Verdighetsmodellen i sosialt arbeid

http://kaaretorgnypettersen.blogspot.no/2012/12/verdighetsmodellen-i-sosialt-arbeid.html

 

Ti grunnleggende elementer ved verdighet
1. Aksept av andres identitet
Møt andre person med den innstilling at de er verken dårligere eller bedre enn deg. Gi andre frihet til å uttrykke hvem de egentlig er uten frykt for å bli negativt vurdert. Prøv å samhandle uten fordommer, og forsøk å akseptere de måtene som religion, etnisitet, kjønn, klasse, seksuell orientering, alder, og uførhet kommer til uttrykk i andres identiteter. Anta at andre også har integritet.
2. Inklusjon
Få andre til føle seg velkomne uansett forhold, enten de er en del av din familie, samfunn, organisasjon eller nasjon.
3. Sikkerhet
Gi andre en følelse at sikkerhet på to nivåer: Fysisk og psykologisk. Fysisk slik at de føler seg trygge fra legemsbeskadigelse, og psykologisk så de føler seg trygge fra å bli ydmyket. Gjennom disse to nivåene hjelpes andre til å føle seg frie til å snakke uten frykt for represalier.
4. Erkjennelse
Gi andre oppmerksomhet ved å lytte, høre, gi bekreftelse, og respondere på deres bekymringer, følelser og opplevelser.
5. Anerkjennelse
Vurdere andre for deres evner, innsats, omtanke og hjelp. Vær raus med ros, og vise takknemlighet og takknemlighet til andre for deres bidrag og ideer.
6. Rettferdighet
Behandle mennesker rettferdig, med likestilling, og på en riktig måte i henhold til gjeldende lover og regler. Folk føler at deres verdighet blir hedret når de behandles uten diskriminering eller urettferdighet.
7. La tvilen komme den andre til gode
Behandle andre som troverdig individer. Start med den forutsetning at andre har gode motiver og opptrer med integritet.
8. Forståelse
Vis at hva den andre mener er viktig. Gi den andre mulighet til å forklare og uttrykke sine synspunkter. Vis aktivt lytting for å forstå den andre.
9. Selvstendighet
Oppmuntre andre til å handle selvstendig, slik at de føler kontroll over sine liv og oppleve en følelse av håp og muligheter.
10. Ansvarlighet
Ta ansvar for egne handlinger. Hvis man har brutt verdighet av en annen person, uttrykk en beklagelse for dette. Uttrykk en forpliktelse til å endre oppførsel som er sårende.
 
Reklamer

OM Å VÆRE INGENTING

Om å være ingenting


REDIGERT 21.05.2018



BARN SOM ER UTSATT FOR SEKSUELLE OVERGREP

BLIR FORRÅDT TO GANGER: FØRST AV OVERGRIPEREN,
DERETTER AV VANLIGE, SKIKKELIGE MENNESKER 
SOM DEG,
SOM IKKE VIL SE DET FØRSTE FORRÆDERIET.



Dette var skrevet for 30 år siden. 
Jeg var gjennom det da jeg skrev om det, 
og nå er det lagret som «livserfaring».
En erfaring jeg legger ut i dag fordi 
det offentlige rom inneholder lite informasjon 
om ikke-penetrerende seksuelle overgrep 
fra omsorgspersoner. 


Skrevet 22.12.88

Som barn visste jeg at jeg var syndig, ond, råtten. Jeg gjemte på denne hemmeligheten i nesten tjue år av mitt voksne liv, til og med for meg selv, og depresjonene som var en følge av dette, understreket bare hvor mislykket jeg var. Jeg brøt aldri sammen, men jeg levde i stadig frykt for å miste kontrollen. Bli gal.

Jeg giftet meg for 17 år siden og fikk snart en sønn og en datter. Jeg følte at jeg burde være lykkelig og tilfreds, men greide det ikke. Dette styrket følelsen av verdiløshet. Jeg ville være en god mor, gi barna kjærlighet og trygghet. I stedet var jeg skuespiller, regissør og aggressiv kritiker i et drama der jeg alltid måtte være fullkommen og alltid var dømt til å mislykkes.

Jeg var, bokstavelig talt, ”ute av meg”.

I en terapitime i syttiårene en gang, begynte jeg plutselig å gråte fordi jeg aldri greide å få overdelene og buksene til ungens pysjer rene samtidig, så de kunne ha på seg et helt sett. For meg var dette bare ett av mange bevis på hvor mislykket jeg var. Terapeuten lo, i stedet for å gi meg plass til å se på misforholdet mellom reaksjonen min og det som utløste den.

