Takk til en hjelper som hjalp

På 70-tallet leste jeg boka ”Det takknemlige sinn : innføring i psykiatrisk terapi” med en viss vemmelse. Og slik jeg husker det, mente forfatteren at takknemlighet var et tegn på bedring hos pasienten. * 
    Om dette stemmer, er jeg uhelbredelig syk, og din hjelp har vært helt bortkastet: Jeg greier ikke å være takknemlig. Det er en tilstand, og bare tanken på å prøve å være i en tilstand av takknemlighet får kvalmen til å stige i meg.
    ”Gjøre” er noe annet. Det er lett. Det er en handling. Og ”takke”, det er å gjøre noe. Det greier jeg.
    Takk for at du forsto når jeg sa ting som dette … og takk for at du spurte når du ikke forsto. Det er svært viktig, for jeg har dype arr etter hjelpere som valgte å behandle sine tolkninger av det jeg sa som symptomer i stedet for å sjekke om det hadde forstått det.
Dette er til deg, og du vet hvem du er, for jeg har sagt at jeg skal skrive en takk til deg. Det er også til alle de andre hjelperne i verden som virkelig hjelper mennesker i nød. Jeg håper at dere vet hvem dere er, alle sammen. Og jeg vet at menneskene dere virkelig hjelper vet det.
Det hadde vært fint om det gikk an å lære bort ”hjelp som hjelper” … og jeg tror ikke at det er noe vi kan lære fra øyebrynene og opp.
    Jeg tror heller ikke at hjelp som hjelper nødvendigvis er noe vi gjør. Ofte kan vi hjelpe mer bare ved å være til stede. Være den vi er.
    I 1988 ga jeg meg selv retten til å være sårbar med verdighet, være hjelpeløs og ynkelig med verdighet.
    Takk for at du erkjente og respekterte og hadde plass til denne retten, det var det jeg trengte for å komme i gang med å reparere skadene mine.
    Begynner hjelp som hjelper her? Med at hjelperen først har gitt seg selv retten til å være sårbar med verdighet, ha det vondt med verdighet, være hjelpeløs og ynkelig med verdighet?
Et spørsmål som mange mennesker i nød ikke tør stille – og kanskje ikke engang tør tenke, er dette:

”Jeg vil vite om du kan være til stede hos smerten,
min eller din egen
uten å gjøre noe for å skjule den
eller blekne den eller fikse den.”

Du har vist meg at du kan det. Og det var en ubeskrivelig lettelse etter et såkalt psykisk helsevern der min smerte var negativ eller feil eller sinnssyk eller tabu eller rett og slett bare usynlig. 
Den skadelige hjelpen har lært meg et annet spørsmål som enhver kunde av hjelp kan stille:
    ”Er det mulig å eie ansvar for livet mitt innenfor hjelperens tankerammer?”
    Dessverre stilles det ofte direkte eller indirekte krav om underkastelse og lydighet, både i  offentlig psykisk helsevern og alternative tilbud. Og da er det ikke plass til ansvar.
    Takk for at det var plass til ansvar innenfor dine rammer.
Hvordan hjalp du? Ikke med medlidenhet eller sympati, som kan “rive ned et tappert hevet banner”.
    Ikke bare med empati, som kan være svært skadelig hvis det kommer fra feil sted hos empatisøren: ”Jeg føler dette, så det er sannheten om deg.”
    Og aldeles ikke bare med ekspertise. Ekspertise kan også være skadelig hvis den er tuftet på dogmer og ikke på kritisk tenkning.
   
Du hjelper med støtte. Dette er den beste beskrivelsen jeg hittil har sett:
   
