Vi er hele elefanten

I et forum leste jeg dette innlegget for en stund siden: 

Jeg er så lei alt sammen …
Jeg er lei spydighetene
Jeg er lei kommentarene
Jeg er lei de dumme spørsmålene
Jeg er lei grenseoverskridelsene
Jeg er lei uvitenheten
Jeg er lei forhåndsdømmingen
Jeg er lei antagelsene
Jeg er lei barberingen
Jeg er lei volden
Jeg er lei uhøfligheten
Jeg er lei de ekle seksuelle tilnærmelsene
Jeg er lei  fetisjistene
Jeg er lei diskrimineringen
Jeg er lei de dumme reglene som samfunnet skaper
Jeg er lei hånen
Jeg er lei alt sammen
Og i et senere innlegg av samme person:

«Dette ble ikke så rasende som det var ment … saken er at jeg vet at jeg er fantastisk og jeg gir faen 99 % av tiden, men hver dag får jeg 15-30 negative kommentarer og ukvemsord slengt etter meg, pluss fnisingen og latteren når jeg går forbi, og hånen og de dumme spørsmålene og noen ganger føler jeg meg som Atlas med denne jævla planeten på skuldrene mine som knuser meg langsomt.»


Ordene ga så smertefull gjenklang i meg at jeg måtte lagre dem i bakhodet en stund, slik at minnene som utløste smerten kunne slippe fram.
    Hittil hadde jeg  trodd at mennesket som skrev under dette navnet var en klok og interessant kvinne.
    Og nå innså jeg at hun var en transperson.  
    Det vesentlige er at jeg ikke hadde problemer med å innlemme denne nye informasjonen om henne med det jeg allerede visste.
    Og om vi noen gang møtes ansikt til ansikt, tror jeg nok at jeg kan føye utseendet hennes til mine tidligere inntrykk av henne, og være glad for at jeg nå vet mer om hele mennesket. 

Det bringer meg til hele elefanten. «Vi» i tittelen er ikke en kongelig eller en  Margaret Thatcher-vi, men en “vi som ikke passer inn i normen».
     Da jeg var liten hørte jeg voksne si med dyster stemme at noen var «
beyond the pale«. På engelsk er det et fast uttrykk som betyr «utenfor grensene for sivilisert oppførsel». «Pale» er her en forkortelse av «palisader», men det kan også bety «lys/blek», og min barnehjerne skapte straks et bilde av et menneske som forsvant inn i en hvit tåke og ble usynlig.
    Er det ikke det som skjer med de delene av oss som er i Blindsonen? De forsvinner inn i tåken av angst og tabuer som det ikke er plass til innenfor våre samfunns palisader. Og det er der elefanten i tittelen på dette innlegget kommer inn. 
    På hjemmesiden sin har buddhistforbundet en fin gjengivelse av historien om de blinde menn som trodde at hele elefanten var den delen de berørte.
    Det er skremmende lett for mennesker som har funnet seg til rette innenfor sine palisader å se hva de vil se og forsvinne resten. Jeg tror ikke at vi kan forandre dem, men vi kan hjelpe hverandre med å se når vi blir usynlige – og være sammen om å bære den jævla planeten, kanskje?
    Jeg har også vært planetbærer, men mitt hovedproblem er at jeg ser så … vanlig … ut. Jeg ser ut som en hvilken som helst tykk liten bestemor med hårknute i nakken, og jeg får aldri ukvemsord og kommentarer slengt etter meg på gata. 
    Men når det kommer ord ut av munnen min som ikke passer til utseendet, kan jeg se at enkelte griper fatt i noe jeg har sagt og lurer på hva denne merkelige greia er. Noen ganger er de så opptatt av å holde fast ved det de mener å vite om meg at de overhodet ikke hører det jeg sier. 
Jeg skal komme med et eksempel fra langt tilbake i tid, da jeg var mye yngre.
    Jeg var hos søsteren min da en av medstudentene hennes kom for å gi henne en beskjed, og satte seg ned for å vente på henne. Han jobbet med en hovedoppgave om kommunikasjon, et tema som alltid hadde interessert meg på grunn av min omskiftelige bakgrunn. Og vi hadde en lang og interessant samtale … helt til han spurte hva jeg studerte og jeg sa: «Ingenting. Jeg oversetter dameromaner.»
    Hans inntrykk av iq-en min må ha sunket drastisk. Det neste han sa, etter en lang og tung taushet, var: «Du forstår nok ikke dette, men …»
    Søsteren min kom like etterpå, han ga henne beskjeden og forsvant ut, og hun spurte: ”Hva er det du har gjort med mannen? Jeg har aldri sett ham så redd!»
Hva hadde jeg gjort? Han så ikke bare redd ut, men forurettet … som om jeg bevisst hadde ført ham bak lyset. Bestemorknutejeg hadde sannsynligvis spurt rett ut hvorfor han plutselig begynte å behandle meg som om jeg var dum, men den gangen var jeg travelt opptatt med å ha en post-traumatisk stressreaksjon, for dette hadde jeg opplevd hele livet: Mennesker avviste informasjon jeg viste dem fordi den ikke passet til deres førsteinntrykk eller fordommer.

Da jeg fortalte noen venner om denne episoden, kjente de seg straks igjen: «Når du er midt i en interessant politisk diskusjon og noen spør hva du jobber med, kan ‘sauebonde’ føre til en dramtisk senkning av iq-en.»

Nå som jeg er i bestemorknutestadiet av livet, har jeg funnet ut at kontakt og kommunikasjon aldri er nøytral. Aldri statisk.
    Den kan være konstruktiv, i den forstand at vi stadig bygger på vår kunnskap om andre ved å forholde oss til det de viser og føye det til ting vi allerede vet. Og den kan være destruktiv, hvis våre  inntrykk blir filtrert gjennom fordommer: «Det jeg ikke vet om deg, eksisterer ikke.»
    Og som med så mye annet i verden, har vi valgmuligheter i slike situasjonen – vi kan eie det vi gjør, eller la oss styre av fordommer og vanetenkning.  
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s