Senere sa han: ”Kvinnesakskvinnene har hjernevasket deg til å tro at det ikke er fint nok å være husmor.” Da sluttet jeg hos ham og fikk meg jobb.

Når jeg ser tilbake, skjønner jeg at PROBLEMET var i prioriteringene mine. Alt var viktig, unntatt meg. Jeg ble utslitt av å spille en rolle, prøve å gjøre de riktige tingene i stedet for å leve et liv, og jeg slepte meg gjennom dagene, helt til mannen min kom hjem så jeg slapp å forholde meg til ungene en stund. Trass i depresjoner og søvnløshet, var jeg flink til å ta meg sammen. Altfor flink. Så flink at neste gang jeg ba om hjelp, fikk jeg vite at jeg umulig kunne ha så store problemer som jeg sa, ”for du greier deg så godt og barna dine er så tillitsfulle og harmoniske”.

Det understreket bare noe det plagede barnet i meg visste: Jeg fortjente ikke hjelp. Det er vondt å være ingenting, men jeg kunne ikke forestille meg noe annet. Jeg var frosset fast i dette mønsteret, torturert av en uholdbar hemmelighet, uten at jeg kunne kjenne etter hvor vondt det var. 
«Jo sterkere lys, desto mørkere skygge.» 
Torturisten min var prest og lærer, og han ble omtalt som en levende helgen. Jeg ble kjent med ham da jeg var sju, hadde flyttet for ofte og var sjalu på den søte lillesøsteren min.  Onkel Prest besøkte oss ofte, fortalte eventyr, var glad i oss. Og han var mest glad i meg. Jeg solte meg i oppmerksomheten hans og var intenst glad i ”yndlingsonkelen” min.

Foreldrene mine var også glad i ham, og de hadde så stor respekt for ham at de gikk over til hans tro. Hvilken er likegyldig. Overgripere finnes overalt, og de fleste er usynlige.

Da vi flyttet igjen, sendte Onkel Prest små gaver til oss, og han skrev at han elsket meg og savnet meg. Så, en gang han var på besøk, våknet jeg av at han lå i sengen min.

Hvorfor skrek jeg ikke? Søsteren min var på samme rom, foreldrene mine lå like i nærheten. Jeg var svært religiøs på den tiden, og en prest, MIN prest, som jeg elsket mer enn jeg elsket min far, lå oppå meg i sengen min.

Jeg sparket ham ut uten å si noe. Det falt meg ikke inn å si dette til noen. Allerede da var det blitt til MIN hemmelighet.

Jeg mistet meg selv den dagen. Jeg kan ikke beskrive hva jeg følte, hvordan jeg reagerte, for jeg reagerte ikke i det hele tatt. Følelsene ble lammet.

Det fortsatte slik i mange år. Jeg lærte å lyve, gjemte smertene langt inni meg, spilte rollen som ”normal” så andre ikke skulle se hvor ekkel jeg var.

Jeg prøvde å unngå å være alene med Onkel Prest når han var på besøk, men det var ikke lås på soveromsdøren min. Brevene hans forfulgte meg. Hvorfor hadde jeg forandret meg? Gud hadde gitt oss en evig kjærlighet var så sterk og ren av alt vi gjorde sammen var riktig. Hvorfor elsket jeg ham ikke lenger? Hvorfor nektet jeg å fullbyrde den kjærligheten som Gud hadde gitt oss? 

Jeg har skammet meg veldig over at jeg tok imot brevene og gavene hans, over at jeg ikke avviste ham helt, over at jeg bare svarte «jeg er glad i deg, men ikke på den måten».  Bare nylig har jeg skjønt at barn er flinke til å overleve. Hvis de ikke får det de trenger, lærer de å trenge det de kan få. Og barn har lett for å tro at det er deres skyld hvis en de trenger og er glad i gjør dem noe vondt; de er eksperter i å beskytte voksne. ”For å greie å elske pappa, måtte jeg hate meg selv”, sa en incestutsatt kvinne. Det er valget vi står overfor som barn.

Hvor skulle jeg forresten finne ordene jeg kunne fortelle noen med? Ingen snakket om seksuelle overgrep fra tillitspersoner. Jeg hadde fått beskjed om å være forsiktig med fremmede, men ingen snakket om sex heller. Og dette var jo min elskede Onkel Prest, ikke en fremmed.

