å nekte å bli gjort til forskningsobjekter. Og har ikke «man» begynt å finne ut at katastrofehjelp ikke hjelper? Har man forsket i hva hjelpen består i?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s