UBESVARTE EPOSTER. ep 1

La meg begynne med et spørsmål til de som har greie på sånt: Hva er vanlig skikk og bruk   når det gjelder besvarelse av eposter … for institusjoner som mottar offentlige midler?

Jeg tenker som så at som skattebetaler har jeg rett til å få svar på mine henvendelser til institusjoner som drives for mine (og alle andres) skattepenger. Og for meg er «Beklager, dette kan/vil vi ikke forholde oss til» et helt greit svar.

Det jeg ikke syns er greit, er å ikke få svar i det hele tatt. Mangel på respons har i årevis trigget en miasme av skyld og skam:  «Da er det vel meg det er noe i veien med». Og jeg tror ikke at jeg er alene om å reagere på den måten, det er derfor jeg blogger om dette.

At privatpersoner ignorerer eposter de ikke vil forholde seg til syns jeg er helt greit – det gjør jeg også noen ganger, når jeg får henvendelser fra fremmede.

Og jeg syns ikke det er greit når det gjelder eposter til institusjoner som drives med offentlige midler. Nettopp fordi det trigger miasmen av skyld og skam. Jeg har ga opp forsøk på å være tankeleser for mange år siden, så jeg vil ikke spekulere i årsakene til at institusjoner gjør dette.  Men jeg kan identifisere handlingen – eller rettere sagt mangelen på handling – som usynliggjøring. Og det er en hersketeknikk.

Et eksempel på ubesvart epost fins i Korrespondanse med Den katolske kirkens etiske råd.

Biskop Bernt Eidsvig har senere beklaget at søsteren min og jeg ikke fikk svar, og jeg er så slem at jeg allikevel kommer til å rippe opp i dette igjen og igjen og igjen når jeg trenger et eksempel på institusjonell usynliggjøring.

En annen institusjon som ikke har svart på en epost, er Støttesenter mot incest i Oslo. Vel, jeg fikk et svar i mars i fjor: «Tusen takk for bidrag til Ikke Stikka. Dette vil jeg se nærmere på sammen med redaksjonen på neste møte. Kommer tilbake til deg ang bruk og eventuelt møte». Vedkommende kom aldri tilbake.

Dette er henvendelsen som Støttesenter mot incest aldri kom tilbake til:

«Jeg tilbyr «Ikke stikka» å bruke min artikkel «Straffen for å tie er livslang» i jubileumsskrivet sitt … (Kanskje en tydeligere kopi fins i SMIs arkiver?)

Samt fritt valg av alt som står i bloggene We are the whole elephant og Før meg til deres øgle Vi er hele elefanten (her blir det lagt ut mer etter hvert som jeg får tid) …

Og fritt valg av alt jeg skrev som står i Jentespranget i 1987 og 1988.

MEN det er en betingelse: «Ikke stikka» får bare bruke dette stoffet hvis det også publiserer vedlegget: «Hvor ble det av radikalpsykiatrien?»

Og jeg ber om et møte med personalet for å snakke om innholdet i dette vedlegget, der jeg tar ansvar for feilene jeg gjorde og spør om SMI mener at det ble gjort noen feil i forhold til meg.

Vedlegget kommer til å bli publisert i bloggen min etter hvert, og jeg vil helst at det skal skje etter et møte med personalet, der vi har hatt en god dialog om ansvar, og om SMIs tiltak for å hindre usynliggjøring

Det er svært sent, så jeg fikser lenker og sånt i morgen, nå vil jeg bare legge ut dette.

Egentlig hadde jeg tenkt å ta kontakt med SMI enda en gang og høre om de virkelig ikke var interessert i en dialog før jeg la ut  «Hvor ble det av radikalpsykiatrien?» Nå gidder jeg ikke. Denne skammen er ikke min skam.


Etterskrift: ep.2 av ubesvarte eposter skal handle om

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s