I 1982 sa søsteren min at Onkel Prest hadde krenket henne også. Da først ble jeg sint. I livsmanuset til Onkel Prest hadde jeg forført ham, og innerst inne trodde jeg på det. Men jeg visste at det hadde i hvert fall ikke søsteren min gjort!

Vi sa det til foreldrene våre, som trodde oss, og vi bestemte oss for at vi ikke skulle gjøre noe mer med det. Han var syk, stakkar, sa vi til hverandre. Vi hadde avvist ham det meste av tiden, sa vi. Vi var ferdige med det for lengst. Ingen vits i å rippe opp i det.

Jeg hadde begynt å jobbe, og den spede selvtilliten jeg fikk av det, gjorde meg bare enda mer deprimert. Det oppsto en dyp og skremmende kløft mellom barnet i meg, som var ingenting, og den voksne som begynte å lure på om hun kanskje kunne være noe.

Jeg prøvde å få terapi igjen. 

Av gammel vane tok jeg på meg skylden for at jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte. 

Jeg vet ikke hva jeg vil, tenkte jeg. 

Jeg er ikke flink nok til å forklare.

Og da jeg omsider ba om hjelp, gjenspeilet Helsevesenets atferdsmønster det jeg hadde vokst opp med. 


Lenke til det første innlegget: 
Jeg vet ikke hvorfor, men det kommer ikke opp i søk. 




"Hvordan snakke med barn om seksuelle overgrep"

Stine Kühle-Hansen i LMSO har vært med på å utvikle innholdet i annimasjonsfilmene i serien «Kroppen min eier jeg», som vises på NRK Super.  

Prosjektet er et samarbeid mellom NRK Super, Redd Barna, og Bivrost film.

En artikkel i VG:

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldre-og-barn/slik-skal-barn-laere-aa-sette-grenser-ved-seksuelle-overgrep/a/24179041/

Et innslag i «NRK Ekko»: 

https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDSP25022317/08-11-2017

Ranveig Aunan om Solaseminaret 2017

Foto av et usignert bilde i Sola Strand hotel, Ranveig Aunan
Når begeret er fullt…

Et spørsmål har jobbet med meg i helgen etter 2 intense dager på Solaseminaret i PsykOpps regi.

Har jeg krav på å bli forstått bare jeg åpner munnen – direkte eller indirekte?

Hvis du ikke forstår – jeg ikke oppnår kontakt – hvordan er reaksjonsmønsteret ditt og mitt da?

Når andre ikke forstår meg, mister jeg da retten til å forstå meg selv?

Opplevde seminaret som en balansert blanding mellom: 

1. Mennesker som er overbevist om at de har både svarene og forklaringene på fenomener de selv beskriver. De som snakker TIL meg – lett ovenfra..

2. Mennesker som har en mer undrende tilnærming. De har registrert at mennesker sliter mer enn godt er og stiller opp med seg selv. De forteller og gir god plass ved siden av seg til nyanser. Hvem kan stå seg mot håpet om å bli inkludert?


Målfrid J. Frahm Jensen skapte friminutt for tanker og følelser med sine dikt

I dyreparken i Kristiansand finnes to verdener ved siden av hverandre. Den ene ledet av kaptein Sabeltann og den andre av politimester Bastian og tante Sofie.

I min barndom var det eventyrene som tok meg inn i en verden der nestekjærlighet utkonkurrerte penger og makt.

På seminaret opplevde jeg å møte et levende eventyr. To søstre, Ruth Marie Donovan og Alice Stensland. Deres foredrag «The power of love» fikk gledestårene til å trille på flere enn meg.

Og den nakne Jærnaturen gir rom for ethvert menneskeliv til å føle seg hjemme….

Å arrangere et seminar er et verdifullt bidrag for å skape felles referanser – en investering i håpet om å finne løsninger
på tunge utfordringer

To år til neste gang

Jeg ønsket meg informasjon om traumer og traumebehandling

«Mykkje lys og mykkje varme….
mange tåra, tunge stunde…»
vet vi alle at vi får
og gir
Her er en lenke til innlegget og kommentarene: 

FNs spesiallrapportør er uenig i biomedisinsk psykiatri.