“Det første skrittet er å vikle oss selv og våre personlige ønsker ut av problemet, og når vi har gjort det, bli klar over hvor vi selv står. Da kan vi bli et fast referansepunkt, en stolpe, solid plantet i sanden, som stormrammede småbåter kan kaste et redningstau til. Om flere venner kan tilby faste stolper, kan de, selv om stolpene står for forskjellige synspunkter, være en kilde til styrke og stabilitet som hjelper menneskene i stormen med å finne sine egne løsninger. Ikke våre løsninger. Sine løsninger.” **
Jeg har ikke ord som kan beskrive hvor fint det var å finne en stolpe innenfor hjelpeapparatet. Det var en stor hjelp å bli oppmuntret til å ta den tiden jeg trengte og den plassen jeg trengte for å finne mine egne løsninger. Mine. Ikke en annens.
    Dette blir skrevet langsomt gjennom et slør av tårer, og jeg innser at sørgetiden over årene med skadelig psykisk helsevern ikke er slutt. Og det er en annen historie.
Takk for at du ikke prøvde å manipulere meg inn i et positivt ikke-offer bur. Takk for at du støttet meg i det valget jeg tok for mer enn 20 år siden: å se hva som hadde skjedd meg, arbeide med å helbrede skadene og strekke ut en hånd til andre som også har vært ”Den mest ensomme”:
Visse levende sjeler eier
en ensomhet som ikke har ord,
så stor at den må deles
slik andre deler samvær.
En slik ensomhet er min; og vit med dette
at i uendeligheten
finnes en som er ensommere enn du.

Men også ensomhet tar slutt
for den som er ensom nok, lenge nok. ***

Takk for at du dyttet meg i gang med blogging nå, i stedet for ”om 3-4 år, når jeg er klar”.
Takk for integritet. Jeg har aldri funnet en dekkende beskrivelse, så jeg laget en i 1987:
Integriteten er vår psykiske hud.
Når vi er flinke til å fortrenge våre integritetsskader,
utvikler vi en psykisk rustning i stedet.
Vi merker ikke når integriteten blir skadet,
Og vi merker ikke at vi skader andres integritet.
Det er stor forskjell på en hjelper med psykisk hud og en som helt eller delvis er pansret. Når vi (og jeg er en av ”vi”) gjemmer oss bak en rustning, kan vi ikke forholde oss til integritet … eller til grensesetting. Og vi får en beklagelig tendens til å anta at vi er objektive når vi tenker med reptilhjernen.
Takk for at du var til stede for meg i din egen integritet, i dine egne sko og ditt eget liv.
    Ved å være til stede på denne måten, ga du meg det faste punktet jeg trengte for å komme ut av hengemyra av forvirring, stress og utmattelse som jeg hadde sittet fast i så lenge.
    Takk for at du ikke prøvde å prakke på meg bullshit som hadde ført meg tilbake til hengemyra, om enn kanskje en annen del av den.
    Takk for at du lot meg fortsette med avflokingen jeg hadde begynt på for lenge siden … fordi du kunne se at prosessen virket.
Takk for at du hjalp meg gjenfinne tilliten til at jeg var i stand til å tenke – en tillit som var sabotert av korrekt og lovlig psykisk helsevern. 
    Og det oppnådde du bare ved hjelp av lytting og respons, ved å være til stede for meg som en atskilt entitet.
    Nettopp fordi du var i din hud og i ditt liv (som jeg fremdeles ikke vet noe om, og det er helt greit), kunne du gi meg oppriktige tilbakemeldinger, ofte ikke-verbale, til det jeg sa.
    Jeg har prøvd å forstå hvordan dette virker, og det nærmeste jeg kommer, er Ali Gs”restecp” og ”Keep it real”.
    Når jeg hadde kontakt med meg selv, nådde det jeg sa fram til deg – når du var i din egen hud.
    Og når jeg ble flokete, trengte du ikke å si noe. Det jeg sa klonket ned på bakken fordi du ikke var mottakelig for det.
   
