Enda en CATCH-22 i helsevesenet

Redigert 26.05.14:
Jeg lar navnet på de to konsulentene stå, siden de ikke kommer opp i søk.
Noen ord om det fylkeslegen kaller «klart frivillige tilbud om behandling»: 

Etter at jeg fortalte om barndommens seksuelle overgrep, sa overlegen på DPS, som aldri hadde sett meg, til primærlegen som jeg stolte på – og som stolte på min selvinnsikt – at jeg var «et tungt tilfelle» som trengte hjelp av «fagfolk».


Primærlegen nektet å ha meg som pasient hvis jeg ikke snakket med en terapeut, så jeg gikk med på det jeg trodde var noen prøvetimer i et helt frivillig terapitilbud.

I vårt første møte fikk overlegen «til fulle demonstrert omnipotent kontroll». Og jeg fikk et valg: Jeg kunne innse at han hadde rett, eller klage og få bekreftet at han hadde rett.

I dette første møtet kunne jeg ikke «innse» at jeg hadde «hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten». Jeg ville jobbe med senvirkninger etter seksuelle overgrep. Jeg kunne heller ikke «innse» at min uenighet var overføringsreaksjoner, og det var umulig å «innse» at overlegen ikke gikk over grensene mine fordi «dere incestofre er opphengt i krenkelser».

Jeg fikk aldri svar på hvordan jeg både kunne hatt «et seksuelt forhold i oppveksten» og være incestoffer. Kanskje spørsmålet bekreftet at «Hennes verbalitet hadde ofte som funksjon å tåkelegge problemer …» ? 
Og jeg avviste overlegens tilbud om hjelp og foreslo at vi skulle enes om å være uenige om problemene mine. 

Nesten 4 år senere sendte jeg en klage – etter at primærlegen ga meg et valg: Jeg kunne innse at overlegen hadde rett eller finne en annen lege, men overlegen var veileder for alle legene i kommunen.

Jeg ville bort fra diskusjoner om hvorvidt overlegen hadde rett eller ikke, så jeg la vekt på uenighet i klagen – og beskrev terapialternativene jeg hadde valgt da jeg avviste overlegens «hjelp til å se om det er samsvar mellom hennes følelser, fantasier og virkeligheten». 

Men det skulle vise seg at man ikke vurderte hvorvidt jeg hadde synspunkter: Man vurderte om overlegen hadde gjort noe ulovlig. 

Og det hadde han ikke gjort fordi uenighet kan være enten overføringsreaksjoner eller ulike syn. 
Er det fremdeles slik at en psykiater må finnes skyldig i lovbrudd før en pasient har rett til et syn som er ulikt psykiatriens? 



Reklamer

2 kommentarer om “Enda en CATCH-22 i helsevesenet

  1. Når jeg leser dette brevet, så faller det ytterligere på plass, hvorfor jeg begynte å holde enkelte ting skjult for terapeuten. Da tenker jeg på faktiske hendelser, jeg forstod tidlig, at det var ingen mening i å fortelle. Jeg ville ikke bli trodd, men sykeliggjort, og det hjalp ikke meg videre.

    Liker

  2. Sykgjøring er et begrep jeg tror vi har godt av å bruke. Vite at «det er ikke jeg som er syk, jeg ble gjort syk».Og identifisere avmakt når vi plasseres i det.Jeg er glad for at vi kan hjelpe hverandre med å få ting på plass ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s