Jeg skal skreve mer om dette senere, ville bare legge inn lenken nå.

https://criticalmhnursing.org/2017/09/27/the-united-nations-and-mental-health/

Key to understanding the report is that it makes three central claims:

The first claim is that, as above, the Special Rapporteur does not agree with the science of bio-medical psychiatry. Throughout the report, psychiatry is described as resting upon poorly evidenced frameworks and that the primary result (purpose?) of these are a ‘narrowing of diversity’. Diagnoses are specifically mentioned in this regard. The report references a number of texts that are worth following up, a few of which are UK-based, such as ones by Joanna Moncrieff and by Anne Cooke, both of whom have been mentioned on this website in the past. It describes the abuse of evidence and the influence of pharmaceutical industries.
The second claim is that the Special Rapporteur believes there is a grave contradiction between mental health laws which enable detention and forced treatment on the basis of illness and the human rights act/disability rights (this is not the first time the UN have indicated this). It is clear that the UK’s Mental Health Act (1983/2007) would come under this criticism. Not only does the report state that it is a contradiction, but that all such coercive practices should cease and the laws that support them be changed. Far from being a compromise that we must somehow live with, the report suggests that it is our professional imperative to prevent forced treatment and other coercive practices from occurring. The report specifically details ways in which the twin aspects of illness and dangerousness, necessary conditions for the use of the Mental Health Act, are both such thoroughly undermined concepts that in any case it should be impossible to apply the Act.
The third claim is that there is essentially no public health approach for mental health. Mental health services are aimed at those with symptoms of distress/illness and there is no societal-level attempt at mental health promotion, and the report suggests priorities in this regard.

The report is in plain English, but digesting its implications is probably more difficult. For mental health nurses who identify as being ‘critical’, most of the arguments have at least some familiarity, although it is astounding to see them so well-articulated from such an exulted position! Some readers may have pored over another UN report by a different Special Rapporteur – the one for Torture or Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment – in 2013, because it seemed to imply that all forced treatment should be banned. That report should certainly be widely read, there seem to be many unequivocal statements within it and it shows that this new report is part of an increasingly clear line of argument from the UN and not attributable to one ‘wildcat’ Rapporteur in 2017. There was much discussion about it on sites such as Mad in America. Careful reading arguably reveals there was a loophole, allowing the phrase ‘therapeutic purpose’ to slip in and so be used to ‘trump’ the more clear statements throughout the rest of the report (see page 4). There may be readers of this latest report who are hoping for a similarly reassuring concession; one suspects they will be disappointed.

The criticism that there is no public health approach to mental health is thought-provoking, and as we (a university-based Critical Mental Health Reading Group in the UK) discussed this we decided it would be like a smoking cessation programme that offered 1:1 advice, nicotine replacement therapy, cessation support groups, respiratory nurses and even hospital beds, but no advertising ban, no sport-sponsorship ban, no smoking in public places ban, no taxation, no legal battles with tobacco companies, no age-related sales restrictions, etc. However, in the report, the social factors that are listed as being determinants of poor mental health include such a diversity of highly prevalent adverse conditions that it is clear that a public health approach to mental health would be nothing short of a radical change in social and economic policy, with a far greater focus on the lives of women and children. It would encompass a new understanding of health for “families, schools, workplaces, communities and health and social services” (p16). Therefore a public health approach to mental health is a radically political agenda of social change – it simply could not be otherwise. De-stigmatisation campaigns and a ‘recovery model’ are definitely not a response that could be offered as an adequate response to this report. The report’s call for the overturning the MHA very carefully leaves no space for talk of ‘the least restrictive option’ or ‘best interests’ or ‘when there is no alternative’, either.