En kompliserende faktor er at ekte og sann og viktig informasjon også kan klonke til bakken – når det formidles til en hjelper som er pansret og ikke kan ta imot ”ekte”.
    Hjertet mitt verker for alle som er blitt villedet til å tro at de var trygge i en hjelpsituasjon – og som ble sviktet av spesialister i rustning som ikke hadde reseptorer for integritetsskader.
    Jeg har vært en av dem, og hjertet mitt verker også for meg, og for årene da jeg trodde at samfunnsskadene mine var min private lyte og skam.
    Takk for at du forsto ordet samfunnsskade … og mine grunner til å bruke dette ordet.
Takk for at du ga meg i 2010 det jeg ba om i 1988: støtte i prosessen med å gi meg den jeg er og ta ansvar for mitt eget liv.
    Det jeg fikk i 1988 er også en annen historie. Kortversjonen er at jeg lot vingene vokse og hadde begynt å fly da de ble plukket av meg. Fordi det ikke var plass til vinger og flygning i ”realiteter” om incestofre.
    Takk for at du ikke brukte utsagn som dette for å bekrefte at jeg er gal.
Takk for at du aldri forlangte eller forventet tillit, og takk for at du i stedet ga meg klare og bekreftbare grunner til å stole på deg … ikke minst ved å ha tydelige grenser, og ved å vise tydelig respekt for mine grenser.
    I skadelige familier er det mangel på klare grenser, og jeg har også erfart denne mangelen i psykisk helsevern. Hvordan kan mennesker i nød beskytte integritet og grenser når det er lovlig å behandle uenighet og grensesetting som symptomer?
    Takk for at du respekterte slike synspunkter.
Takk for at du visste at jeg var hele elefanten, også når du ikke så alt av meg. Noen ganger registrerte jeg forvirringen din da du grep fatt i et øre eller en snabel, og jeg så deg kople om til visshet om at dette ikke var alt.
    Og det bringer meg til noe som er svært viktig: Takk for at du stilte gode spørsmål, spørsmål som hjalp meg klarlegge noe jeg sa, eller spørsmål som viste meg nye dører jeg kunne åpne, nye retninger jeg kunne velge.
    Det er stor forskjell på spørsmål som hjelper og spørsmål som skader. Og det er også en annen historie.
    Det viktigste når det gjelder spørsmål, er så se hvor de kommer fra i oss selv. Kommer de fra integriteten, fra vår psykiske hud, eller fra en rustning som erstatter en skadet integritet?
Takk for ryggrad til å vurdere situasjoner jeg har beskrevet: «Det er uhøflig.» «Det er et overgrep.»
    Takk for logikk. Takk for at du tenkte selvstendig i stedet for blindt å følge ekspertisen. Takk for at du tilbød deg å være et objektivt vitne for meg da jeg trengte det, og takk for at du sa deg villig til å bekrefte at jeg var rasjonell, om det skulle være nødvendig.
Det var skremmende vondt å skrive det siste avsnittet, og det er vondt å lese det om igjen. Og det trigget den gamle ryggvondten min, den som viser at jeg har behov for å vende tilbake til angsten for hjelpeløshet og sårbarhet, til et barns visshet om at ingen beskytter meg, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å beskytte meg selv.
    Vissheten om at det er slemt og feil å beskytte meg selv, fordi De Som Bestemmer vet at De Som Bestemmer beskytter meg.
   
Takk for at du gjorde det mulig for meg å godta og respektere og lære av tårene og ryggvondten enda en gang, godta at jeg fremdeles trenger å utforske det jeg hadde gjemt så grundig for så lange siden.
    Jeg kan gå inn dit alene nå, og jeg vet at jeg fikser det jeg finner der, for dette er mine greier, og jeg har mange års erfaring med å lytte til og respektere mitt indre barn.
    Jeg vet også at din støtte gjorde det mulig å vende tilbake dit jeg var i 1986, for jeg måtte først finne veien ut av lovlig, skadelig psykisk helsevern, og det hadde jeg ikke greid å gjøre helt alene.
Takk for hjelp som hjalp.
* Jeg har ikke fått sjekket dette på nettet, er det noen som har boka og kan sitere fra den?
** Irene Claremont de Castillejo,  fra «Knowing Woman»
*** Theodore Sturgeon, fra «A Saucer of Loneliness»
   

(se også: «Kvikksølv mot syfilis, betaversjon«)

Reklamer

14 kommentarer om “Takk til en hjelper som hjalp

  1. Stor klem tilbake, Bibbi! Det var både godt og vondt å skrive dette – og det tok lang, lang tid å slippe fram de rette ordene.I ettertid tenker jeg at dette er mitt alternativ til «positiv tenkning»: å se det som er godt uten å (prøve å) kople ut det vonde.Jeg tenker også at om det vonde hadde vært et enkelttilfelle, og om «hjelp som hjelper» hadde vært regelen, ville det nå være lett for meg å «bli ferdig med det» og «legge det bak meg».Dessverre er det ikke slik – undersøkelser fra USA viser at 1/3 av psykoterapier er skadelige og mange flere ikke hjelper noe særlig. (Info fra Robin Dawes: «House of Cards»)Så jeg velger å ha det vonde med meg – og bruke det i videre arbeid for et bedre psykisk helsevern.