OVERGRIPERE HAR IKKE GRØNN NESE

Redigert versjon av en appell jeg holdt under Løvetannmarsjen i Oslo i juni 2017,
som erfaringskonsulent i Landsforeningen mot seksuelle overgrep
Det krever en landsby å oppdra et barn, sies det, og jeg tenker: Det krever også en landsby å krenke, isolere og fremmedgjøre et barn. Og når de som bor der ikke forstår at oppførselen til et barn kan fortelle om krenkelser, da er det lett å tro at det er noe galt med barnet – uten å sjekke om andre GJØR noe galt MOT barnet.
Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de kan løpe ut og rope: «Jeg har det vondt! Jeg trenger hjelp til å få slutt på det!»
Jeg drømmer om landsbyer der barn vet at de blir møtt med varme, respekt og handlekraft hvis de trenger hjelp.
Slike landsbyer får vi bare når et flertall av innbyggerne vet at barn kan ha det vondt på utallige måter som det er horribelt å ta innover seg.
Slike landsbyer får vi bare når innbyggerne vet at den hyggelige naboen eller tanta eller treneren kan ha forgrepet seg på et barn. Vet du det?
Det er naturlig å bli opprørt når du får vite om overgrep mot barn, og da er det viktig å føle først og tenke og handle etterpå. Og nå skal dere få en tanke av meg: «Overgripere har ikke grønn nese».
Når mennesker tror at overgripere er annerledes, at de skiller seg ut, at de er monstre, da kan de svikte ofrene – fordi de kan bli mest opptatt av å beskytte mennesker som de vet ikke er monstre.
Det er naturlig å tenke «Det kan ikke være sant, det barnet sier, for HAN er ikke noe monster, HUN er ikke noe monster.»
Men de som forgriper seg kan være helt vanlige mennesker – som kanskje selv har vokst opp med grensekrenkelser.
Det er også viktig å huske at mange som har vært utsatt for overgrep ikke kunne tenke seg å påføre andre den smerten de selv ble påført som barn. 
Det er viktig å vite at mennesker kan ha gjort det de anklages for. I så fall eier de det de har gjort – og hvis du kjenner en av dem som en hyggelig person, da er også ditt inntrykk en del av den personen.
Jeg kjenner mange som ble utstøtt av familien fordi familien valgte å tro at en som ble anklaget for overgrep er uskyldig. Jeg kjenner mennesker som velger å ha kontakt med familien, selv om de da må møte en som har krenket dem.
Det er trist når en som sier «dette har skjedd meg», straks blir mistrodd og utstøtt. Og det er dessverre vanlig – fordi familier, nabolag og storsamfunnet har sine kollektive historier om at «sånt skjer ikke».
I landsbyene jeg drømmer om, er det plass til individers historier.
I landsbyene jeg drømmer om, vet familier at om noen sier «bestemor har gjort dette», kan det stemme – selv om bestemor ikke har grønn nese. Selv om de bare har gode minner om bestemor.

Å ha plass til disse tankene samtidig er noe av det viktigste du kan gjøre for mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Og det er like viktig å vite at det er JEG og DU og DERE som skaper landsbyene barna vokser opp i.

Hva vil du gjøre for å hjelpe barn med å få slutt på det?

Lars Poverud om "Depresjonen er en gave"

Jeg har fått lov til å videreformidle dette. Her er lenken til Facebook-innlegget:

https://www.facebook.com/notes/lars-poverud/depresjonen-er-en-gave/10155432847049312/?pnref=story

Og her er hele innlegget:

“Depresjonen er en gave”

Alle navn i teksten er fiktive


Dette fikk jeg høre fra det jeg kaller ei dame med flagrende skjørt for noen år siden. Ei dame som var opptatt av New Age. Hun hadde spurt meg hvordan det gikk, og akkurat da var jeg dypt deprimert og sa det, men tvang meg selv til å stille opp på et arrangement hvor det var naturlig at jeg stilte opp. “Depresjonen er en gave”. Jeg ble sint. Jeg ble lei meg. Jeg ble alt annet enn begeistret over dette utsagnet. Jeg tenkte at hun ikke visste hva hun snakket om. Jeg tenkte at hun bare hadde vært litt lei seg for ikke å ha rukket bussen en eller annen gang. Det var sånn jeg tenkte. Jeg sa til henne at denne gaven har jeg fra før, så jeg vil gjerne bytte den. Akkurat som man bytter ei bok man har fått som man har fra før. Hun gikk.

“Depresjon er en gave”


Farmen-Laila sier hun er glad for de psykiske problemene hun har hatt. “De har lært meg mye om meg selv jeg ellers aldri ville ha lært”.

Nytt på nytt-Petter forteller om den vanskelige tiden. “Jeg vokste mye på det”.

Stand-up-Johan snakker ut om den betydelig vanskeligere tiden. “Jeg trodde jeg var unormal men jeg er glad for depresjonen og angsten. Det var vondt mens det stod på, men jeg har blitt et bedre menneske av det.”

Superkjendis Petrine uttaler: “Uten depresjonen og angsten hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Det å gå i langvarig terapi lærte meg mye. Det fikk meg til å vokse som menneske. Jeg er takknemlig”.

Tøv, tant og fjaseri for ikke å si pisspreik

Det er slik jeg føler det. Alle disse kjendisfortellingene om depresjon, angst og andre psykiske lidelser som de er glade for å ha opplevd. Alle fortellingene hvor media viderebringer sødmefyllte historier om hvor fantastisk det er å ha vært deprimert. Om hvor fantastisk det er å ha hatt lammende angst. Om hvor flott og fjongt det er å være bipolar. Tjo hei! Det høres nesten ut som om alle burde oppleve psykiske problemer fordi man lærer så mye av det. Man vokser så mye på det. Det blir så fint etterpå.

Også er det så deilig for pårørende og få praktfulle telefonsamtaler fra den deprimerte som er mer eller mindre edru midt på natta fordi sønnen, datteren, broren, søstra osv plundrer med livet. Så dette er vinn vinn. Pårørende vokser også! Flotte greier!

Man traff kanskje sin kjæreste på den institusjonen man var innlagt på. Man endte opp i ei lita rødmalt stue på landet med katt på tunet, solskinn, sittende på trappa med et strå i kjeften etter å ha lært alle disse fantastiske tingene som man lærte gjennom de deilige psykiske problemene man har hatt. Fine greier! Kanskje man lærte så mye at det hjalp en i karrieren som sceneartist eller hva fanden det måtte være. Tjo hei!

Min virkelighet

Så kommer jeg da. Dikter-Lars som ikke er kjendis, som ikke har noe annet enn meg selv, venner og familie, og takk Gud for dem. Uten dem hadde jeg ikke vært i live i dag.


Jeg begynte min karriere som deprimert og angstprega fyr på åttitallet da jeg gikk på sjukepleierhøgskolen. Det første jeg gjorde var at jeg fant det for godt å selvskade under dissosiasjon. Det funka. Jeg visste ikke hvor eller hvem jeg var da jeg gjorde det, men jeg gjorde det. Mer eller mindre skarpe kniver her og der på kroppen min. Det funka.


Jeg kom ut av min dissosiative boble fordi det gjorde vondt fysisk. Gjerne med venner i stua som så oppdaget meg med blod rennende nedover armene mine. Fine greier. Man lærer så mye av det. Og blir så takknemlig. Eller på fest hvor jeg huka meg ned bak kjøkkenbenken med brødkniven. Oppdaget av Erik som plastret meg sammen. Hadde jeg vært “Farmen-Lars” hadde jeg vært takknemlig for dette i media. Du verden så koselig det var å bruke en brødkniv på håndleddet. Fine greier. Jeg lærte så mye av det. Så veldig mye.

Selvmedisineringens koselighet

Jeg dissosierte så det suste. Jeg opplevde stadig å forsvinne fra verden. Jeg selvmedisinerte med medisiner fra medisinskapet (jeg er sykepleier) og var livredd hele tida. Fine ting fordi jeg lærte så mye av det. Sånn fortsatte det gjennom åttitallet. Dissosiasjon, rus, selvskading, depresjon, kraftige panikkanfall blant annet på T-banen mellom Hasle og Carl Berner. På denne tiden gikk jeg i gruppeterapi på Majorstua (og jeg vet at det heter Majorstuen, men jeg finner meg ikke i det). Hos en kjent psykiater og hans medgruppeleder som var en sosionom. Kvinne. Med en god og myk byste. Slik er det når man går i terapi. Noen ganger blir man forelska i terapeuten.

Nok om det.

Et rikere liv

Rusmisbruk. Tungt. Piller, store mengder hashish og alkohol, sprøyta i armen og i det hele tatt. Innlagt Veksthuset som var en eminent institusjon for behandling av rusmisbruk. Det gikk fint. Jobba der i 7,5 år etterpå. Alt begynte etter hvert å bli rutine. Jeg følte at jeg hadde opplevd alt før og skjønte det ikke, men var i ferd med å bli deprimert, så jeg søkte nye jobber. Og jeg lærte veldig mye av dette så det har gitt meg et rikere liv.

Tøv!

Tenk om noen hadde sett hva som skjedde?

Deretter jobb i psykisk helsevern (hvem skal vernes fra hvem for hva?). Skjermet avdeling med de dårligste av de dårlige. Vi overførte flere til sikkerhetsavdelinga på Dikemark. Jeg husker jeg satt fastvakt på en manisk pasient. Jeg satt der og tenkte: “Dette er jo bare tull! Det kunne like godt vært meg som var innlagt.” Mye utagering og jeg var livredd mesteparten av tida.