    Liker

  2. Å se det som er godt, uten å kople ut det vonde, har vært min vei i mange år.Ordene forsvant, da jeg gikk i terapi, og jeg hadde det verre enn noen gang.Jeg bruker bloggen underveis, til jeg finner ordene igjen.Takk for at du deler dine erfaringer, det betyr mye for meg.

    Liker

  3. Veldig sterk å lese dette, og veldig bra at du skriver om det. DET MÅ IKKE TIES IHJEL.Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det, men selv om historien min er annerledes enn din, ja så opplever jeg veldig mye gjenkjenning når jeg leser. Jeg har også hatt en hjelper som hjalp på lignende måter som du beskriver, ved å være til stede, med seg selv, på det jeg kaller en autentisk måte. Uten denne hjelperen vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.Det er i grunnen merkelig at hjelpeapparatet skal være så tungnemt, synes jeg. Eller, det handler kanskje ikke om ikke å vite, men å ta omkostningene ved å anerkjenne denne viten og å sette ut i livet endringer.

    Liker

  4. «Eller, det handler kanskje ikke om ikke å vite, men å ta omkostningene ved å anerkjenne denne viten og å sette ut i livet endringer.»Å innse at «vi kan bare hjelpe andre når vi har hjulpet oss selv» er mye, mye vanskeligere enn å sette i gang med å fikse på folk med «forstyrrelser»

    Liker

  5. Ja, jeg følger deg i dette. Å møte seg selv i døra, og kanskje få sjokk, kan vel det bety ja.Jeg har lagt ut et dikt som et lite apropos til positivitets- og koste-under-teppet – ideologiene.

    Liker

  6. Hei, jeg er psykologstudent og blei truffet av ordene dine. Har alltid følt på hvor viktig det må være å bli møtt av «meg» og ikke bare av «terapeuten» men dette er vanskelig å tenke konkret rundt før man kanskje sitter der i stolen eller sofaen. Å høre fra positive erfaringer er utrolig motiverende og jeg får så lyst til å få til:) Mens jeg farter videre gjennom studier og forbereder meg på å bli en ekte hjelper ønsker jeg deg lykke til videre!

    Liker

  7. Takk for disse ordene, Anonym! Jeg jobbet lenge med å få dette så hudløst, åpent og personlig som mulig, og jeg hadde to målgrupper i tankene: * Mennesker som får hjelp som ikke hjelper, og som lurer på om/vet at det er dem det er noe i veien med, * og yrkeshjelpere … for å vise hvordan det kan gjøres. Lykke til videre til deg også! Jeg håper du har tid til å følge oss i blogger og kommentarfelt, og jeg hører svært gjerne fra deg senere!

    Liker

  8. Takk til deg for dette fine innlegget. Jeg er glad for at du fant en hjelper som faktisk hjalp deg, og for at du bruker dine erfaringer på godt og vondt til å hjelpe andre. Jeg har opprettet et nettsted for å prøve å øke kommunikasjonen mellom brukere og fagfolk innen psykisk helse: http://www.dinpsykologonline.com. Her har jeg en kategori for brukernes forslag til tiltak og endringer innen psykisk helsevern. Etter å ha lest dette innlegget bestemte jeg meg for å opprette en ny kategori for Hjelp som hjelper. Jeg har lenket til ditt innlegg som det første i denne kategorien. Håper det blir lest av riktig mange hjelpere. Si gjerne ifra hvis dere vet om flere innlegg som passer under dette temaet.

    Liker

  9. Hei, og velkommen til bloggen! Fint at du bruker dette i din kontekst – det er svært viktig å få samlet informasjon om hjelp som hjelper. Det interessante, som jeg tror jeg skal skrive mer om en gang, er at denne hjelperen ikke er utdannet innen psykisk helsevern. Det kan være en viktig grunn til at han lyttet til mine løsninger i stedet for å dytte på meg sine.

    Liker

Legg igjen en kommentar til Ingrid Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s