Jeg husker de lange timene på telefon med Kirkens SOS, som er det stedet jeg tyr til når det går ei kule varmt inni meg, når jeg lurer på å ta livet av meg. Jeg husker venninna mi som ringte på døra mi og ville inn. Jeg nektet, men hun insisterte. Leiligheten så ikke ut! Hun sa til meg: “Dette er ikke leiligheten til en pleier, men leiligheten til en pasient!”


Jeg var enig. Det blei behandling som hjalp etter hvert.

Men jeg lærte jo så mye av det, ville kjendisene formidle.


Depresjon og angst er fine greier

Noen ganger (ganske ofte faktisk) får jeg følelsen av at angst og depresjon blir romantisert i pressen via ymse kjendisers beretninger om hvor fantastisk mye de har lært. Hvor mye de har vokst.

Vi som innimellom er deprimerte, ikke er kjendiser, og i tillegg har en kunstnerisk åre blir fremstilt som helter. Det er ikke sjelden at jeg får høre at jeg nærmest er heldig ettersom jeg har tilbakevendende depresjoner fordi det befordrer kreativitet. Jeg skriver og opptrer med dikt. Muntre dikt med en relativt mørk undertekst. De slår an. De gjør det, men de er på ingen måte skrevet under depresjonen. På ingen måte. Når jeg er deprimert stopper alt. Jeg får ikke spist fordi det er for krevende å smøre ei brødskive. Jeg får ikke dusja fordi det er en for krevende prosess. Det krever at man kler av seg, at man blir våt, og så må tørke seg og finne nye, reine klær. Det blir for mye.

Det er ikke romantisk eller fint å være ordentlig deprimert. Det er slitsomt. Veldig slitsomt. Det er livstruende. Under min siste, alvorlige depresjon satt jeg med en skarp kniv mot halsen, og valgte heldigvis å ringe Kirkens SOS. Fortalte dem om hva jeg dreiv med. Det var bare flaks at det gikk bra. Onkel politi og ambulansefolk henta meg.


Det er ikke så langt fra huden og inn til Arteria Carotis. Det er ikke det. Det var sånn at jeg nesten gledet meg til å se blodet sprute. Jeg har vært med på noen dødsfall av carotisblødning på grunn av kreft. Det var ikke vakkert, men det var dette jeg så for meg.

Hvordan er det egentlig – for meg


Depresjon er ikke romantisk. Det er fryktelig. Slitsomt! Det er nær psykose. Eksempelvis satt jeg for noen år siden i et konfirmasjonsselskap med noen av mine nærmeste venner og samtalen kom inn på vinlegging. Jeg sa til dem at de burde legge rognebærvin fordi det var så mye rognebær i år. Fruen til min beste venn spurte: “Jammen Lars, hvordan vet du det?” Jeg svarte at jeg hadde sett det. Det kryr av rognebær i år. Hun ga seg ikke til min store overraskelse, det kunne da ikke være så vanskelig å se at det var mye rognebær. Jeg sa, som sant var, i mitt hode at det faktisk var mye rognebær. Hun repliserte med at “Jammen Lars, det er mai.” Jeg ville synke gjennom gulvet, men sa at jeg sleit med å se forskjell på drømmer og virkelighet, noe som var sant. Ettersom det var nære venner gikk dette greit.

På denne tiden ringte jeg folk og ba om unnskyldning for noe som aldri hadde hendt. Jeg følte meg håpløs i betydningen uten håp. Eller tro for den saks skyld.


Men man lærer så mye i en depresjon at man tydeligvis skal være takknemlig.

Når jeg faller sammen er på mange måter alt slutt. Det finnes ikke håp eller tro. Jeg husker jeg sa under denne perioden at hvis jeg skal ha det sånn ser jeg ingen grunn til å bli gammel eller eldre. Jeg orka ikke tanken. Jeg husker jeg sa på jobben at jeg ikke kunne hoppe ut fra verandaen fordi jeg bor i høy første etasje så det værste som ville skje var at jeg brakk ankelen. Deretter ble jeg bedt om å sykemelde meg. Jeg drømte om å få kreft eller annen alvorlig sykdom fordi da ville jeg bli ivaretatt, og det varte og varte og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg kom meg ut av det etter mye hjelp fra pårørende og fra hjelpeapparatet.

Konklusjon

Depresjonen er ikke en gave.

Beslektet innlegg: